Iver Pederssøn Adolph var prest, senere prost i Fron i Gudbrandsdalen, og historiene om hvordan han skjøttet sitt embete der, er mange. Han er likevel mest kjent for sin håndbok og eksempelsamling i latinsk stil, som ble uhyre utbredt og trykt i mange opplag.
Adolph var født i Bergen, der faren den gang var lege. Faren ble 1631 lagmann i Trondheim, og sønnen ble student der 1642. Han studerte i København og Leiden før han 1647 ble personlig kapellan hos sogneprest Thor Lauritssøn i Fron. To år etter tok han magistergraden i København. 1651 ble han sogneprest etter Lauritssøn. Senere ble han også prost i Gudbrandsdalen.
1646 utgav Adolph i Leiden Medulla oratoria (Talens marg). Boken var beregnet på studenter som skulle komponere latinske taler, og er inndelt etter ulike faser i talen, f.eks. hvordan vende tilbake til saken etter en digresjon. Her finnes formuleringer til bruk som innledning, som avslutning, ved inndeling av et emne, ved spørsmål eller svar, når man vil komme med eksempler og – mer påfallende – når man vil bringe forakt og hat over sin motstander. Ifølge tittelbladet er Adolphs eksempler hentet fra forskjellige forfattere; hans innsats har da vært å samle eksempler og ordne dem, ikke å skrive selv. Boken ble populær og kom i en rekke opplag i forskjellige europeiske byer.
I Christiania utgav Adolph En kort Undervisning om de Formørckelser som udi nerværende Aar 1654, 2. August i Solen, 17. August i Maanen, sig haffuer at lade see, der han gir uttrykk for det synet at formørkelser var tegn på Guds vrede. Det var Adolph som 1658 forrettet ved takkegudstjenesten i Trondheims domkirke da Trondheims len var vunnet tilbake fra Sverige. Han hadde engasjert seg i mobiliseringen av frivillige i Fron og sluttet seg selv til beleiringstroppene.
Adolphs liv som prest i Fron var preget av uro, særlig i forbindelse med Lesja gruve. Adolph fikk retten til gruven 1656, men maktet ikke å få driften i gang innen fristen. Først kom alvorlig sykdom i veien, så kom krigen. Fogden, Jørgen Philipssøn, fikk kjennskap til malmforekomstene og ønsket rettighetene selv. Striden pågikk i flere år, mens Adolph holdt gruven i gang. Bonden som eide grunnen, vaklet og mottok betaling fra begge parter. Oberbergamtet dømte til Philipssøns fordel – en tvilsom avgjørelse. Adolph gav seg ikke, men fikk med bønder i en klage mot fogden. Dette førte ikke frem.
Etter innføringen av eneveldet 1660 bredte det seg misnøye i deler av Norge. Det ser ut til at Adolph har utnyttet misnøyen til å få i stand en folkereisning, for dermed også å kunne ramme sine lokale fiender. For sin deltakelse i opptøyene ble han avsatt fra prestestillingen 1661, men saken mot ham trakk i langdrag. Da Ulrik Frederik Gyldenløve overtok som stattholder, undersøkte han saken og innsatte Adolph i embetet igjen 1664. Presten takket ham med en latinsk takketale.
Det ser ikke ut til at Adolph levde et liv som sømmet seg hans embete. Han var henfallen til drikk, og når han var full, viste han truende oppførsel. Det finnes en rekke vitnesbyrd fra rettssaker. I ett tilfelle skal han ha nektet å gi en døende selvmorderske sakramentet, med utsagnet “har hun befattet sig med Djævelen, saa kan hun og have hannem nu”. Den gamle presten i Lom bevitnet at Adolph en gang overfuste ham slik med skjellsord og eder at han måtte rømme ut av sin egen stue. I et annet tilfelle ble han kalt ut til et dødsleie, men han var full og mente at hele ærendet var et påfunn fra hans fiender for å avsløre dette. Langt om lenge drog han av sted, men snart fikk han bud om at mannen var død. Da drog han hjem og fortsatte drikkegildet. Han skal også ha truet med å bruke kniv på seg selv.
Det ser ut til at det særlig var etter at det gikk galt med Lesjaverket, at slike episoder forekommer. Adolph var tydeligvis svært bitter over denne saken, og de langvarige prosessene ruinerte ham. Den dårlige økonomien var nok også årsaken til at sønnene Teodor og Peder ikke studerte, men ser ut til å ha blitt småbønder. Da Adolph døde 1665, skrev en av hans søstersønner og sønn av rektor på hans gamle skole, Peder Anderssøn Claudianus, en latinsk begravelsestale over ham.