Offiser og politiker. Foreldre: Gårdbruker Anders Pedersen Aavatsmark (1820–1906) og Margrethe Salomonsdatter Mørkved (1821–1902). Gift 24.11.1898 i Tyska kyrkan, Helsingfors med sanger Ida Emilia Basilier Flodin (29.4.1870–1957), datter av statsråd Frithiof Ferdinand Flodin (1828–1921) og Fanny Virginia Basilier (1842–97; søster av Ida Basilier-Magelssen, 1846–1928; se NBL1, bd. 1). Farbror til Ivar Aavatsmark (1916–2004).

Ivar Aavatsmark var en av Venstres mest fremtredende forsvarspolitikere omkring den første verdenskrig og stod sentralt i arbeidet med hærordningen av 1910 og flåteplanen av 1912. Senere, som forsvarsminister og som kommandant i Trondheim og på Akershus, engasjerte han seg i bruken av forsvaret som sikring for den bestående samfunnsordningen. I forsvarets nedgangstid i 1920- og 1930-årene var han en viktig støttespiller for frivillig militæropplæring.

Aavatsmark vokste opp på slektsgården Aavatsmark i Namdalen. Han var elev ved borgerskolen i Namsos og katedralskolen i Trondheim før han avla examen artium som privatist 1886. Samme år begynte han på Krigsskolen, hvor han ble uteksaminert 1889. Han tjenestegjorde deretter i Kristiansand og Trondheim, tok eksamen ved Den militære høiskole 1892, og etter et års tjeneste i H. M. Kongens Garde ble han 1894 aspirant i Generalstaben, hvor han tjenestegjorde frem til 1906. Han ble kaptein 1898. I staben arbeidet han særlig med jernbanesaker, og han markerte seg senere som en varm forkjemper for Nordlandsbanen. Da hans eldre bror døde barnløs 1904, overtok Aavatsmark for en tid slektsgården. Han fortsatte sin militære karriere og avanserte etter hvert til sjef for sin lokale avdeling, Nordre Trondhjems infanteriregiment nr. 13 (fra 1915).

Politisk tilhørte Aavatsmark Venstre. Han ble innvalgt på Stortinget fra Snaasen krets 1906 og satt der til 1921, fra 1910 som formann i militærkomiteen. Han var varapresident i Stortinget 1917–18 og president i Odelstinget 1919. På Stortinget ble han oppfattet som strengt militær og opptatt av Forsvarets renommé, men også som mye mer smidig og kompromissvillig enn sin partifelle og politiske rival Theodor Holtfodt, som var forsvarsminister 1914–19.

Aavatsmark ble forbigått til forsvarsministerposten både ved regjeringsdannelsen 1913 og da statsråd Keilhau gikk av 1914, men ifølge general C. B. Rud i Stortinget satte han “en rekord i vor armés historie” med sitt raske avansement fra kaptein (1911) til general (1919). Det kom anklager om at særlig forfremmelsen til generalmajor, sjef for 5. divisjon og kommandant i Trondheim våren 1919 var å forstå som belønning for politisk innsats. Minst like sannsynlig er det at Knudsen-regjeringen ønsket en sindig og fullt pålitelig partifelle som kommandant i det “røde” Trøndelag i en sosialt og politisk urolig tid, da frykten for et sosialistisk revolusjonsforsøk var betydelig.

Da Rudolf Peersen i juni 1919 måtte fratre som forsvarsminister etter bare tre måneder på grunn av politisk klossethet, ble Aavatsmark utnevnt til hans etterfølger og satt til regjeringen gikk av et år senere. Han kom tilbake som forsvarsminister i Otto Blehrs regjering 1921–23. 1928 ble han utnevnt til sjef for 2. divisjon og kommandant på Akershus festning og satt i denne stillingen til han fratrådte ved nådd aldersgrense 1932.

Både som militær sjef og som statsråd måtte Aavatsmark ta stilling til problematikken omkring å bruke forsvaret til vern mot “indre fiender”, enten det gjaldt forsvarets hemmelige revolusjonsberedskap eller militær bevoktning av streikebrytere o.l. Det var i hans statsrådstid at regler for hærens opptreden “i tilfelle av uroligheter” (1922) og for samvirke mellom hær og flåte i slike situasjoner (1923) for første gang ble fastsatt. Aavatsmark hadde tro på at militæretaten i indrepolitiske strider burde samarbeide med frivillige personer og organisasjoner. Han var utad opptatt av å hevde forsvaret som en demokratisk institusjon, men gikk i hemmelighet inn for f.eks. at Garden – den militæravdelingen som først kunne regne med å få ordensoppdrag – bare måtte rekrutteres fra “samfunnsbevarende” deler av folket, bl.a. ved at man skulle utestenge folk fra større industriarbeidsplasser.

I sin tid som kommandant i Oslo ble Aavatsmark en støttespiller for ulike former for frivillig militæropplæring, som den klart antikommunistiske Foreningen til Gjenreisning av Norges Forsvar. 1932 besluttet Stortinget at den frivillige militæropplæringen skulle settes under offentlig kontroll av en nemnd. Aavatsmark ble kongevalgt medlem og formann i denne, og han ble i vide kretser sett som en garanti for at virksomheten ikke skulle utvikle seg i politisk ekstrem (dvs. fascistisk) retning. Valget av den moderate og politisk erfarne Aavatsmark fremfor den langt mer konservative oberst Robert S. Melhuus var da også ment å berolige den politiske venstresiden.

1934 lot Aavatsmark seg – uten å oppgi sin plass i nemnda – utnevne til formann i den største organisasjonen for frivillig militæropplæring, Norges Leidangs Lag. Til tross for hans innsats som jovial brobygger var den frivillige militæropplæringen preget av kompetansestrider og personlige konflikter helt til den offentlige delen av virksomheten ble nedlagt 1936.

Ivar Aavatsmark hadde en rekke styreverv i ulike organisasjoner og institusjoner, foruten i næringslivet, bl.a. som formann i direksjonen for A/S Grong Gruber. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1910 og til kommandør med stjerne 1920, og han var innehaver av en rekke utenlandske ordener, bl.a. storkors av Dannebrogordenen, Finlands Vita Ros orden og den italienske Kroneorden.

    Etterlatte papirer

  • Aavatsmarks private arkiv er i familiens eie
  • Stud. 1886, 1911, 1916, 1926, 1936
  • HEH, flere utg. 1912–38
  • Lindstøl, bd. 1, 1914
  • Stort.forh., 1920, bd. 8, s. 561
  • K. Johanssen: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • Barth, 1930
  • Haffner, bd. 1, 1949
  • J. Castberg: Dagbøker 1900–1917, bd. 2, 1953
  • B. V. Gabrielsen: Leidangen. En studie i frivillig norsk forsvar, mag.avh. UiO, 1967
  • P. Fuglum: Én skute – én skipper. Gunnar Knudsen som statsminister 1908–10 og 1913–20, Trondheim 1989
  • N. I. Agøy: Militæretaten og “den indre fiende” fra 1905 til 1940: Hemmelige sikkerhetsstyrker i Norge sett i et skandinavisk perspektiv, 1997