Industrigründer. Foreldre: Gårdbruker Jon Jørgenssøn og Birgitte Julsdatter. Gift 1) 12.11.1711 i Christiania med Dorothea Jansdatter Hammesløf (død 7.3.1733); 2) 15.6.1737 i Kongsberg med Inger Sophie Branth (1716–2.3.1779), datter av rådmann i Skien Christian Pederssøn Branth og Anna Erboe.

Idérik outsider, full av pågangsmot, men stridbar og egen. Slik avtegner historien om Jørgen Qvall seg i første halvdel av 1700-tallet, mannen som – nesten – etablerte Norges første glassverk.

Qvall var gårdbrukersønn fra Slidre og startet tidlig med småhandel på bygdene. Rundt 1708 var han imidlertid etablert i Christiania, tok borgerskap og giftet seg rikt, slik at han tidlig eide både gård og sjøbod ved Bjørvika i hovedstaden.

Qvalls første store industriprosjekt var oppbyggingen av et spikerverk på Lund i Høland. Han oppnådde kongelige privilegier 1720 og startet kort etterpå virksomheten ved Lundselva. Da hadde han allerede vunnet én sak mot to haldensborgere som gikk imot planene, men tapt saker mot militære myndigheter og underfogden. Større motstand skulle komme fra konkurrentene, i første rekke fra Fritzøe jernverk. Og selv om Overbergamtet gav Qvall rett til samme tilgang på kullved som de etablerte jernverkene, fikk han store problemer med å holde på arbeidskraften. Etter bare få års drift måtte han gi opp spikerproduksjonen i Høland.

1724 overtok Jørgen Qvall storgården Falkensten i Borre. Han fortsatte imidlertid med handelsvirksomheten i Christiania samtidig som han forfulgte nye ideer. I 1730-årene satte han i gang med å heve gamle skipsvrak, og han lanserte ideen om å bygge et nytt fyrtårn i Kattegat, uten at han fikk særlig gehør for dette.

Fra 1730-årene kastet Qvall all sin energi inn på sitt siste og største prosjekt, glassproduksjon på Falkensten. 1731 søkte han kongelige privilegier for opprettelse av et glassverk ved Borrevannet. Blant de vilkårene han søkte om var monopol for glassproduksjon i Norge i 30 år. Etter fem års behandling fikk Qvall sine privilegier, men monopolet var innskrenket til å gjelde Akershus stift.

I mellomtiden var Jørgen Qvall kommet i konflikt med bøndene rundt Borrevannet. De protesterte mot oppdemmingen av vannet, som gikk utover deres oppdyrkede jorder i sørenden. Under ledelse av sorenskriver Gustav Wilhelm Mandahl, som selv var en av de berørte jordeierne, gikk de i august 1735 løs på demningene, rev dem ned og holdt siden vakt for å hindre Qvall i å anlegge dem på nytt. Prosessene etter dette varte helt til 1746 og omfattet anklager om ærekrenkelser mot sorenskriveren (Qvall skulle ha kalt ham “en raaden Hund”).

På nytt møtte imidlertid Qvall motstand fra etablerte næringsinteresser. Det norske Kompani planla å anlegge glassverk ved Nøstetangen nær Hokksund. Jørgen Qvall hadde på sin side problemer med startkapital og kom ikke videre med sitt anlegg. Da det 1742 ble fastslått at det fortsatt bare stod en liten hytte og en grunnmur ved Borrevannet, mistet Qvall sine privilegier og sitt monopol.

Året før, 1741, stod Norges første glassverk klart, ikke anlagt av Jørgen Qvall i Borre, men av Det norske Kompani på Nøstetangen.

Det er uklart om det faktisk ble satt i gang noen prøvedrift med glassblåsing ved anlegget ved Falkensten. Noe glassverk ble det i alle fall ikke, og 1752 overtok Det norske Kompani det som fantes, som en del av oppgjøret etter Qvalls død.

Jørgen Qvall døde skuffet og venneløs på Falkensten 1749. En bemerkelsesverdig gründer i det førindustrielle Norge, med gjennomslag blant embetsmenn i København, men i liten grad blant sine naboer eller hos norske myndighetspersoner.

  • P. R. Sollied: “Grundleggelsen av den norsk glassindustri”, i TU nr. 2/1928
  • d.s.: biografi i NBL1, bd. 11, 1952
  • E. Lillevold (red.): Borre bygdebok, Borre 1954
  • “Glassverket ved Borrevannet var Norges første”, i Borreminne 1992. Årsskrift for Borre Historielag, Horten 1992