Forretningsmann. Foreldre: Kjøpmann og industridrivende Nicolay Lysholm (1761–1814) og Martha Angell Bernhoft (1764–1826). Gift 26.8.1822 med Hedvig Brøcher Krabbe (28.7.1800–7.5.1862), datter av oberst Ole Krabbe (1758–1826) og Dorothea Marie Sophie Vauvert Angell (1760–1833). Brorsønn av Johan Mølmann Lysholm (1763–1839); farfar til Bjarne Lysholm (1861–1939).

Jørgen B. Lysholm var blant sin tids fremste næringsdrivende i Trondheim og ble en fornyer av midtnorsk industri i første halvdel av 1800-tallet. Ettertiden husker ham trolig best for akevitten som fremdeles bærer hans navn.

Slekten Lysholm var blant Norges ledende handelsslekter på 1700- og 1800-tallet. Jørgen fikk sin grunnutdannelse i hjembyen, og 1818–20 studerte han kjemi i Berlin. Gjennom studiene fikk han god innsikt i brennevinsfremstillingens finesser.

Lysholms far var sammen med sin bror Johan Lysholm innehaver av firmaet Alexander H. Friedlieb & Comp., men da dette gamle familiefirmaet fikk vanskeligheter under nedgangstiden etter 1814, etablerte Jørgen B. Lysholm 1821 sitt eget firma. Han hadde planlagt å drive familiens kjemiske industribedrifter videre, men hans bedrift kom i hovedsak til å drive med produksjon av brennevin og handel med sprit og vin. Det ble snart en av de ledende brenneri- og destillasjonsbedrifter i Trøndelag. En grunn til dette var at brennevinsproduksjonen fra 1816 ble langt mindre strengt regulert enn tidligere, noe som åpnet for oppbygging av større brenneribedrifter, og Lysholm utnyttet denne muligheten til å starte industriell destillerivirksomhet.

Lyshom la stor vekt på å utvikle gode produkter og gjennomførte en rekke forsøk med ulike former for produksjon og lagring av brennevinet. Forsøkene falt heldig ut, og han ble produsent av flere utmerkede akevittsorter. Lysholm skal blant annet være oppfinneren av linjeakevitten, en akevitt som skal ha passert ekvator to ganger med skip. Denne lagringsmåten tilfører akevitten en særegen rundhet.

Destilleriets produkter ble populære, og et par av merkene var kjent som Jørgen B. og Trondhjemmer. Fremdeles produseres to av Lysholms akevittmerker, Lysholm No. 1 og Lysholm Linie. Av de mange brennerier som ble grunnlagt i Trondheim i 1820- og 1830-årene, var det bare Lysholms som overlevde.

Da hans onkel Johan Lysholm 1826 innstilte sine betalinger, overtok Jørgen B. Lysholm fabrikkanlegget på Lysholmsminde (Devlehavn) på Ladehalvøya. Denne fabrikken produserte såpe, pottaske, fargestoffer, alkalisk salt, tangaske og salpeter. Etter 1828 var det imidlertid bare såpefabrikken og til en viss grad saltproduksjonen som ble opprettholdt.

Som sin far var Lysholm kommandant for borgervæpningen i Trondheim, med tittelen stadshauptmann. Han var også medlem av representantskapet i Norges Bank og fra 1832 medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, hvor han fungerte som kasserer.

Lysholm var i sine senere år sterkt giktplaget, og han døde i Frankfurt på vei hjem fra et kuropphold i Wiesbaden, bare 47 år gammel. Med sin hustru hadde han to sønner og fire døtre. Den eldste sønnen, Nicolay Lysholm (1823–64), overtok ledelsen av den kjemiske fabrikken, mens den yngre sønnen, konsul Olaus Krabbe Lysholm (1840–94), ledet brenneriet; etter brorens død overtok han hele firmaet. Brennerivirksomheten ble 1924 overtatt av A/S Vinmonopolet, mens familien ble sittende på andre betydningsfulle bedrifter og eiendommer i Trondheim. En vei på Lade i Trondheim ble 1955 oppkalt etter Jørgen B. Lysholm.

  • O. Schmidt: biografi i NBL1, bd. 8, 1938
  • I. Aa. Klingenberg: “Daguerreotypi, kjærlighet og død”, i Trondhjemske samlinger 1990, Trondheim 1991
  • T. Bratberg: Trondheim byleksikon, Trondheim 1996
  • K. Mykland: Fra Søgaden til Strandgaten, bd. 3 i Trondheims historie 997–1997, Trondheim 1997
  • S. Guttormsen: Lystgårdene på Lade, Trondheim 2002

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (brystbilde) av ukjent kunstner, u.å.; Videnskapsmuseet, Trondheim

    Fotografiske portretter

  • Daguerreotypi (gruppebilde med hustru, eldste sønn og datter), 1843, et av Norges eldste fotografiske bilder; gjengitt i Klingenberg 1990 (se ovenfor, avsnittet Kilder)