Forretningsmann, kunstsamler og mesén. Foreldre: Kjøpmann, etatsråd Hans Carl Knudtzon (1751–1823) og Karen Müller (1752–1818). Ugift. Bror av Broder Lysholm Knudtzon (1788–1864); svoger til Lorentz Johannsen (1769–1837).

Jørgen von Cappelen Knudtzon var en av skjønnåndene i begynnelsen av 1800-tallet. Han var økonomisk uavhengig og oppholdt seg store deler av livet i utlandet, hvor han samlet kunst og fungerte som mesén.

Knudtzon var født inn i handelspatrisiatet i Trondheim. Faren var innehaver av firmaet Hans Knudtzon & Co., som var et av de store handelshusene i byen. Hjemmet var svært kultivert med stor interesse for kunst og musikk. Allerede som 10-åring ble Jørgen Knudtzon 1794 innskrevet som kadett på egen kost ved Landkadettkompaniet i København. Gutten trivdes ikke i det militære systemet og vendte 1798 hjem “på grunn av ulyst mot den militære løpebane”, har faren notert. Året etter reiste unge Jørgen til Hamburg for å utdanne seg til kjøpmann, og han ble boende i denne byen i flere år.

Knudtzon var medeier i familiefirmaet, som etter farens død ble ledet av hans svoger Lorentz Johannsen; dette gjorde at han hadde stor økonomisk uavhengighet. Han reiste ut som kargadør eller superkargo på et av farens skip, dvs. at han fulgte varene til bestemmelsestedet og solgte dem der. Skipet seilte til Nederlandsk Ostindia (nåværende Indonesia), hvor varene ble solgt i Batavia (nå Jakarta). Knudtzon likte det frie og uforpliktende livet som rederens sønn om bord på skipet, og han ville gjerne dra ut igjen, men det neste skipet, som også var bestemt for Ostindia, forliste på Sørlandet. Forliset betydde ikke så mye for Knudtzon, og han reiste på nytt ut som superkargo, denne gang med Vestindia som mål. Også dette skipet forliste imidlertid, og passasjerene led stor nød før de ved Jamaica ble reddet av et britisk skip.

Ombord på redningsskipet møtte Knudtzon sin fremtidige livsledsager, den unge skotten Alexander Baillie, som i likhet med Knudtzon var økonomisk uavhengig. Baillie og Knudtzon stod hverandre utvilsomt svært nær, og de valgte å leve sammen i et liv som innebar omfattende reisevirksomhet. Sammen besøkte de størstedelen av Europa, og de reiste også omkring i middelhavsområdet, samt Midtøsten og India. Som regel bodde de i Italia om vinteren, gjerne i Roma, men helst i Napoli, hvor de hadde en fast bolig. Under de mange reisene ble Knudtzon kjent med en rekke fremtredende personer. Han møtte bl.a. Lord Byron, og 1815 ble han mottatt i audiens av Napoleon på Elba.

Knudtzon hadde med seg en god ballast hjemmefra, og han utviklet etter hvert en sterk kunstinteresse. Som velstående var det også naturlig at han fungerte som mesén, og mange kunstnere mottok støtte fra ham i form av kjøp og gaver. Han bygde opp en stor kunstsamling, som omfattet både antikviteter og samtidige kunstverk. Fra 1815 til kunstnerens død 1844 var han en nær venn av den danske billedhuggeren Bertel Thorvaldsen. Knudtzon, som hadde gode forbindelser innenfor sosieteten, skaffet Thorvaldsen bestillinger og passet på at den ellers svært omtrentlige kunstneren leverte i god tid.

1815–16 ble Knudtzon, Baillie og broren Hans Carl Knudtzon portrettert av Thorvaldsen, som laget byster av dem. Dessuten kjøpte Knudtzon marmorrelieffene “Hector, Paris og Helena” og “Bacchus gir Amor å drikke”. Kunstverkene testamenterte han til sin bror, Broder Lysholm Knudtzon, som i sin tur etterlot dem til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim. (Alle fem kunstverkene finnes i dag samlet i Knudtzonsalen i Vitenskapsmuseet i Trondheim, etter at relieffene frem til 1996 prydet Katedralskolens festsal, hvor de i dag er erstattet med kopier i gips.)

Knudtzon ivret for opprettelsen av Thorvaldsens museum i København, og han støttet kunstneren i hans forsett om å gjøre Danmark til sin arving. Dessuten interesserte Knudtzon seg for kulturminner i hjembyen, og han forsøkte å få Thorvaldsen og den norske maleren J. C. Dahl involvert i en restaurering av domkirken i Trondheim. Thorvaldsen skjenket domkirken en stor gipsavstøpning av sin praktfulle Kristusstatue. Den ble fraktet til Trondheim på Knudtzons bekostning og oppsatt på kirkens alter, men senere ble den flyttet. Knudtzon ønsket at Thorvaldsen skulle utsmykke domkirken med en marmorfrise, og sommeren 1844 var det meningen at Knudtzon, Baillie, Thorvaldsen og Dahl skulle møtes i Trondheim, men Thorvaldsens død satte en stopper for forsettet. Blant andre kunstnere Knudtzon støttet, var Ole Bull og Thomas Tellefsen.

Jørgen Knudtzon arvet en stor samling sølvtøy etter sine foreldre, og han utviklet denne til en av Norges største og beste samlinger. Samlingen ble oppbevart i Knudtzons hjem i Napoli, men noen år før sin død førte han den til Norge. I sitt testament bestemte Knudtzon at samlingen skulle holdes samlet som et fideikommiss. Sølvsamlingen ble til slutt overdratt til Kunstindustrimuseet i Oslo, hvor den nå befinner seg.

  • B. L. Knudtzons Gave til Det kongelige Norske Videnskabers Selskab, Trondheim 1870
  • J. Høitomt: Stamtavle over familien Knudtzon, Trondheim 1904
  • A. Bugge: Det Knudtzonske fideikommissølv, 1934
  • O. Schmidt: biografi i NBL1, bd. 7, 1936
  • A. Giertsen og H. J. Knudtzon (red.): Norsk købmandskultur fra Thorvaldsens tid, Virum (Danmark) 1993
  • H. Stang Aas og K. Tønnesson: Engelske brev fra brødrene Knudtzon, Trondheim 2000
  • Maleri (som barn, på gruppeportrett sm.m. foreldrene og 7 søsken) av Elias Meyer, 1795; NKM
  • Portrettbyste (marmor) av Bertel Thorvaldsen, 1815–16; DKNVS, Trondheim (kopi i Trondheim katedralskole)