Faktaboks

Jan Kjærstad
Født
6. mars 1953, Oslo
Virke
Forfatter
Familie
Foreldre: Møbelagent Leif Asbjørn Kjærstad (1919–2018) og sekretær og arkivmedarbeider Ragnhild Jensen (1918–2006). Gift 1980 med konsulent og rådgiver Astrid Nøstvik (18.5.1957–), datter av arkitekt Karl Henrik Nøstvik (1925–91) og konsulent Margot Kristoffersen (1927–2020), ekteskapet oppløst 1997; gift med bokdesigner Terese Moe Leiner.
Jan Kjærstad

Foto fra 1980-årene

Jan Kjærstad
Av /NTB Scanpix ※.

Med en rekke sinnrikt konstruerte romaner har Jan Kjærstad markert seg som en av de ledende og mest originale prosaforfattere i norsk samtidslitteratur. Han kombinerer nye og tradisjonelle fortellermåter og legger avgjørende vekt på romanen som erkjennelsesform i det moderne informasjonssamfunnet. Forfatterskapet oppviser betydelig kontinuitet, men også vilje til å gå nye veier. Kjærstad har også markert seg som en flittig og engasjert deltaker i den litterære debatt.

Kjærstad vokste opp på Grorud i Oslo. I intervjuer har han gitt uttrykk for at han hadde en lykkelig barndom, og at han som voksen “fremdeles har Grorud i blodet både som geografi og lukter og lyder”. Etter examen artium ved Oslo katedralskole 1972 studerte han teologi ved Universitetet i Oslo og ble cand.theol. 1979. Teologistudiet har satt dype spor i hans diktning. Referanser til Bibelen og andre religiøse skrifter, ikke minst buddhistiske, forekommer ofte. Metafysiske problemstillinger spiller generelt en stor rolle i et forfatterskap der forsøket på å skildre det moderne menneskets livsforhold i en ny og adekvat litterær form er det sentrale. Kjærstad har et udogmatisk syn på både religion og ulike samfunnsspørsmål og et åpent forhold til de fleste kulturformer, også underholdningsindustrien. Han er en flittig fjernsynsseer og sterkt filminteressert. Som person er han sindig og omgjengelig, og han har en bred kontaktflate som gjør ham til en nyttig og mye brukt ressursperson i norsk kulturliv.

Han debuterte med novellesamlingen Kloden dreier stille rundt 1980 og har siden vært skribent og forfatter på heltid. Han tok tidlig et oppgjør med 1970-årenes sosialrealisme og stod frem som en energisk talsmann for en ny romanform. I 1980-årene gikk han i kritisk dialog med postmodernismen, bl.a. ved å skrive såkalte metaromaner. Kunnskap og faktaviten er av stor betydning for Kjærstad. Bøkene hans er fulle av lån fra og referanser til andre bøker, til film, musikk, billedkunst, religion, aktuelle samfunnsforhold osv. Særlig opptatt har han vært av nye måter kunnskap formidles på i et moderne informasjonssamfunn. Han er kjent for å drive grundig research og er blitt betegnet som en “encyklopedisk” forfatter. Selv har han lagt vekt på at formidling av fakta ikke har litterær verdi i seg selv, men at han ønsker å kombinere faktisk kunnskap på nye og overraskende måter. I tidlige programartikler introduserte han begrepet “kombinasjonspoetikk” som betegnelse på sin skrivemåte.

Allerede tidlig i 1980-årene begynte han å interessere seg for informasjonsteknologi og skrev flere artikler der han drøftet den nye teknologiens betydning for romankunsten. I EDB og romanen (1984) gikk han inn for en ny romantype som kunne “mobilisere alle de opplysninger (...) som var egnet til å kaste lys over menneskets væren” og strukturere dem “etter skjulte mønstre eller gitte nøkler”. Samtidig har Kjærstad holdt selve fortellerkunsten høyt i hevd og lagt stadig sterkere vekt på den betydning fortellingen har for vår forståelse av oss selv i en stadig mer komplisert verden. Mens han i starten la vekt på at romanens konstruksjon skulle være synlig for leseren, synes etter hvert trangen til å fortelle gode historier som kan engasjere og “forføre” leserne, å veie minst like tungt. Mot slutten av tiåret understreket han sammenhengen mellom identitet og fortelling og hevdet at alle mennesker “er innviklet i fortellinger”, og ved tiårsskiftet foreslo han “Den nye fortellingens tiår” som betegnelse på 1990-årenes litteratur, en betegnelse hans egne romaner har bidratt til å understøtte.

Allerede med sin første roman, Speil (1982), markerte Kjærstad seg som en av de mest lovende av de nye forfatterne i 1980-årene. Med krigen som hovedtema, og som hovedperson en ingeniør og billedkunstner som på tvetydig vis forsøker å bekjempe krigshysteriet og krigsindustrien, fremsettes en tese om at den moderne teknologien i sitt vesen er menneskefiendtlig. Som alle hans romaner er også denne sinnrikt konstruert og veksler mellom realistiske og fantastiske innslag.

Med Homo Falsus, eller Det perfekte mord (1984) – en av 1980-årenes mest originale metaromaner – slo Kjærstad for alvor gjennom. Den handler om en mannlig forfatters tvekamp med en kvinnelig hovedperson og skildrer Det Nye Mennesket, som vekselsvis blir kalt “Homo Falsus” og “Homo Recens”. Romanen gir en kritisk fremstilling av et samfunn der det manipuleres med fakta på en slik måte at løgn ikke kan skilles fra sannhet. Det moderne mennesket presenteres som en rollespiller som stadig skifter identitet og spiller falsk i den hensikt å forføre andre. I tråd med dette veves løgn og sannhet inn i hverandre.

I Det store eventyret (1987) spilles det på den dobbelte betydningen av ordet eventyr. Den mannlige hovedpersonen er dypt fascinert av en gåtefull kvinne, en fascinasjon som på forunderlig vis går i spann med en opptatthet av et gammelt eventyr som også rommer en rekke gåter. Ulike sjangere og språkformer – reklame, dataprogrammer, vitenskapsprosa, osv. – kombineres, og romanen låner trekk fra kjærlighetsromanen, utviklingsromanen, den satiriske romanen, dagboken og biografien. Den er satt med ulike skrifttyper og forsynt med fotnoter og margkommentarer. En rekke fragmenter utvikles etter hvert til en sammenhengende historie som på sin side rommer andre historier som belyser hovedhistorien.

Både Homo Falsus og Det store eventyret har handlingen lagt til Oslo. I den siste er byen gjort om til hovedstad i et tropisk land. I Rand (1990) tjener på nytt Oslo som kulisse for en fantastisk historie, som snarere må leses symbolsk enn realistisk. Hovedpersonen er ansatt i et datafirma og fremstilles som et ganske alminnelig menneske. I løpet av handlingen tar han livet av en rekke mennesker – tilsynelatende helt umotivert. Seriemorderens ugjerninger er skildret på en nøktern måte, og drapene sees som uttrykk for en pervertert jakt etter mening. Til slutt hjelper han politiet med å oppklare de forbrytelser han selv har begått. På en original måte tar Kjærstad opp en fremmedgjøringsproblematikk i et høyteknologisk informasjonssamfunn. Rand er en mørk og skremmende bok, men Kjærstad oppfatter den selv som optimistisk, “fordi den handler om hvilken enorm kraft og potensiale som ligger i den menneskelige fantasi, i dette tilfellet både på politiets side og morderens side”.

Etter Rand følger trilogien om fjernsynsstjernen Jonas Wergeland – Forføreren (1993), Erobreren (1996) og Oppdageren (1999) – et hovedverk ikke bare i Kjærstads diktning, men i moderne skandinavisk litteratur overhodet. Her retter Kjærstad på nytt søkelyset mot det moderne mediesamfunnet, samtidig som han gir en skarp og satirisk beskrivelse av utviklingen i etterkrigstidens Norge. Handlingen starter med at hovedpersonen kommer hjem fra en utenlandsreise og finner sin kone død. De tre bøkene er formet som tre biografier om Wergeland, som presenterer tre ulike versjoner av historien om hans liv. Foruten de gåter hovedpersonen selv rommer, er konens død det grunnleggende mysteriet i trilogien. Et vell av handlingstråder veves inn i hverandre, uten noen form for kronologi. Også her spiller Kjærstad på ulike sjangere: barndomsskildring, erotisk fortelling, reiseskildring, psykologisk roman, politisk satire, myte og eventyr.

Trilogien er styrt av en logikk der det legges vekt på tilfeldighetenes spill og på mangetydige kryssforbindelser snarere enn på fast definerte årsaksforklaringer. Både i tematikk og form viser den de utallige fortolkningsmuligheter som et menneskes livshistorie kan romme. Menneskets adelsmerke består i at det kan tenke flere tanker på en gang, heter det i siste bind, og i sin helhet kan trilogien leses som en tributt til den grenseoverskridende fantasien. Samtidig forteller den en historie der trofastheten mot den store kjærligheten settes høyere enn alt.

En roman om skrift og selve skriftbildets betydning for lesning og forståelse, Tegn til kjærlighet (2002), når ikke helt nivået fra Wergeland-bøkene. I romanen Kongen av Europa (2005) er hovedpersonen en delt personlighet som vingler mellom et rasjonelt og et romantisk prosjekt.

Kjærstad var redaktør av Vinduet 1985–89. Her gikk han i bresjen for en ny eksperimentell diktning, lot mange nye norske stemmer komme til orde og introduserte ny utenlandsk litteratur. Han har også skrevet en lang rekke kronikker og essays der han har kommentert sin egen og andres diktning og kommet med skarpe innspill i den litterære debatten. De fleste er samlet i Menneskets matrise (1989), Menneskets felt (1997) og Menneskets nett (2004). Han har også utgitt barneboken Jakten på de skjulte vaffelhjertene (1991).

Forfatterskapet har vært omdiskutert. Med sine mange paradokser og sinnrike konstruksjoner er romanene blitt kritisert for å være skrivebordsprodukter. Andre har fremhevet dem som noe av det mest nyskapende og originale i ny norsk prosa. Romanene hans er oversatt til en rekke språk og har fått samstemmig positiv kritikk i utlandet. Især har Kjærstad en høy stjerne i Danmark, hvor han av flere ledende kritikere er blitt utropt til en sentral skikkelse i europeisk samtidslitteratur – under særlig henvisning til Wergeland-trilogien.

Jan Kjærstad har mottatt en rekke prestisjetunge priser for sitt forfatterskap – Kritikerprisen 1984, Aschehoug-prisen 1993, Henrich Steffens-prisen 1998, Dobloug-prisen 2000. Med tildelingen av Nordisk Råds litteraturpris 2001 ble forfatterskapets kvaliteter og betydning definitivt anerkjent.

Bibliografi

Romaner og noveller

Essay

  • Kjærstads matrise. Samlede essays med bonusspor. (Aschehoug, 2007)
  • Menneskets nett. (Essays, Aschehoug, 2004)
  • Menneskets felt. (Essays, 1997) Les boken hos bokhylla.
  • Menneskets matrise. (Essays, 1989) Les boken hos bokhylla.

Barnebøker

Kilder og litteratur

  • S. Sem-Sandberg: “Spel med förklädnadar och falska kulisser. Jan Kjærstads romanestetik”, i Bonniers Litterära Magasin nr. 6/1985
  • I. R. Kongslien: “Mennesket i tekst og teori. Jan Kjærstads 'Homo Falsus'”, i NLÅ 1988, s. 104–115
  • I. Handeland: “Det fiksjonelle rommet. Sonebygging i Jan Kjærstads roman Det store eventyret”, i Norskrift nr. 92, 1992, s. 29–46
  • O. Hageberg: “Meining og meiningstap eller premoderne verdikriser. Arne Garborgs Trætte Mænd og Jan Kjærstads Rand”, i d.s.: På spor etter meining, 1994
  • H. Bache-Wiig: “Fortelling om det 20. århundre”, i Plastikk nr. 4/1994 og 1/1995
  • F. Tygstrup: “Den demiurgiske romanhelt. Nogle bemærkninger til Jan Kjærstads Forføreren”, i Kritik nr. 111, 1994
  • P. A. Michelsen: “Randbemerkninger”, i Nordica Bergensia nr. 11, 1996
  • A. van der Hagen: “En torpedo under arken” (intervju med Jan Kjærstad), i d.s.: Dialoger 2, 1996
  • G. Mose: Den endeløse historie. En undersøgelse af det fantastiske i udvalgte danske, svenske, norske romaner efter 1978, Odense 1996
  • d.s.: “Don Jonas møder Don Juan og Don Johannes. Forførere og forførelse i Jan Kjærstads Forføreren og Søren Kierkegaards Enten-Eller”, i NLÅ 1996, s. 121–132
  • H. Gujord: “Edderkoppens spinn og en forklaring av teksten. Om Jan Kjærstad og Det store eventyret”, i Synsvinkler, 1997
  • P. T. Andersen: “Repetisjonens funksjon i Jan Kjærstads Homo Falsus”, i d.s.: Fra Petter Dass til Jan Kjærstad, 1997
  • G. Mose: “Ord og menneske. Jan Kjærstads Det store eventyret som fantastisk tekst og eksistensiel fortælling”, i T. Haugen (red.): Litterære skygger. Norsk fantastisk litteratur, 1998
  • T. E. Mogensen: “Hinsides himmel og helvede. Om stemmer i Jan Kjærstads Forføreren og Erobreren”, i Edda nr. 4/1998, s. 331–346
  • Ø. Rottem: “Romanen som fortelling og konstruksjon. Strøtanker om Jan Kjærstads poetikk”, i Nordica Bergensia nr. 24, 2001, s. 39–46
  • samtaler med forfatteren
  • intervjuer, portretter og presentasjoner i norske og utenlandske aviser og tidsskrifter

Portretter m.m.

  • Byste av Ashot Tonoian, u.å.; H. Aschehoug & Co., Oslo