Ivar Bårdsson var prest og oppholdt seg midt på 1300-tallet i lengre tid på Grønland som vikar for biskopen. Etter hjemkomsten til Bergen i 1360-årene fortalte han om forhold på Grønland, og dette ble lagt til grunn for den grønlandsskildringen som er knyttet til hans navn.
Det er ikke mye vi vet om Ivar Bårdsson ut over selve grønlandsferden. 8. august 1341 utstyrte biskop Håkon av Bergen Ivar med et leidebrev for å dra til Grønland på vegne av biskopen selv og kirken. Fra 1349 var Grønland uten biskop, og Ivar Bårdsson fungerte som officialis eller forstander ved bispesetet. Siste gang han nevnes i kildene, er i en kvittering som en pavelig legat gav biskop Botolv av Stavanger 25. juni 1364. Der blir det opplyst at Ivar da var kannik ved Apostelkirken i Bergen.
Den norrøne originalen til grønlandsskildringen er gått tapt, slik at den bare foreligger i oversettelser; den eldste er en dansk oversettelse fra 1500-tallet, bevart i avskrifter fra ca. 1600 og senere. Trass i at overleveringen er problematisk, gir den viktige opplysninger om folk, forhold og topografi på Grønland på 1300-tallet.
Grønlandsskildringen kan deles inn i fire hoveddeler: Den første gir forskrifter om kurs for seilas fra Norge til Grønland. Dernest følger en oversikt over fjorder og kirker på Grønland. Den rommer størsteparten av skildringen og er den eneste kilde som kan kaste lys over jordeiendomsforhold på Grønland i middelalderen. Den tredje delen gir en kort skildring av en ekspedisjon til Vesterbygd. Ivar Bårdsson var utnevnt av lagmannen i Brattalid for å lede en ekspedisjon som skulle fare til Vesterbygd for å gi innbyggerne støtte mot skrælingene (inuitene) og jage dem bort. Da ekspedisjonen kom til Vesterbygd, fant de ikke noe menneske der, verken kristent eller hedensk, bare vilt fe og får. De “bespiste seg av det ville fe og får så meget som skipene kunne bære, og seilte så hjem med det”. Muligens kan denne ekspedisjon settes i forbindelse med at kong Magnus Eriksson 3. november 1354 gav Pål Knutsson som høvedsmann i oppdrag å seile til Grønland. Brevet kan tolkes slik at kristendommen på Grønland var truet, øyensynlig av skrælingene. Den fjerde delen gir opplysninger om naturforholdene på Grønland.
Selv om mange opplysninger i Ivar Bårdssons grønlandsskildring er upålitelige og anakronistiske, med en rekke uforståelige forvanskninger og feil, gir den viktig viten om en rekke forhold, og ikke minst om undergangen for bosetningen i Vesterbygd.