Forfatter. Foreldre: Sogneprest Mathias Bull (1815–76) og Henriette Margrethe Breda (1817–87). Gift 1) 29.12.1876 i Kristiania med Gunvor Sofie Rytterager (10.4.1843–23.1.1882), datter av proprietær Johannes Olsen Rytterager (1816–1903) og Jakobine Laurentze Marie Hoffeldt (1818–45); 2) 9.1.1883 i Stockholm med Anna Maria Augusta Berglöf (15.7.1854–11.3.1922), datter av fabrikkeier August Th. Berglöf og Maria Charlotta Hesselgreen. Far til Olaf Bull (1883–1933).

Jacob B. Bulls forfatterskap var omfattende, men det var særlig folkelivsskildringene fra Rendalen, bl.a. Østerdalskongen og Glomdalsbruden, som gjorde ham kjent og populær.

Bull vokste opp på prestegården i Øvre Rendal, hvor han utviklet en nærhet og kjærlighet til natur, fjell og vann som varte så lenge han levde, og som i sterk grad kom til å prege hans diktning og livssyn. Han forlot Rendalen tidlig for å studere og bosatte seg etter 1914 i København, men så ofte som mulig reiste han opp til sin barndoms dal, opp på fjellet – både sommerstid og i forbindelse med høstjakten. Noe utpreget bymenneske ble han aldri: “Midt i larmen er jeg fremmed, viddens stillhet er dog hjemmet.”

Hans barndomshjem var preget av kulturåpenhet og toleranse. Ved siden av prestegjerningen hadde faren både vitenskapelige, litterære og musikalske interesser. Han vedlikeholdt og utviklet de klassiske språk og lærte seg engelsk på egen hånd. Interessen for skjønnlitteratur var stor, og han kunne sine klassikere. Han abonnerte på blader og aviser, og diskuterte gjerne politiske spørsmål både hjemme og ute. Sang og musikk stod sentralt i hjemmet, og farens sang- og spilleglede smittet over på sønnen, som etter hvert behersket flere instrumenter, og en tid vurderte å studere musikk.

Også moren betydde svært mye i Bulls oppvekst. Hun var utadvendt, vennlig og ømhjertet med omsorg for bygdas fattige, og preget av en livsglad kristendom. “Hun hadde en lys tro som våren,” skrev dikteren senere. I flere av sine delvis selvbiografiske bøker kommer han inn på morens betydning for hans utvikling. Det var hun som, delvis mot sin manns vilje, lot sønnen lære å skyte med jaktgevær 14 år gammel og oppmuntret ham til å delta i bygdas liv uten noen spesiell avskjerming. Som liten gutt satt han ofte i drengestuen og lyttet til det som ble fortalt. Mangt av det han hørte og opplevde, ble senere nedskrevet og dukket opp som gode historier i dikterens bøker.

Andre som betydde mye for hans utvikling, var barnepiken Marit, som han var svært glad i og senere laget en korthistorie om, og læreren han fikk i 14-årsalderen, og som ble hans første veileder i norsk stil. Han oppdaget guttens evner, stimulerte hans fantasi og insisterte på at han skulle studere.

15 år gammel drog Jacob B. Bull 1868 til Christiania for å gå på latingymnas, og familien flyttet året etter til Botne i Vestfold. Bull tok examen artium 1872, studerte deretter teologi og ble cand.theol. 1876, men kom aldri til å arbeide som prest. Hans åpne, frisinnede kristendomsforståelse passet ikke helt inn på det den gang temmelig ortodokse teologiske fakultet. Han begynte som journalist, grunnla bladet Dagen 1878, men gikk snart over til vittighetspressen. Han startet og redigerte Krydseren (1879–85), der særlig hans parodier gjorde lykke. Han kjøpte deretter Folkebladet, hvor han offentliggjorde mange av sine dikt og småfortellinger. Han var aktiv innen journalistikken til forfattervirksomheten tok mer og mer over i løpet av 1890-årene.

Bull vokste opp i en tid med begynnende industrialisering og fikk sitt litterære gjennombrudd i nyromantikken. Han hadde en klar forankring i det gamle bondesamfunnets etiske verdier samtidig som han stilte seg avventende, skeptisk eller uforsonlig til deler av tidens sentrale tanker og ideer, hvor forståelsen av naturen som skapt og opprettholdt av Gud var borte. Kampen mot disse nye ideene opptok ham hele livet. Kompromissløs, temperamentsfull og stridbar som han kunne være, kostet den ham både vennskap, penger og ære. Men om Bull var motstander av darwinismens konklusjoner, var han likevel tydelig påvirket av liberalteologiens vekt på Kristus som veiviser og med kjærligheten som det sentrale aspekt. Det er også typisk for Bull at han la stor vekt på menneskets iboende fornuft. Et livsvarig vennskap med Bjørnstjerne Bjørnson virket nok også i samme retning. Veslefrikk (1907), et slags eventyrskuespill i verseform, gir et samlet uttrykk for hans religiøse livssyn.

Hans diktning faller i tre deler: folkelivsskildringene fra Østerdalen, som regnes for det beste han har skrevet, de historiske romanene og den samfunnskritiske tendenslitteraturen. Delene er ikke kronologisk atskilt. Det er imidlertid vanskelig å se noen konsekvent linje i hans forfatterskap, som ble preget av hva han til en hver tid var opptatt av.

Han reiste mye og hadde stadig økonomiske bekymringer; og en del av det han skrev, var derfor hastverksarbeider som fikk dårlig kritikk. Bull var ikke populær hos enkelte av tidens litteraturanmeldere. Dels skyldtes dette den varierende kvaliteten, dels hans motstridende livssyn og hans ofte forenklede, krasse og uforsonlige budskap i de polemiske samtidsromanene og -skuespillene. Kritikken kunne variere fra skamros til latterliggjøring av ett og samme verk. Folkelivsskildringer fikk derimot en langt mer entydig positiv kritikk. Til tross for noe dårlige anmeldelser ble hans verker solgt i til dels meget store opplag.

Hans debutnovelle Paa Grænsen, trykt i Morgenbladet 1879, var tydelig inspirert av Bjørnson. En viss oppsikt vakte han med de to samfunnskritiske skuespillene Uden Ansvar og Alvorsmænd. Han oppgav imidlertid snart det polemiske drama og skrev en rekke små fortellinger og naturstemninger fra Rendalen, Skisser, Eventyr og historier, Fra skog og fjeld, Mellem fjeldene og Folk fra dalen. Det er disse fortellingene som gav ham en sikker plass i norsk litteratur. Hans naturskildringer formelig dufter av skog og mark og viser hans kjærlighet til det skapte – mennesker, planter og dyr. Skildringene av natur og bygdemiljø er romantiske og til dels preget av humor, men kan også oppfattes samfunnskritisk slik han skildrer fattigdom og klasseforskjeller. Han hadde alltid notatblokken med og var svært nøye med detaljene i alt han skildret. Rollefigurene er hentet fra bygda og var lett gjenkjennbare for samtiden, og stedsnavn er benyttet uomskrevet.

Av hans noveller som særlig gjorde lykke, og som fremdeles er meget lesbare, kan nevnes: Oline Kroken, Finnstubrødrene, Lykke-Knut, En husmannssjel, Gammel-Jacob, og Vesle-Jens. Også jakthistoriene hans er meget underholdende lesning. Av større verker fra bygdemiljø kan nevnes Fonnaasfolket, Eline Vangen, Østerdalskongen, Glomdalsbruden, Hr. Samuel, Hr. Samuels rige og Jørund Smed.

Bull nedla et stort arbeid i bygdeboken for Rendalen; to bind utgav han selv, det tredje ble gjort ferdig av sønnen Hjalmar og en komité av bygdefolk 1940. Trilogien Præstens søn, Den nye Gud og Den store kjærlighet er selvbekjennende og delvis biografiske bøker. De er til dels tungt skrevet og mangler noe av den samfunnskritiske brodd som de nok var ment å ha. Men de gir et godt innblikk i hans tankegang, også i hans syn på seg selv, og hans kristne livsoppfatning kommer tydelig frem. Året før han døde, gav han ut en samfunnskritisk roman, En høvding, et kritisk blikk på arbeiderbevegelsen, og Fjeld-ljom, som må regnes som en avskjed til dalen og folket der.

1900–03 var Bull formann i Den norske Forfatterforening. Han hadde flere andre tillitsverv i forbindelse med sin litterære virksomhet og ble 1911 ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

Da hans andre hustru døde 1922, ble det bygd et gravkammer ved Lomnessjøen i Ytre Rendal. Selv døde han åtte år senere i København, men ble gravlagt her. Den gamle prestegården i Øvre Rendal, Bulls barndomshjem, var blitt solgt til private på slutten av 1800-tallet, men ble kjøpt av kommunen 1920, og her ble Bull-museet åpnet 1964.

  • Fullstendig bibliografi av G. Salvesen og E. F. Kåresen: Jacob B. Bull. En bibliografi, 2 bd., 1987

    Et utvalg

  • Uden Ansvar, skuespill, 1890
  • Alvorsmænd, skuespill, 1891
  • Skisser, 1891
  • Eventyr og historier, 1892
  • Af Norges frihedssaga, dikt, 1893 (2. utg. 1928)
  • Fra skog og fjeld, 1894
  • Mellem fjeldene, 1895
  • Folk fra dalen, 1897
  • Bondeoprøret, 1900
  • Dyveke i Norge, 1901
  • Tordenskjold, skuespill, 1901
  • Dyveke i Danmark, 1902
  • Fonnaasfolket, 1902
  • Fra fru Ingers tid, København 1902
  • Jomfruerne på Østraat, København 1903
  • Kong Kristjern Tyran, 1904
  • Christian Frederik Norges konge, skuespill, 1905
  • Eline Vangen, København 1906
  • Fjeldkraker og skogstrold, ungdomsfortellinger, København 1906
  • Veslefrikk, skuespill, 1907
  • Østerdalskongen, København 1907
  • Glomdalsbruden, 1908
  • Hans Nielsen Hauge, 1908
  • Jagthistorier, 1908
  • Ole Pedersen Høyland, 1910
  • Livets triumf, 1911
  • Lys hævn, 1913
  • Præstens søn, 1915
  • Den nye Gud, 1917
  • Rendalen, dens historie og bebyggelse, bd.1, 1916, bd. 2, 1919, bd. 3 (fullført av Hj. Bull), 1940
  • Den store kjærlighet, 1923
  • Hr. Samuel, 1920
  • Hr. Samuels rige, 1922
  • Jørund Smed, 1924
  • Thordis Eikaberg, 1925
  • Viddens herrer, 1927
  • Ættens øde, 1928
  • En høvding, 1929
  • Fjeld-ljom, dikt, 1929
  • J. B. Bull: Rendalen, bd. 2, 1919 (se ovenfor)
  • K. Elster d.y.: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • diverse avisanmeldelser av Bulls verker
  • G. Brochmann: Den norske forfatterforening gjennom 50 år. Et bidrag til norsk åndslivs historie, 1952
  • P. J. Nicolaisen: Samfund og individ i Albrecht Ritschls teologi, København 1972
  • P. A. Oldertrøen: Jacob B. Bull. En biografi, upubl., 1986
  • M. Skrede: “Om virkeligheten i Bulls diktning”, i Østlendingen 18.2.1930
  • J. Vormeland: Natur og mennesker i Jacob Breda Bulls folkelivsromaner, h.oppg. i nordisk, UiO, 1957
  • F. Lasson (utg.): Olaf Bull. Brev fra en dikters liv, 1989
  • S.-A. Solberg: Jacob Breda Bull og hans forhold til kristendommen, h.oppg., NTNU, Trondheim 1996

    Ikke-publisert materiale

  • Brev fra J. B. Bull til Bjørnstjerne Bjørnson 1879–1907, i Håndskriftsaml., NBO

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (halvfigur) av Kristofer Sinding-Larsen, u.å.
  • Kulltegning (skulderbilde) av Ebba B. Bull (Bulls datter), 1913; Gyldendal Norsk Forlag, Oslo
  • Portretthode (bronse) av Numa Patlagean, 1928; ved Ytre Rendal kirke