Embetsmann og politiker. Foreldre: Kjøpmann Michael Wide Holmboe (1791–1863) og Anna Rasch Schjelderup (1794–1878). Gift 1) 8.6.1851 med Caroline Birgitte Killengreen (6.2.1827–4.11.1853), datter av kjøpmann Johan Andreas Killengreen (1791–1865) og Jensine Marie Holmboe (1805–74); 2) 31.7.1856 med Caroline Juell (15.6.1834–11.10.1857), datter av biskop Daniel Bremer Juell (1808–55) og Caroline Boeck (1811–79). Sønnesønn av Jens Holmboe (1752–1804); bror av Conrad Holmboe (1828–1923); far til Michael Holmboe (1852–1918).

Jens Holmboes karriere var dels knyttet til embetsverket i Nord-Norge, dels til Storting og regjering. Han var fogd og stortingsmann inntil han 1866 ble utnevnt til amtmann i Finnmark. Fra 1874 og gjennom den konfliktfylte perioden frem til riksrettsdommen 1884 var han statsråd. Han avsluttet den politiske karrieren der den startet, som stortingsrepresentant.

Holmboe vokste opp i en innflytelsesrik kjøpmannsfamilie i Tromsø. Sine hustruer fant han i like innflytelsesrike kretser; den første kom fra en lokal kjøpmannsfamilie, den andre var datter av byens biskop.

Holmboe tilhørte det første elevkullet ved det som den gang het Tromsø Middelskole. Han tok examen artium 1839 og begynte umiddelbart deretter på jusstudiet ved universitetet i Christiania. Etter juridisk embetseksamen 1845 reiste han tilbake til Tromsø, hvor han først var fogdfullmektig i noen år og fra 1850 drev praksis som underrettssakfører. 1856 ble han konstituert fogd og sorenskriver i Vest-Finnmark, med bosted i Hammerfest, og han fikk fast utnevnelse til disse embetene 1858. Ved stortingsvalget 1859 ble han valgt som representant for Finmarkens amt og satt på Stortinget 1859–60, 1862–63 og 1864; etter et opphold satt han på ny 1868–69. Deretter frasa han seg gjenvalg frem til 1885. Han var formann i Kirkekomité nr. 1 på Stortinget 1863 og 1868–69.

1866 ble Holmboe utnevnt til amtmann i det nyopprettede Finmarkens amt. En av utfordringene var fornorskingspolitikken overfor samer og kvener i Finnmark, som nettopp i denne perioden ble trappet opp. Holmboe synes å ha hatt særlig stor tro på at kolonisasjon og veibygging var tjenlige midler i fornorskingens tjeneste, og det er ikke utelukket at han hadde farfarens, fogd Jens Holmboes, koloniseringspolitikk i Bardu og Målselv som forbilde. Kombinasjonen av juridisk utdanning og inngående kjennskap til det nordlige Norge gjorde Holmboe selvskreven ikke bare til amtmann, men også som medlem av flere kongelige kommisjoner om nordnorske spørsmål, bl.a. kommisjonen om Finnmarks handels- og tollovgivning 1861 og om amtets jord- og skogvesen 1862 samt Lappekommisjonen av 1866. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1868 og til kommandør av 1. klasse 1879.

Holmboe ble utnevnt til statsråd 1874 og var medlem av regjeringen inntil han sammen med statsminister Selmer og de øvrige regjeringsmedlemmene ble fradømt embetet 1884. Han bestyrte i denne perioden de fleste departementene etter tur (lengst tid i Justisdepartementet og Marinedepartementet), og han ble betraktet som en kunnskapsrik og fleksibel person som lett kunne sette seg inn i nye saksfelt. Holmboe viet det meste av sin tid til politikken. Begge hans to ekteskap var kortvarige, og barna var allerede voksne da han ble utnevnt til statsråd.

1885 ble Holmboe gjenvalgt til Stortinget som representant for Finnmark. Valgresultatet uttrykte den popularitet han nøt i amtet, men var nok ikke minst en protest mot riksrettsdommen. Valget vakte oppsikt, og han ble av stortingsflertallet nektet å innta plassen. 1884 var Holmboe blitt utnevnt til byfogd i Arendal, en stilling han ikke tiltrådte, derimot tok han imot utnevnelsen til sorenskriver i Moss. Som representant for Smaalenenes amt kom han tilbake til Stortinget 1889 og var formann i Konstitusjonskomiteen der frem til sin død 1891.

  • Om det unionelle Spørgsmaal (anonymt), Fredrikshald 1887
  • J. A. Holmboe: Holmboerne. Stamtavle og biografiske Oplysninger, Bergen 1868
  • biografi i NFL, bd. 2, 1888
  • C. Delgobe: Foged Jens Holmboes efterkommere, 1908
  • biografi i Lindstøl, bd. 1, 1914
  • N. A. Ytreberg: biografi i NBL1, bd. 6, 1934
  • K. E. Eriksen og E. Niemi: Den finske fare. Sikkerhetsproblemer og minoritetspolitikk i nord 1860–1940, Oslo/Bergen/Tromsø 1981