Artikkelstart
Jens Kraft var en av 1700-tallets fremste formidlere av opplysningstidens tanker og ideer i Danmark-Norge.
Kraft mistet begge sine foreldre før han var fem år gammel og vokste opp hos sin farbror, major Jens Kraft på Rostrupgård i Nordjylland. 18 år gammel kom han til universitetet i København og begynte å studere matematikk og filosofi. Da han fire år senere avla magistergraden, hadde han allerede gjort seg bemerket med et par matematiske artikler. 1744 la han ut på en to år lang dannelsesreise til Tyskland, Sveits og Frankrike, hvor han i møte med tidens fremste menn innen filosofi og matematikk mottok viktige impulser. Etter hjemkomsten (og et år som privatlærer) ble han 1747 utnevnt til professor i matematikk og filosofi ved det gjenopprettede Sorø Akademi, en stilling han beholdt til sin død.
Til grunn for utnevnelsen lå Krafts overbevisende forsvar – i Betænkninger over Neutons og Cartesii Systemata, tilligemed nye Anmærkninger over Lyset – for Newtons bevegelsesteori mot Descartes' materialistiske virvelteori, som på denne tiden var herskende i Danmark (og som bl.a. Ludvig Holberg anså som den riktigste). Sorø Akademi var på mange måter et alternativt lærested til universitetet i København, som mer og mer var blitt en presteskole. I Sorø hadde bare adelsmenn adgang, men innimellom ridning, fekting, dans og klassisk kultur ble det også undervist i flere naturvitenskapelige fag samt økonomiske og juridiske disipliner. Sorø fikk ry som opplysningstidens “fyrtårn” i Danmark-Norge, og Jens Kraft var en av dens mest markante representanter.
Til bruk i undervisningen skrev Kraft en rekke lærebøker under fellestittelen Metaphysik (1751–53). Her bygde han et filosofisk system på tyske Christian Wolffs rasjonalistiske deduktive metoder, som også påviste Guds preetablerte harmoni i den beste av alle verdener. Men Kraft leverte også et forsvar for Newtons lover om masse og kraft, og han mente at både fornuft og sansning måtte tas i bruk for å gripe sjelens krefter, som omfattet både forestillinger, vilje og følelser. I Om Sielens Udødelighed (1754) sammenlignet han bevissthetslivets utvikling med de matematiske funksjoners variasjon.
I Kort Fortælning af de vilde Folks fornemmeste Indretninger, Skikke og Meninger (1760) lanserte Kraft et kulturrelativistisk syn, idet den edle villmann settes opp mot tidens korrumperte bymann. I 1760-årenes danske kulturkamp (mot professorkollegaen J. S. Sneedorff i dennes tidsskrift Den Patriotiske Tilskuer) satte han den eksakte, grundige og matematiske metode fremfor en mer smaksorientert humanvitenskap. Hans hovedverk, Forelæsninger over Mekanik i to bind (1763–64), var ansett som et fremragende verk som fremstilte tidens samlede matematiske og fysiske kunnskaper. Verkets første bind ble oversatt til latin og tysk.
Jens Kraft var på høyde med de vesteuropeiske vitenskapelige og filosofiske strømninger i tiden; i spenningsfeltet mellom Wolffs (og Leibniz') rasjonalisme og Newtons empirisme ble han opplysningstidens store formidler i tvillingrikene. Han var medlem av Det kiøbenhavnske Selskab (nå Det kongelige danske Videnskabernes Selskab) fra 1747 og fikk rangtittelen justisråd 1761.