Pressemann og politiker. Foreldre: Professor Johan Herman Lie Vogt (1858–1932) og Martha Johanne Abigael Kinck (1861–1908). Gift 22.8.1923 i Hamar med Pauline Lie (7.11.1897–17.1.1976), datter av kjelesmed Anders Lie (1862–1940) og Anna Diegelmann (1865–1945). Brorsønn av Ragnar Vogt (1870–1943); bror av Thorolf Vogt (1888–1958; se NBL1, bd. 18), Fredrik Vogt (1892–1970) og Johan Vogt (1900–91); firmenning av Hans Vogt (1903–86); svoger til Martin Linge (1894–1941) og Odd Havrevold (1900–91).

Jørgen Vogt var med i kommunistpartiet fra stiftelsen 1923 og ble partiets fremste pressemann og en av dets ledende etterkrigspolitikere.

Vogt vokste opp i et konservativt embetsmannsmiljø i Trondheim og ble formann i byens kristelige gymnassamfunn. Han ble ekskludert da han inviterte Martin Tranmæl som foredragsholder, orienterte seg over mot arbeiderbevegelsen og ble 1919 medlem av Arbeiderpartiet. Samme år tok han examen artium og begynte å studere sosialøkonomi. Han fullførte aldri studiene, men valgte journalistyrket og praktisk politisk arbeid.

1921 ble Vogt journalist i Arbeiderpartiets hovedorgan Social-Demokraten. Ved partisplittelsen i november 1923 fulgte han utbryterne som dannet Norges Kommunistiske Parti (NKP). Han kom til å vie nesten hele sitt yrkesaktive liv til partiets presse. Han ble redaktør av det kommunistiske ungdomsforbundets organ Klassekampen 1923, redaktør i Glomdalens Arbeiderblad og deretter journalist i Norges Kommunistblad i Kristiania 1924 og Arbeideren i Hamar 1927. 1929 ble han journalist i Ny Tid i Trondheim og redaktør 1938. Da avisen gikk inn året etter, ble Vogt forretningsfører og senere vedsjef for byens forsyningsnemnd.

Vogt var overbevist kommunist. 1930–31 gjennomførte han et 9 måneders kurs for erfarne partifunksjonærer på den internasjonale Leninskolen i Moskva, og 1936 ble han innvalgt i NKPs sentralkomité. Fra 1934 satt han i bystyre og formannskap i Trondheim, en av partiets bastioner.

Den tyske okkupasjonen i april 1940 og NS-styret fra samme høst satte en stopper for normal kommunalpolitikk.Vogt og resten av NKPs gruppe deltok i oktober i en tverrpolitisk protest mot å få innsatt en NS-ordfører – og bystyret ble avsatt. Vogt deltok i det forbudte NKPs virksomhet og ble arrestert i oktober 1941. Resten av krigstiden tilbrakte han i fengsler og fangeleirer: Vollan, Falstad og Grini. På Grini var han en av de NKPerne som diskuterte med bl.a. Einar Gerhardsen muligheten for å samle Arbeiderpartiet og NKP etter frigjøringen. Forhandlinger kom i stand 1945, men strandet.

1945 ble Vogt på ny redaktør av Ny Tid, og 1946 overtok han som redaktør av partiets hovedorgan Friheten. Det var en stilling han beholdt til 1967, med et avbrekk som politisk sekretær i partiet 1961–65. Vogt var samtidig stortingsrepresentant for NKP 1945–49 og medlem av sentralstyret 1946–49 og igjen 1950–67. Han satt også i bystyret i Trondheim 1945–51 og var sekretær for NKPs stortingsgruppe 1953–61. 1968 ble han sekretær for Stortingets valgordningskommisjon.

Vogt var stillfaren, jovial og allment godt likt. Samtidig hadde han klare standpunkter, også i de til dels harde indre partikonflikter. Han stod gjennomgående på den moderate fløyen og ble både 1948–49 og 1965–67 beskyldt for høyreavvik av sine motstandere. I den dramatiske striden med Furubotn-fløyen 1949–50 kom Vogt til å spille en nøkkelrolle ved å kontrollere partiorganet og holde det på Furubotn-motstandernes hender. 1965–67 ble Vogt en av hovedmotstanderne til partiformann Reidar T. Larsen i striden om den politiske linjen. Striden mellom redaktør og formann om hvem som skulle bestemme avisens politiske linje endte med at flertallet i sentralstyret reelt avsatte Vogt 1967. Vogt og hans meningsfeller svarte med å legge ned sine verv. Deretter etablerte de det uavhengige “Marxistisk Forum”, men Vogt opprettholdt partimedlemskapet.

Vogt var mer åpen for samarbeid med Arbeiderpartiet enn Larsen og ville også ha et klarere standpunkt for Sovjetunionen i striden med Kina. Samtidig ble Vogt tiltakende kritisk til sider ved utviklingen i Sovjetunionen og fordømte skarpt den sovjetiske invasjonen i Tsjekkoslovakia 1968. “Den kurs som ble lagt opp av kommunistene i Tsjekkoslovakia i januar 1968 betrakter jeg som en virkeliggjørelse av kommunismens målsetting ...,” skrev han året etter. Hans håp om en videre utvikling i den retning ble som kjent ikke innfridd.

  • Stud. 1919, 1950, 1969
  • HEH 1968
  • J. A. Krogstad: Kommunistene i Trøndelag 1936–1945, h.oppg. UiT, Trondheim 1975
  • A. Kokkvoll: biografi i NBL1, bd. 18, 1977
  • L. Vetlesen: Oktobereksplosjonen i NKP, 1980
  • T. Halvorsen: NKP i krise, 1981
  • Nordby, bd. 1, 1985
  • G. Lurås: Kamerater? Striden i Norges Kommunistiske Parti 1963–1967, h.oppg. UiO, 2002
  • opplysninger fra Reidun Lie Johansen og Eli Vogt Godager