Lensherre, gods- og sagbrukseier. Foreldre: Jens Lauridsen til Odstrup på Sjælland og Karen Jørgensdatter. Gift 8.7.1534 med Karen Olavsdatter Galle (død 1564), datter av Olav Galle til Tomb (ca. 1480–1531) og Ulvhild Henriksdatter Friis (død ca. 1523).

Iver Jenssøn svingte seg opp under det danske regimet i Norge og grunnla Fritsøgodset i Larvikdistriktet, som har vært preget av denne godsdannelsen i snart 500 år.

Iver Jenssøn tilhørte en østdansk lavadelsslekt som ofte omtales som Jernskjegg eller Baden. Han kom trolig til Norge i tjeneste hos den danske adelsmannen Mogens Gyldenstierne, som var lensherre på Akershus fra 1527; i regnskapsåret 1528/29 ledet han en avdeling svenner som eskorterte en skatteforsendelse til Danmark. 1529 fikk han Gimsøy kloster i forlening på livstid. Da Christian 2 var i Norge 1531–32, ble Iver tvunget til å gå i dennes tjeneste, hvorpå Frederik 1 først tok fra ham Gimsøy, men så gav ham det tilbake. Etter kongens død 1533 tok de norske kirkelige myndigheter tilbake klosteret. Lenet Frøland skipreide (Trøgstad og Askim) i Østfold hadde han uforstyrret fra 1532 til 1559, fikk det tilbake 1560 og beholdt det til sin død.

Ved giftermålet 1534 knyttet Iver Jenssøn seg til en av Norges fremste adelsslekter og kom i besittelse av sin kone Karens farsarv etter Olav Galle, med setegården Hovin på Helgøya som hovedgård. Karen Galles farsarv var på minst 100 tønner hartkorn; hun arvet også annet gods etter sine slektninger, mens Iver neppe arvet noe særlig gods etter sin danske slekt. Da Karen og Iver 1536 fikk Bugården i Sandar av en slektning av Karen, Karine Alvsdatter på Grefsheim, flyttet de til Vestfold.

I Vestfold hadde det utviklet seg trelasthandel mellom bøndene og fremmede skippere, og Iver Jenssøn engasjerte seg i sagbruksnæringen: 1539 tinget Eske Billes forvalter på Brunla 10 tylvter sagbord av ham. 1540 byttet Iver til seg fra kronen Fresje, Nanset og Rolsrud i Hedrum mot strøgods i østlandsområdet. Dermed kunne han pålegge leilendinger i Larvik-distriktet å levere seg tømmer.

Som andre danske adelsmenn i Norge spilte Iver Jenssøn en aktiv rolle i styret av landet. 1545 ble han utnevnt til berghauptmann og skulle bestyre kongens bergverk i Norge, særlig anleggene i Telemark, der det fra 1538 hadde vært stor aktivitet. Mesteparten av denne virksomheten var allerede i ferd med å rakne, og Iver klarte ikke å hindre fiaskoen: Driften ble lammet av underskudd, mangel på forsyninger, sykdom og produksjonssvikt. Som berghauptmann hadde han Skiensyssel og Gimsøy klostergods i forlening, men måtte 1546 gi opp både bergverksledelsen og forleningen til lensherren Peder Hansen på Akershus. 1553 avslo han å reise til det urolige Island som kongens sendemann, men engasjerte seg i øvrighetsoppgaver i nærområdene, holdt kontakt med de danske lensherrene på Akershus, var medlem av administrative og dømmende kommisjoner og aktør og dommer på overlagting og herredager. 1561–66 bestyrte han trolig Brunla og Numedal len for sin danske fetter og festet følgelig et enda bedre grep på disse tømmerdistriktene.

Iver Jenssøn konsentrerte seg mest om godsoppbyggingen i nærområdene rundt Fresje, som ble fordansket til Fritsø (Fritzøe), og han har trolig bygd sin setegård der. Dessuten skaffet han seg Brunla hovedgård på Brunlanes og mange skoggårder i Hedrum, og han kjøpte og makeskiftet til seg ytterligere gods i det sørlige Vestfold og tilgrensende områder i Telemark. Konsentrasjonen av sagproduksjon og trelastutskiping gav grobunn for tettstedet Larvik i en utvikling som fortsatte under sønnen Peder Iverssøn (død 1616), som ble en av Danmark-Norges mest godsrike personer.

Iver Jenssøn ble begravd under koret i Hedrum kirke, og der finnes hans gravstein fremdeles.

  • NRR, bd. 1, 1861
  • L. Berg: Brunlanes. En bygdebok, 1911
  • d.s.: Hedrum. En bygdebok, 1913
  • O. A. Johnsen (red.): Larviks historie, bd. 1, 1923
  • d.s.: biografi i NBL1, bd. 6, 1934
  • B. Telnes: Bergverksdrift og bondeopprør i Vest-Telemark 1538–1549, h.oppg. UiO, 1991
  • T. Weidling: Adelsøkonomi i Norge fra reformasjonstiden og fram mot 1660, dr.avh., 1998