Jan Petersen har i mange år vært en av våre mest sentrale politikere. Han har lang erfaring fra Stortinget og var utenriksminister 2001–05. Han var partileder i Høyre 1994–04. Petersens største utfordring som politiker, helt siden han ble formann i Unge Høyres Landsforbund 1971, har vært at “Norge bare er en tilskuer i Europa”. Hans fremste mål er følgelig flertall for norsk medlemskap i Den europeiske union i en ny folkeavstemning.
Petersen er utdannet jurist, med embetseksamen fra Universitetet i Oslo 1973, og etter et år i Forbrukerrådet arbeidet han som konsulent og senere førstekonsulent i Direktoratet for utviklingshjelp fra 1975. Før han ble innvalgt på Stortinget 1981, var han ordfører i Oppegård fra 1976, men han hadde vært vararepresentant allerede i perioden 1973–77. På Stortinget begynte han som medlem av kommunal- og miljøvernkomiteen, men det ble raskt utenrikspolitikk som ble hans spesialområde. Han ble en respektert leder av Den nordatlantiske forsamlings (NATOs parlamentarikerforsamlings) politiske komité 1996. 2001 var han statsministerkandidat, men regjeringskabalen endte med at han ble utenriksminister.
Det var en blek, men fattet mann som ble valgt til Høyres leder 1994. I praksis var Petersen den eneste som var villig til å aksle ledertrøyen, etter at partiet hadde gjennomlevd to tiår med sterkt skiftende oppslutning og flere dramatiske lederskifter. Stayeregenskapene hans førte imidlertid til at han har fortsatt som partileder i en årrekke. Det har trolig noe å gjøre med at Høyre etter hvert har lært at det ikke tjener noen hensikt å kaste partilederen når problemene dukker opp. Men det har også noe å gjøre med Jan Petersens evne til å vinne respekt for langsiktig tenkning.
Hans kjennetegn ble etter hvert at han satset på en grundig og omhyggelig oppbygging av partiet. Han gjorde seg gjeldende uten spor av værhanementalitet og lettvinte frierier av mer populistisk karakter. Han sier gjerne at hans problem er at han som jurist “er opplært til å se motforestillinger, slik mister jeg litt av den enfoldige frekkheten som er en nådegave i denne bransjen”. På Petersens 50-årsdag 1996 sa SVs Erik Solheim det slik: “Det æ'kke noe kødd med Jan Petersen.” Mangelen på det han selv betegnet som en nådegave, har betalt seg i det lange løp.
Det skulle riktig nok gå mange år før langsiktigheten betalte seg. Først fem år etter at Petersen ble partileder, ved kommunevalget 1999, gjorde Høyre et godt valg. Det gjentok partiet ved stortingsvalget 2001, som førte til at Kjell Magne Bondevik igjen kunne danne regjering, denne gang sammen med Høyre og Venstre. Under Jan Petersens ledelse reeablerte Høyre seg som det ledende borgerlige parti, og Petersen satt trygt som Høyres leder inntil han selv takket for seg i 2004.
Få norske partiledere har vært utsatt for så mye ramsalt ironi som Jan Petersen. I den første tiden ble han sammenlignet med Toyota Corolla, bilen som man kunne parkere utenfor et kjøpesenter og ikke ville være i stand til å finne igjen. Muntergjøkenes stadig tilbakevendende spørsmål var: “Hvor er Jan Petersen?”
Petersen var også Høyres parlamentariske leder fra han ble partileder og frem til regjeringsdannelsen 2001. I hele sin politiske karriere har han vært en trofast tjener i Høyres vingård, både som leder i Unge Høyres Landsforbund 1971–73 og som leder i Akershus Høyre 1992–94. Det var naturlig for ham å si ja til tilbudet om å bli partileder da andre potensielle kandidater meldte seg ut av konkurransen. Det har Jan Petersen aldri gjort.