Industrimann og politiker. Foreldre: Direktør Ragnvald Bratz (1889–1968) og Oline Henriksen (1892–1974). Gift 1) 1946 med hoffdame Sissel Lie (29.10.1922–2.11.1983), datter av fylkesmann Trygve Lie (1896–1968) og Hjørdis Jørgensen (1900–60); 2) 25.2.1985 med hoffdame Evelyn Heje f. Lorentzen (25.2.1925–), datter av skipsreder Jørgen Johannes Lorentzen (1897–1975) og Lully Olga Smith-Housken.

Jens-Halvard Bratz var industriminister 1981–83. Han var også president i Norges Industriforbund og hadde flere sentrale styreverv innen norsk industri.

Etter endt utdannelse ved Østre Aker middelskole 1933–37 og Oslo Handelsgymnasium 1938–40, hadde Bratz studieopphold i Storbritannia og USA 1945 og 1946. Men allerede 1941 hadde han begynt ute i produksjonen på A/S Grorud Jernvarefabrik, som faren hadde grunnlagt. I ung alder var han gjennom både innkjøp, lønnsforhandlinger, personalsaker og salg, og etter hvert representerte han bedriften i eksterne forhandlinger og organisasjoner. Han hadde dermed et solid fundament da han 1950 ble disponent og 1962 overtok etter faren som administrerende direktør; denne stillingen beholdt han til 1981.

Årene ute i fabrikken gav ham en solid skolering for senere større oppgaver og la grunnlag for gode lederegenskaper. Her lærte han å forstå arbeidernes situasjon, og han ble senere meget avholdt og respektert og var en årvåken leder som fulgte nøye med i så vel den tekniske som den økonomiske utvikling.

Da Bratz overtok hadde bedriften 400 ansatte, men fabrikken var inne i en ekspansiv periode bl.a. på grunn av den sterke økningen i boligbyggingen etter krigen. Behovet for beslagvarer (dør- og vindushengsler m.m.) var stort, og arbeidsstokken kom etter hvert opp i ca. 600 ansatte.

En aktiv produktutviklingskomité og flinke utviklere styrket bedriftens posisjon både nasjonalt og internasjonalt. Dette resulterte bl.a. i hengselløsningen «Snap-in», som innbrakte Mekaniske Verksteders Designpris 1972, Coneco-prisen i Tsjekkoslovakia og Norsk Plastforenings innovasjonspris 1973. Verdenspatent på oppfinnelsen sikret stor omsetning og rasjonell produksjon.

Utover beslagvarer var produkter som sagblader, håndsager og skogsverktøy kommet inn i sortimentet. Tidligere hadde dette i vesentlig grad vært importert, og det var vanskelige produkter å få den nødvendige anerkjennelse for blant «konservative» håndverkere. Men med optimisme og flinke medarbeidere gikk man i gang med nye produkter i nye lokaler. Når så den kvalitetsmessige anerkjennelse også kom internasjonalt, tok bedriften store markedsandeler både i USA og Europa.

Utviklingen førte med seg store investeringer i tomter og bygninger ikke bare i Norge, men også i Storbritannia, hvor det var betydelige kunder på beslagvarer. De store investeringer som ble gjort, har i ettertid vist seg å være viktige og riktige.

Jens-Halvard Bratz var opptatt av spørsmålet om frihet og samarbeid innen industrien. Som følge av dette ble han vist stor tillit og innehadde en lang rekke offentlige og private ombud og verv, bl.a. som visepresident og president (1971–73) i Norges Industriforbund, styreformann i Den Norske Industribank (1984–88) og flere større industriselskaper. Han var medlem av Høyres sentralstyre 1974–83 og industriminister i Willoch-regjeringen fra 14. oktober 1981 til 16. september 1983.

Under den annen verdenskrig var han aktiv motstandsmann i Distrikt 13 i Milorg.

Hele sin oppvekst og voksne alder bodde Bratz på Furuset i Oslo, og med sine store friluftsinteresser så vel sommer som vinter var han sterkt knyttet til Østmarka. Han var en ivrig jeger, så rypejakt var en årviss foreteelse – sammen med sønnen Ragnvald, gode venner og ikke minst sine veldresserte hunder, Rikki og Tawi.

Jens-Halvard Bratz ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1976 og var kommandør av den svenske Vasaorden.

  • Opplysninger fra Jens-Halvard Bratz
  • HEH 1994