Fysiolog. Foreldre: Professor Jan Birger Jansen (1898–1984) og Helene Sofie Schøning (1902–76). Gift 1) 1954 med Lisbeth Bjørneby (22.12.1934–), datter av flyger Halvor Bjørneby (1905–81) og Elisabeth Langaard (1914–2001), ekteskapet oppløst 1974; 2) 1981 med førskolelærer Helen Troye (27.10.1936–), datter av ingeniør Hans Troye (1906–75) og Sigrid Antoinette Anvord Tønnesen (1907–98).

Jan Jansen jr. er internasjonalt kjent for sin nevrobiologiske forskning. Hans viktigste forskningsfelt var hvordan bevegelser styres fra nervesystemet og hvordan nerveforbindelsene til skjelettmuskulatur dannes under individutviklingen.

Jansen vokste opp i Oslo, de siste ungdomsårene på Blindern studenthjem, der hans far var “husfar”. Han tok examen artium ved Berg skole 1949 og begynte deretter å studere medisin ved Universitetet i Oslo, der faren var professor i anatomi og en internasjonalt berømt nevroanatom. Jansen begynte sin forskerkarriere ved Anatomisk institutt som ung medisinerstudent. Inspirasjonen fra faren var sikkert viktig ved valg av studium og ved valg av nervesystemet som forskningsobjekt.

Enda viktigere ble møtet med nevrofysiologen Birger Kaada, som i begynnelsen av 1950-årene bygde opp en nevrofysiologisk forskningsgruppe ved Anatomisk institutt. Kaada kom tilbake til Norge etter et forsknings- og studieopphold i USA og Canada og brakte med seg nye metoder og teknikker til å studere nervesystemet. I løpet av få år rekrutterte Kaada noen meget dyktige studenter til sin forskningsgruppe. Jan Jansen var en av dem. Han fullførte størstedelen av sitt doktorarbeid i Kaadas forskningsgruppe parallelt med at han avsluttet medisinstudiet. Jansen kalte avhandlingen en “elektro-anatomisk studie”, og den er ganske riktig mer en anatomisk enn en fysiologisk undersøkelse, selv om datamaterialet ble hentet inn med elektrofysiologiske metoder.

Etter medisinsk embetseksamen 1955, disputas 1957 og fullført turnustjeneste og militærtjeneste, drog Jansen 1959 til University Laboratory of Physiology i Oxford. Møtet med et moderne nevrofysiologisk forskningsmiljø, og spesielt samarbeidet og vennskapet med den britiske fysiologen Peter Matthews, fikk varig innflytelse på ham. I den etterfølgende tiårsperioden studerte han og hans elever og medarbeidere i Oslo informasjonsoverføringen fra sanseorganer i muskler og sener til ryggmarg og lillehjerne, og reflekser som utløses fra disse sanseorganene. Mange av Jansens artikler fra denne perioden hører til fagets “klassikere”.

Jansen ble utnevnt til dosent i fysiologi ved Universitetet i Oslo 1968 og var professor i samme fag 1979–95. Etter et nytt utenlandsopphold 1969–70 hos Stephen Kuffler og John Nicholls ved Harvard University i USA dreide Jansen sine nevrofysiologiske problemstillinger over mot mekanismer som styrer utviklingen av nervesystemet tidlig i individets liv. Spesielt har mekanismene bak etablering av funksjonelle kontakter (synapser) mellom nerveceller og mellom nerveceller og muskelceller blitt studert i stor detalj, likeså nervecellenes evne til å danne nye kontakter, f.eks. etter skader. Denne forskningen har vært et vesentlig bidrag til å endre vår oppfatning av nervesystemet fra et “statisk” til et “dynamisk” organsystem.

I begge faser av sin forskningskarriere hadde Jan Jansen stor evne til å rekruttere og inspirere dyktige studenter og yngre medarbeidere til forskning. Hans mange internasjonale kontakter førte i tillegg en rekke fremragende forskere fra Storbritannia og USA til hans forskningsgruppe i Oslo, både unge forskere, som har tilbrakt en “post-doc”-periode i Jansens laboratorium, og mer etablerte forskere, som har kommet i et sabbatsår. Flere av disse er senere blitt professorer i nevrobiologi ved ledende universiteter i sine hjemland.

Jan Jansens store evne til å inspirere og veilede nære medarbeidere i faglige sammenhenger, til å velge fruktbare langsiktige forskningsstrategier og til å skaffe ressurser til gjennomføringen, står i en viss kontrast til den reserverte, beskjedne og nesten sky holdning han ofte viser sine omgivelser i andre situasjoner. Hans betydelige vitenskapelige innsats på internasjonalt toppnivå er blant annet derfor lite kjent i Norge utenfor kretsen av fysiologer og nevrobiologer.

Jan Jansen fikk Andres Jahres pris for yngre forskere 1967 (sammen med Per Andersen). Han ble valgt inn i Det Norske Videnskaps-Akademi 1977, og han var formann i Akademiets matematisk-naturvitenskapelige klasse og formann i Nansenfondets styre.

  • Afferent impulses to the cerebellar hemispheres from the cerebral cortex and certain subcortical nuclei – An electro-anatomical study in the cat, dr.avh., Acta Physiologica Scandinavica, nr. 41, suppl. 143, 1957
  • Fridtjof Nansen og hjerneforskningen ved slutten av forrige århundre, i DNVA Årbok 1982,1983
  • On the functional properties of stretch receptors of mammalian skeletal muscles, i A. V. S. de Reuck og J. Knight (red): Ciba foundation symposium on myotatic, kinesthetic and vestibular mechanisms,London 1967, s. 20–34
  • Signal transmission between successive neurons in the dorsal spino-cerebellar pathway (sm.m. L. Walløe), i F. O. Schmitt (red.): The neurosciences,bd. 2, New York, 1970, s. 617–629
  • Development of neuromuscular connections (sm.m. T. Lømo), i Trends in neurosciences,1981, s. 178–181
  • Development of homogeneous fast and slow motor units in the neonatal mouse soleus muscle (sm.m. T. Fladby), i Developmentnr. 109, 1990, s. 723–732
  • The perinatal reorganization of the innervation of skeletal muscle in mammals (sm.m. T. Fladby), i Progress in neurobiologynr. 34, 1990, s. 39–90
  • Pre- and postmetamorphic organization of the vestibular nuclear complex in the turbot examined by retrograde tracer substances (sm.m. P.S. Enger), i Journal of comparative neurologynr. 364, 1996, s. 677–689
  • HEH 1994
  • biografi i NL,bd. 3, 1996
  • DNVAs arkiv
  • Portrettfotografi av Morten Krogvold, 2001; Fysiologisk institutt, UiO