Jacob Børresen er en markant og omstridt skikkelse i norsk marinehistorie. Hans navn er først og fremst knyttet til hans innsats i 1905 og den følgende “admiralstrid”.
Børresen reiste til sjøs som 14-åring og regnet seg hele livet som sjømann. Han ble offiser 1879, uteksaminert fra Sjøkrigsskolens øverste avdeling 1881 og den militære høyskole 1885; i tillegg hadde han utdannelse fra Technische Hochschule Charlottenburg i Berlin. Børresen ble utnevnt til premierløytnant 1882, kaptein 1894 og kontreadmiral 1899. Han var fungerende kommanderende admiral 1900 og 1901, og han bestyrte Kristiania sjømannsskole 1894–96.
Børresen hadde en omfattende tjeneste på fartøyer, som eskadresjef, ved skoleavdeling, i admiralstaben og Forsvarsdepartementet. Han gikk ut av aktiv tjeneste 1910 og var officer à la suite til han fikk innvilget avskjed 1917. Som høytstående offiser følte Børresen sterk lojalitet til den svensk-norske kongen personlig og til unionen som politisk ordning. Han var ingen tilhenger av unionsoppløsningen, selv om han som embetsmann lojalt og energisk utførte de oppdrag han ble pålagt under krisen i 1905.
Børresen heiste kommando på panserskipet Eidsvold som sjef for Skagerrak-eskadren 8. mai 1905. Eskadren bestod da av alle fire panserskip, samt en avdeling torpedobåter. Fra august s.å. ble den styrket, og omfattet hele 31 krigsutrustede fartøyer under krisen i Karlstad-forhandlingene i midten av september. Eskadrens oppgave var å forsvare Oslofjorden – landets viktigste sjørute – og marinens hovedbase, Karljohansvern. Det var i forbindelse med Børresens operasjonsplaner i 1905 at det oppstod alvorlige uoverensstemmelser mellom ham og kommanderende admiral Chr. Sparre. Dette var opphavet til den såkalte “admiralstriden”.
Striden mellom de to admiralene hadde både en kommandomessig og en operativ side. Sparre forlangte å få forelagt eskadresjefens planer for godkjenning, og han hadde myndighet til å gi forholdsordre. Børresen på sin side holdt fast på det etablerte sjømilitære prinsipp om at den operative sjef måtte ha frihet til å handle etter situasjonen i krigsteateret; den vil alltid være preget av dynamikk og kan derfor ikke møtes med hendene bundet av detaljerte ordrer.
Sparre og Børresen hadde også svært ulike tanker om hvordan et svensk anslag mot Oslofjorden burde møtes. Sparre hevdet i sin forholdsordre at panserskipene skulle bruke Tønsbergfjorden som replipunkt (tilbaketrekkingstilling) og starte angrep på fiendens forbindelseslinjer derfra. Hans begrunnelse var den svenske marinens tallmessige overlegenhet (11 panserskip) og den støtte som marinen kunne få fra kystfortene. Børresen på sin side hevdet at de norske panserskipene på grunn av sitt kraftigere artilleri og bedre sjøegenskaper måtte møte en svensk flåte i åpen sjø for å kunne utnytte fortrinnene. Uenigheten om disse spørsmålene, som også hadde stor betydning for fremtidig norsk flåtepolitikk, utløste en langvarig og bitter strid mellom de to admiraler.
Admiralstriden toppet seg 1909, da kommanderende admiral Sparre forlangte at Børresen måtte strykes av listen over mobiliseringsoffiserer. Striden ble formelt avsluttet 17. desember s.å., da en voldgiftskomité oppnevnt av Stortinget enstemmig avgjorde at det ikke var grunn til å kreve Børresen strøket. Denne avgjørelsen førte til at begge admiraler måtte gå av.
I det internasjonale fagmiljø hadde Børresen ry som marineteoretiker. Hans taktiske system for moderne flåter ble endog presentert ved det britiske Royal United Service Institution 1910 og siden publisert i britiske, tyske og franske fagtidsskrifter. Børresens ubeskjedne påstand var at den japanske admiral Togo hadde benyttet hans system under slaget ved Tsushima 1905, som hadde påført russerne et katastrofalt nederlag.
Allerede før sin avgang fra marinen hadde Børresen slått inn på en parallell karriere som industrimann. Han var bl.a. med å grunnlegge Norsk Hydro sammen med Sam Eyde. Han var også med i ledelsen av Evje Nikkelverk og Kristiansands Nikkelraffineringsverk en periode, samt flere andre industriselskaper.
Admiral Børresens energiske, nysgjerrige og fantasirike natur fant også uttrykk i et variert forfatterskap. Han utgav flere fortellinger, dikt og faglitteratur. Mest lest er kanskje hans selvbiografi I storm og solgangsvær fra 1936. Hele livet var han dessuten lidenskapelig opptatt av reising, trolig et resultat av hans mange år til sjøs. Børresen var redaktør for Norsk Tidsskrift for Sjøvæsen 1890–95. I sine yngre år konstruerte Børresen tekniske forbedringer til miner og torpedoer, samt en egen orograf (optisk siktemåler).
Børresen var kommandør av 1. klasse av St. Olavs Orden (1910) og kommandør av Dannebrogordenen, den britiske Victoriaorden, den franske Æreslegionen og den svenske Svärdsorden.
Jacob Børresen døde 1943. Hans store herskapsvilla på Bygdøy (tegnet av Arnstein Arneberg 1916) ble 1954 ominnredet og innviet som Oslo Sjømannskirke; veien forbi eiendommen fikk 1947 navnet Admiral Børresens vei.