Jurist, motstandsleder og politiker. Foreldre: Fullmektig Johan Marius Hauge (1872–1940) og lærer Karen Johanne Aas (1876–1956). Gift 1) 2.9.1938 med Anna Sophie Dedekam (28.2.1913–), datter av skipsreder Peter Dedekam (1874–1957) og Aagot Sørensen (1883–1971), ekteskapet oppløst 1958; 2) 1958 med sosialkurator Liv Elisabeth Sjøberg f. Grannes (28.6.1918–30.11.2004), datter av skolebestyrer Jørgen Albert Grannes (1879–1963) og sekretær Emilie Anette Vedde (1882–1971).

Jens Chr. Hauge spilte en sentral rolle i norsk samfunnsliv i mer enn 40 år. Gjennom sitt virke som leder av den hjemlige militære motstand under okkupasjonen av Norge 1940–45 la han grunnlaget for en uvanlig innflytelsesrik karriere. Som statsråd og nær politisk medspiller for Einar Gerhardsen i gjenreisingstiåret og som strateg, tilrettelegger og forhandler i nasjonalt betydningsfulle forsknings- og industriprosjekter formet Hauge viktige felt i den samfunnsmodell som senere kritikere har kalt “arbeiderpartistaten”. Han markerte seg som en av de mest viljesterke, velartikulerte og handlingskraftige representanter for den generasjonen som, med utgangspunkt i skjellsettende verdivalg og erfaringer under krigen, moderniserte Norge i sosialdemokratisk ånd.

Hauge vokste opp sammen med en fire år eldre søster i et jevnt middelklassehjem på Ljan i daværende Aker. Faren kom fra husmannsplassen Hauge under det gamle storgodset og trelastforetaket Sanne og Soli Bruk i Østfold; som enkelte andre oppvakte husmannsgutter kom han inn på underoffiserskolen og ble senere forsikringsfullmektig i Storebrand. Moren kom fra storgårdsmiljø i Bærum, var utdannet lærer og arbeidet ved Ljan skole.

Etter examen artium 1933 gikk Hauge ivrig i gang med å studere jus. Han hadde truffet sitt yrkesvalg: Han ville bli lærer som sin mor, men hans fag skulle være rettsvitenskap, og han siktet mot en akademisk karriere. En studiekamerat beskrev ham i ettertid som en man tidlig la merke til: “Han var så forbannet aktiv og opplagt bestandig.” Etter fire års studier tok han embetseksamen, 22 år gammel, med så gode resultater at professor Ragnar Knoph, tidens lysende juridiske begavelse, rekrutterte ham som assistent. En annen radikal venstremann og jurist, trustkontrolldirektør Wilhelm Thagaard, interesserte seg også for Hauge, som mottok viktige impulser fra dem begge, med Ragnar Knoph som et varig forbilde.

Utenom studiene arbeidet Hauge om sommeren som reiseleder for å lære seg å beherske de tre verdensspråk. Som en sosialt anlagt person ble han også formann i juristenes studentforening og var ikke minst aktiv i studentenes idrettsmiljø, med både nasjonal og internasjonal stevnedeltakelse og med utstrakt hytteliv i Nordmarka som et viktig innslag. I dette miljøet knyttet Hauge vennskapsbånd som fikk stor betydning for hans senere virke, både i motstandsbevegelsen og i politikken.

Jens Chr. Hauges offentlige liv kan deles inn i tre faser. Den første handler om motstandsarbeid innenfor Milorg gjennom det meste av okkupasjonstiden, den andre om aktivitet i sentrum av det politiske liv i tiåret som fulgte, og den tredje består av arbeid for industriell utvikling i skjæringsflaten mellom offentlig og privat sektor gjennom resten av et langt yrkesliv som høyesterettsadvokat. I noen grad glir disse fasene over i hverandre, og det kan spores klare sammenhenger mellom dem.

Hauge kom med i det organiserte motstandsarbeidet julen 1941 på en karakteristisk måte. Etter å ha sittet inne et par måneder for nazifiendtlig agitasjon som foreleser på universitetet tok han – i samråd med sin venn Helge Sivertsen – kontakt med Knut Møyen, som de kjente godt fra studentenes idrettsmiljø. Møyen var aktivt engasjert i gjenoppbyggingen av Milorg på Østlandet etter omfattende opprullinger fra Gestapos side 1941. Han gjorde Hauge til sin “usynlige” stedfortreder og lærte ham opp. Da Møyen måtte rømme til Sverige et halvt år senere, rykket Hauge inn i hans stilling. Nye opprullinger skapte stadig behov for omorganisering, og Hauges ansvar økte raskt. I løpet av 1943 ble han den ledende personligheten i Milorg, til tross for sin unge alder og manglende militære bakgrunn. Han fortsatte i denne posisjonen helt til frigjøringen og var det siste krigsåret et sentralt medlem i Hjemmefrontens Ledelse.

Noe av årsaken til en slik karriere lå selvfølgelig i de spesielle forhold Milorg arbeidet under. Utskiftingen på lederplan var stor 1942–43, og Hauge kom inn i viktige posisjoner på et tidspunkt da motstandsledelsen stabiliserte seg. Men han bidrog også selv til stabiliseringen gjennom sitt arbeid for å bilegge de motsetningene som de første årene hadde eksistert mellom den sivile og militære motstandsledelsen og ved å legge den væpnede motstand helt entydig inn under London-regjeringen og Forsvarets Overkommando, slik at den ikke skulle kunne mistenkes for å opptre ukonstitusjonelt.

Mange sivile ledere hadde sett med uro på væpnet innsats fra hjemmefrontens side i et land okkupert av flere hundre tusen tyske soldater. Slik militær innsats var også fremmed for mange på fagmilitært hold. Hauges hovedlinje gikk ut på at det var nødvendig med grundig praktisk forberedelse av de militære oppgavene hjemmefronten burde påta seg – enten i forbindelse med en mulig alliert invasjon eller, mest sannsynlig, i forbindelse med tysk kapitulasjon. Han hevdet at norsk militær medvirkning var av betydning både for å sikre at viktige oppgaver ble løst og for norsk selvbevissthet etter krigen. Frigjøringen skulle ikke bare være en gave man fikk, men noe befolkningen hadde vært med på å tilkjempe seg.

Hauge stod på ingen måte alene om dette synet, men med sin store intellektuelle og organisatoriske kraft gav han avgjørende bidrag til at det både ble akseptert i alle viktige leirer og gjennomført etter omhyggelig utarbeidede direktiver. Som Milorgs leder satset han sterkt på direkte kontakt med norske ledere ute. Han reiste en rekke ganger til møter med militære og sivile uteledere i Sverige og hadde 1944 to lengre opphold i London, hvor han knyttet nære forbindelser med eksilmyndighetene på statsråds- og embetsmannsplan. Hauges kontaktskapende arbeid og faste ledelsesform var av stor betydning for den enheten som kom til prege norsk motstand, i kontrast til situasjonen i flere andre okkuperte land. Det gav ham også en helt sentral posisjon i frigjøringen, da omkring 40 000 mann i Milorgs hjemmestyrker var med på å sikre en svært rolig overgang til fredstid.

Overgangen til politisk arbeid innenfor det nye sosialdemokratiske regimet som tok over makten i Norge høsten 1945, var imidlertid ikke selvsagt. Hauge hadde ingen bakgrunn fra Arbeiderpartiet, men han ble tidlig sterkt samfunnsengasjert og sympatiserte med den sosialradikale tenkningen som i hans studietid også fikk sitt gjennombrudd i jusen. En rekke arbeiderpartifolk som han kom i et nært forhold til under motstandsarbeidet hadde gjort ham fortrolig med arbeiderbevegelsen. De viste holdninger som traff ham hjemme. Den unge Hauges skepsis mot vedtatte sannheter passet dessuten godt til den pragmatismen som preget Gerhardsens etterkrigsregime. Fellesprogrammet det skulle regjeres etter, var skapt i motstandsbevegelsens ånd.

Hjemmefrontens leder Paal Berg ville ha Hauge med som sin nærmeste medarbeider da han skulle danne regjering etter frigjøringen. Men Berg møtte motbør og trakk seg raskt. Einar Gerhardsen tok over, og han bad Hauge være sekretær for ham i stedet, etter anbefaling fra arbeiderpartifolk som Hauge hadde fått et nært forhold til under krigen. De to fant hverandre. Etter valget høsten 1945 gikk Hauge inn i stillingen som forsvarsminister, bare 30 år gammel. Han ville bygge opp “et moderne forsvar på høyde med tidens krav” og sikre sterkere politisk styring, i tråd med den linjen han hadde stått for som Milorg-leder. Det førte til konflikt med ledende generaler, som til dels ennå var preget av mellomkrigstidens tankegang, men som også reagerte på den unge forsvarsministerens selvbevisste form. Hauge hadde Gerhardsens og Stortingets støtte og fikk det som han ville – generalene måtte gå.

Med stor kraft regisserte Hauge en gjennomgripende modernisering av forsvaret, bygd på bruk av teknologisk nyskaping fra krigstiden og storstilet satsing på videre forskning og utvikling som også hadde et industripolitisk perspektiv. Han stod bak opprettelsen av Forsvarets forskningsinstitutt (1946) og Institutt for atomenergi (1948), som begge skulle bidra til å fremme industrielt avansert produksjon i Norge. Omorganisering av Marinens hovedverft i Horten og forsvarets våpen- og ammunisjonsfabrikker i Kongsberg og på Raufoss til mer selvstendige statseide industribedrifter var en del av den samme strategien.

Som forsvarsminister spilte Hauge på denne måten en nøkkelrolle i Arbeiderpartiets moderniseringspolitikk. Han fulgte opp innsatsen i flere sammenhenger også etter sin tid som statsråd. Han ble stående sentralt i utviklingen av Kongsberg- og Raufoss-bedriftene gjennom 30 års styremedlemskap fra 1952. Da luftfarten skulle organiseres på nytt etter krigen, ble han fødselshjelper både for nyordningen av DNL, Norges representant ved etableringen av SAS 1950 og en krumtapp i arbeidet for å reorganisere selskapet 1961. Deretter satt han som alternerende styreformann i mer enn 20 år fra 1962. Hauge trådte også til når nye kritiske samfunnsoppgaver skulle løses, som ved etableringen av Statoil 1972, der han utarbeidet vedtektene og var styreformann i den første toårsperioden. Forhandlingene 1977–78 om den store Volvo-avtalen, som Hauge ledet fra norsk side, er et annet eksempel på at han beholdt en sentral posisjon på den nasjonale industripolitiske arena i flere tiår etter krigen.

Også på den utenrikspolitiske arena spilte Jens Chr. Hauge en viktig rolle. Han ble den som tidligst etter krigen gikk inn for at Norge skulle søke samarbeid med vestmaktene for å trygge sin sikkerhet. Både under okkupasjonen og i forbindelse med frigjøringen hadde han samarbeidet nært med allierte militære, og fra han tiltrådte som forsvarsminister etablerte han det som har vært kalt en “funksjonell binding” til Storbritannia både når det gjaldt militær opplæring, forskning og anskaffelse av materiell. “Brobyggingslinjen”, som regjeringen satset på i første omgang, hadde han liten sans for. Han ville heller tilbake til den atlantisk orienterte politikken som var utredet under krigen. Allerede i sin treårsplan for forsvaret fra 1946 la han opp til at Norge skulle satse på “effektiv hjelp av dem som måtte bli våre allierte”. Mange har ment at det var han som 1948/49 overbeviste Einar Gerhardsen om at det var nødvendig for Norge å gå med i NATO.

Hauges nære forhold til Gerhardsen og andre sentrale arbeiderpartifolk i tillegg til det brede nettverket fra okkupasjonstiden er en viktig del av forklaringen på at han kunne gjøre en så innflytelsesrik innsats også etter sin tid som statsråd. Hauge fulgte Gerhardsen ut av regjeringskontorene vinteren 1952, men kom tilbake noen måneder som justisminister da Gerhardsen igjen ble statsminister tre år senere. I mellomtiden arbeidet han som sekretær ved Arbeiderpartiets kontor på Youngstorget under Haakon Lies ledelse. Her ble grunnen lagt for et nytt varig vennskap mellom sterke personligheter.

Etter et par år som partistrateg etablerte Hauge sin egen advokatpraksis 1954. Den dannet rammen om siste delen av hans yrkesliv med oppdrag både for arbeiderbevegelsen og industrien. Den tillit Hauge nøt i vide kretser gav ham en enestående mulighet til å bygge bro mellom grupper av personer som tradisjonelt hadde stått fjernt fra hverandre. Han kunne føre sammen ingeniører og teknisk-naturvitenskapelige forskere med faglige og politiske tillitsmenn fra arbeiderbevegelsen og koble dem til samfunnsbevisste industriledere. Denne formen for koalisjonsbygging ble en viktig del av grunnlaget for de resultatene det sosialdemokratiske regimet oppnådde i etterkrigstiden. Hans kulturpolitiske virke, som organisator bak Institusjonen Fritt Ord og som mangeårig styreformann for Nationaltheatret i de turbulente 1970-årene, vitner om en bredde i orienteringen som også hører med i bildet av Hauge som en mann med evne til å sette preg på sin samtid. Hauge ble 1995 tildelt Norges høyeste sivile utmerkelse, Borgerdådsmedaljen i gull.

De resultater Hauge oppnådde, må i betydelig grad knyttes til hans kraftfulle personlighet og viljen til å gå helt opp i de oppgavene han tok på seg. Han utstrålte autoritet og avtvunget respekt, men mange opplevde ham også som dominerende, arrogant og hensynsløs. Gjennom kamper han førte for saker han trodde på, skaffet Hauge seg ikke bare venner. Han ble også en omstridt person. Hans vilje til å ta ansvar og til å samle trådene i sin hånd gjorde at han ble oppfattet som maktglad. I konfliktsituasjoner gav han sjelden ved dørene, men holdt strengt på sine prinsipper, så vel overfor politiske venner som overfor sine motstandere. Som representant for et sosialdemokratisk maktapparat med svært faste holdninger ble han tidlig skyteskive for venstreopposisjonen både i og utenfor Arbeiderpartiet. I kampens hete kalte har motstandere kalt ham “en umulig diktatortype”.

De som kom i kontakt med hans mer kunstneriske og lekne sider som taleskriver, dikter og humorist møtte også varme og en nesten uimotståelig sjarm. Hans muntre og selvironiske verselinjer, ofte til internt bruk, viste sider ved personligheten som i offentligheten lett ble overskygget av den effektive Milorg-sjefen, forsvarsministeren og industribyggeren.

    Utgivelser (et utvalg)

  • Prishåndhevelse og prisregulering. De alminnelige bestemmelser (sm.m. S. Lorentzen), 1941
  • “Skadeforsikring i krisetider” i Norsk forsikringsjuridisk forenings publikasjoner nr. 14, 1942
  • Vårt forsvar, 1946
  • Frigjøringen, 1970 (4. utg. 1994)
  • Milorg under okkupasjonen 1940–1945, i Norsk militært tidsskrift nr. 4/1985
  • Manuskripter. Taler, avisartikler, fjernsyns- og radioprogrammer og notater med emne fra krigsårene og frigjøringen, 1985
  • Mennesker, 1989
  • Livsbilder, 1995
  • Rapport om mitt arbeid under okkupasjonen, 1995

    Lydopptak

  • Da Einar Gerhardsen var statsminister (Haakon Lie, Einar Gerhardsen og Jens Chr. Hauge forteller om 1950-årene), opptak av program i NRK P2 3.1.1983
  • HEH, flere utg.
  • Stud. 1933, 1958
  • O. K. Grimnes: Hjemmefrontens Ledelse, 1977
  • biografi i Nordby, bd. 1, 1985
  • I. Kraglund og A. Moland: Hjemmefront, bd. 6 i Norge i krig, 1987
  • A. O. Ask og B. Westlie: Maktens ansikt. Et portrett av Jens Chr. Hauge, 1991
  • J. Sverdrup: Inn i storpolitikken 1940–1949, bd. 4 i Norsk utenrikspolitikks historie, 1996
  • K. E. Eriksen og H. Ø. Pharo: Kald krig og internasjonalisering 1949–1965, bd. 5 i Norsk utenrikspolitikks historie, 1997
  • O. Njølstad og O. Wicken: Kunnskap som våpen. Forsvarets Forskningsinstitutt 1946–1975, 1997
  • E. Lange: Samling om felles mål, bd. 11 i ANH, 1998
  • R. Slagstad: De nasjonale strateger, 1998
  • samtale med Jens Christian Hauge 20.8.2001
  • Hauges egne bøker