Industrileder. Foreldre: Direktør Jean Michelet (1871–1961) og Dorrit (eg. Anna Dorothea) Sibbern (1875–1942). Gift 1931 med Cecilie Henrikke Heiberg Smith (30.5.1909–28.2.2005), datter av skipsreder Henrik Cecil Heiberg Smith (1870–1954) og Gina Katharina Heyerdahl Mustad (1882–1974).

Jean Michelet var en av landets fremste næringslivsledere i etterkrigstiden. Han var bl.a. generaldirektør ved Årdal og Sunndal Verk og styreleder i Saugbrugsforeningen.

Michelet var født inn i en gammel offisersfamilie, men faren var overingeniør i Norsk Hydro og senere direktør for Øst Telemarkens Brukseierforening. Selv valgte Jean Michelet en militær løpebane. Han ble løytnant 1930 og tjenestegjorde som stabsadjutant i generalstaben 1935–40. Han var med under kampene i Sør- og Nord-Norge og deltok i overgivelsesforhandlingene ved Bjørnefjell 9. juni 1940. 1941 ble han fengslet av okkupasjonsmakten og satt som politisk fange på Møllergata 19 i tre måneder før han ble løslatt. Juni 1943 ble han arrestert på ny og satt først som politisk fange på Grini og deretter i tysk krigsfangenskap til frigjøringen.

Michelet fortsatte sin militære karriere de første årene etter krigen, men 1948 ble han soussjef i treforedlingsbedriften Union, hvor hans kones slektning Sigbjørn Mustad var styreformann. Union var et av Norges største industriselskaper og hadde fabrikkanlegg i Telemark, Buskerud og Hedmark. Selskapet hadde imidlertid stagnert i mellomkrigstiden, og anleggene var gamle og umoderne. Michelet avanserte til direktør 1950 og administrerende direktør 1954. Han bidrog til å vitalisere Union og så at det måtte foretas en betydelig strukturrasjonalisering. Til tross for en viss motstand fra enkelte aksjonærer fikk han bygd en ny og moderne avispapirfabrikk i Skien. Neste trinn, en avispapirfabrikk ved Geithusfossen i Modum, ble imidlertid stanset av styret. Michelet forlot Union 1961 og ble ansatt som direktør for treforedlingskonsernet Borregaards datterbedrifter i Sverige.

1964 ble Michelet ansatt som direktør i statsbedriften Årdal og Sunndal Verk (ÅSV), og det lå i kortene at han skulle etterfølge selskapets mektige generaldirektør Aage Owe når denne skulle fratre et par år senere. Ved Michelets ansettelse uttalte industriminister Karl Trasti spøkefullt at ÅSV nå gikk fra et opplyst enevelde til et militærdiktatur. Owe hadde nemlig vært kjent for sin eneveldige og autoritære lederstil. Men selv om Michelet omtales som militær “i ånd og sinn”, sørget han likevel for å myke opp selskapet og delegerte mer ansvar nedover i rekkene. Målet var ifølge ham selv at bedriftsorganisasjonen skulle bli “en levende organisme som lett tilpasset seg nye forhold”.

Som ny generaldirektør 1966 foretok Michelet et skjellsettende strategisk valg. Han gikk inn for å selge halvparten av aksjene i ÅSV til det kanadiske Alcan, som var et av verdens største aluminiumsselskaper. Bakgrunnen var ÅSVs høyst utsatte plass i verdikjeden. Selskapet hadde verken egne råstoffkilder (bauxitt) eller egne videreforedlingsanlegg, men baserte seg på å selge aluminium til uavhengige fabrikanter. Men da flere av disse ble oppkjøpt av de internasjonale aluminiumsgigantene, ble ÅSVs markedsadgang truet. Derfor så Michelet ÅSV best tjent med å få Alcan inn på eiersiden. Slik skulle både råstoffer og salg sikres.

Saken skapte stort rabalder. Norsk Hydros generaldirektør Rolf Østbye var blant dem som protesterte. Det var et avgjørende veivalg, ikke bare for ÅSV, men også for resten av bransjen. Med Alcan–ÅSV-avtalen gikk muligheten for å samle norsk aluminiumsindustri i ett stort og slagkraftig konsern tapt for lang tid.

Avtalen sikret altså ÅSV råstoff og markeder. Alcan bidrog også med viktig kompetanse og satte fart i ÅSVs eget forsknings- og utviklingsarbeid. Likevel kom Alcans eierskap til å begrense ÅSVs videre muligheter. Alcan var primært interessert i ÅSVs smeltekapasitet, ikke i å utvikle nye forretningsområder. Dette førte til en del konflikter mellom de norske og de kanadiske eierne. 1974 tok regjeringen initiativ til å kjøpe tilbake Alcans aksjer i ÅSV. Dette skjedde mot Michelets vilje, og han fratrådte året etter, 67 år gammel.

Jean Michelet hadde en rekke tillitsverv i norsk næringsliv, bl.a. som mangeårig styreformann og senere formann i bedriftsforsamlingen i Saugbrugsforeningen. Som pensjonist engasjerte han seg i militærhistorie, bl.a. som formann i Forsvarsmuseets Venner, og han var en av stifterne av og mangeprig formann i den norske avdeling av The International Wine & Food Society. Michelet ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1972 og innehadde flere utenlandske ordener.

  • HEH, flere utg.
  • A. Strømme Svendsen: Union 1873–1973, 1973
  • C. Myrvang: “Falkeblikk og styringsteknikk”, i D. Gjestland m.fl.: Årdal, Verket og bygda 1947–1997, 1997
  • H. Rinde: “Alcan tur-retur”, ibid.
  • Aftenp., 6.1.1999
  • F. E. Johannessen, A. Rønning og P. Thonstad Sandvik: Nasjonal kontroll og industriell fornyelse. Hydro 1945–77, 2005