Danser. Foreldre: Flyger Heinz (eg. Heinrich Gustav) Friedrich Wöhlecke (1909–44) og statsautorisert translatør Margit-Ruth Graff (1914–2000). Ugift. Bror av Finn Graff (1938–).

Jens Graff startet sin karriere som danser utenlands og har både som danser og som ballettsjef vært en utpreget internasjonal kunstner som verdsettes høyt også i land med mye lengre ballett-tradisjoner enn Norge.

Graff er født i Tyskland, men faren døde før krigen var slutt, og moren og de fire barna flyttet til Oslo 1946. Tilfellet ville at Jens ble sendt til ballettundervisning allerede som seksåring, hos Rita Tori som drev datidens fremste klassiske ballettskole i Norge. Hennes elever deltok også ofte i oppsetninger ved Nationaltheatret, slik fikk han tidlig sceneerfaring.

Etter examen artium 1961 drog Jens Graff til London for å studere. Men her bestemte han seg i stedet for å satse profesjonelt på dansen og ble snart ansatt som solist i The London Ballet. Etter å ha vært hjemom for å avtjene verneplikten reiste han til Cannes for videre ballettutdannelse hos Rosella Hightower. Dette ledet straks til engasjement som førstedanser ved Grand Theatre Municipal i Bordeaux. Herfra ble han 1965 hentet til Hamburgische Staatsoper som solist. Dette var det viktigste brohodet for Balanchine-stilen i Europa på denne tiden, og Graff hevder selv at det tekniske grunnlaget fra årene her ble avgjørende for hele hans danserliv.

1968 ble Graff engasjert av Cullberg-balletten og fikk dermed innblikk i det kanskje viktigste nyskapende ballettmiljøet i Skandinavia på denne tiden, og han lærte seg samtidig Martha Graham-teknikk. Etter to år endte han opp som premieredanser ved Kungliga Teatern (operaen) i Stockholm, som har vært hans kunstneriske hjem størstedelen av hans liv som utøvende danser (1970–87). Med en ren, skarpslepen teknikk har han tolket en rekke store roller i så vel klassiske som moderne balletter. Blant de viktigste kan nevnes Franz i Coppelia, Colas i La fille mal gardée og Lenski i Onedin.

Stockholmsoperaen gav imidlertid Graff mange muligheter til permisjoner, slik at han også kunne opptre utenlands. Her i Norge gjorde han seg ikke minst bemerket da han danset rollen som Edvard Munch i Edith Rogers ballett Mot solen, med premiere ved Festspillene i Bergen 1969. Forestillingen ble siden vist både på Nationaltheatret og i NRK Fjernsynet, og til slutt ble den også innlemmet i Operaballettens repertoar, hele tiden med Graff som den selvskrevne hovedrolleinnehaver. Han har også gjestet Operaballetten i store klassiske roller som Prinsen i Nøtteknekkeren og tittelrollen i Petrusjka.

Det var altså en høyt skattet danser som 1980 innledet en treårsperiode som ballettsjef ved Den Norske Opera. Han videreførte en linje med blanding av klassiske og moderne verker og la stor vekt på å heve dansernes nivå, bl.a. ved en egen nyinnstudering av Svanesjøen. Av de nye verker som han tok inn i repertoaret, må bl.a. nevnes Don Quixote i en teknisk briljant utførelse, Soweto av Mats Ek og en rekonstruksjon av Bournonvilles “norske” ballett Brudefærden i Hardanger. Hans internasjonale kontaktnett sikret også flere utenlandske gjestedansere.

Etter sjefsperioden i Oslo har Graff hatt kunstneriske lederstillinger både ved Det Kongelige Teater i København, Cullberg-balletten og Kungliga Teatern i Stockholm. Men 1995–98 var han igjen tilbake i Norge, denne gang som leder for Nye Carte Blanche i Bergen. En av hans oppsetninger her var hans egen koreografi Norsk Dans til Griegs musikk.

Etter flere år som pedagog og linjeleder ved Statens Dansskola i Stockholm ble han utnevnt til professor i dansinterpretation 2003. Gjennom en lang karriere har han påtatt seg oppgaver innen alle felter av dansekunsten, som utøver, pedagog, koreograf og leder. Han har utført sine oppgaver med stilsikkerhet og høy kvalitet, og er derfor hedret bl.a. med ridderkorset av Dannebrogordenen 1974 og Carina Ari's hedersmedalj 1982.

  • V. Hansteen: Historien om norsk ballett,1989
  • M. Sjögren: Skandinavisk balett,Stockholm 1988
  • brevveksling med Jens Graff, 2000
  • artikler og intervjuer i dagspressen