Det var mens han var på Solnør at Aasen la grunnlaget for det store språkarbeidet han seinare skulle komme til å utføre. 1830-åra i Noreg var prega av språkpolitisk debatt. I denne debatten let Aasen ikkje røysta si høyre, men han skreiv Om vort Skriftsprog alt i 1836. Her legg han fram det språkpolitiske programmet sitt og dei nasjonale språkpolitiske ambisjonane sine. Det stod klart for han at det trongst eit eige norsk skriftspråk til avløysing av dansk. Både av sosiale og nasjonale grunnar var det viktig for ein sjølvstendig nasjon å ha eit eige skriftspråk som bygde på overleverte heimlege dialektar. Alt på dette tidspunktet argumenterer han for at grunnlaget for eit norsk skriftspråk burde vere «en Sammenligning af, et Grundlag for» alle dialektane. Og det er her Ivar Aasen, da ein 23 år gammal mann, formulerer seg på denne måten: «Det har altid smertet mig bittert, naar jeg hørte vort Almuesprog krænkes og belees, enten af velklædt Uvidenhed, eller af rigtignok velmeent Renselses-Iver.» Teksten viser at Aasen alt da var godt inne i den språkpolitiske debatten i samtida, og at han truleg hadde lese debattinnlegga til Peter Andreas Munch (Norsk Sprogreformation frå 1832) og Henrik Wergeland (Om Norsk Sprogreformation frå 1835) svært nøye. Sjølv om Om vort Skriftsprog blei skriven i 1836, blei teksten ikkje trykt før etter Aasens død, i Syn og Segn i 1909.
Dei første åra på Solnør las Aasen lærebøker og grammatikkar for tysk, fransk og engelsk. Han blei òg kjend med Rasmus Rasks arbeid med islandsk. I samband med dette seier han:
«Paa denne Tid opkom hos mig den Tanke, at jeg til et Forsøg vilde selvstændigen og paa egen Haand undersøge og behandle et Sprog. Dette Sprog var nemlig det, som jeg egentlig kunde kalde mit Modersmaal og som jeg ikke fandt behandlet i nogen Grammatik. Jeg erindrede at have engang seet Hallagers norske Ordsamling, samt nogle mindre norske Ordsamlingar; men – 'hvorfor, tænkte jeg, blive ikke de norske Dialekter behandlede ligesom andre Sprog?' … 'Et saadant Arbeide', tænkte jeg, 'kan kun udføres af En, der er født og opdragen i en Bondes Hytte. Jeg vil forsøge et saadant Arbeide.'» (Ivar Aasen: Brev og dagbøker, band I:45, utgave av Reidar Djupedal, 1957-1960.)
Så var det da også Sunnmørs-grammatikken som blei Aasens første vitskaplege verk.
Jamvel om Aasen har gjort seg fortent til å kallast grunnleggjaren av norsk dialektologi som vitskap, og jamvel om han lærte seg gammalnorsk og hadde skaffa seg solide kunnskapar i eldre norsk språkhistorie, var det ikkje arbeidet med dialektar eller språkhistorie som var det eigentlege føremålet hans. Dialektologi og språkhistorie var middel, ikkje mål.
Det Aasen sikta mot, var å etablere eit vitskapleg grunnlag for eit eige norsk skriftspråk, bygd på norske dialektar i samtida. Derfor måtte han først kartleggje dei aktuelle dialektane. Sidan han valde ikkje å byggje standardskriftmålet på éin einskild dialekt, men på norske dialektar generelt, rett nok med større tilfang frå visse dialektar enn frå andre, måtte han i neste omgang, frå den store variasjonsmengda som dialektane representerte, velje ut former som skulle tene som standardskriftformer. Han måtte dermed også velje bort ei rad former. Dialektane representerte ei stor variasjonsmengd i former og bøyingsmønster.
Desse vala kunne ikkje vere tilfeldige; dei måtte ha eit systematisk og nokolunde eintydig grunnlag. Aasen måtte med andre ord ha noko utanfor og eksternt i høve til den store og varierte mengda med dialektformer til å måle dei ulike formene ut frå og opp mot, altså ein slags appellinstans. Til det brukte han mellom anna gammalnorsken. Når det høvde, tok han også omsyn til andre nordiske språk.
Det kanskje viktigaste målet var å kunne vise den indre samanhengen mellom det gammalnorske språket og dei samtidige dialektane. Slik ville Aasen dokumentere at det nye, sjølvstendige Noreg hadde røter attende til det sjølvstendige Noreg i mellomalderen. Språket var beviset på det, og i samsvar med nasjonal ideologi synleggjorde denne språklege samanhengen at Noreg gjennom det norske språket i essensiell forstand var ein eigen nasjon med ein eigen kultur. På den måten var Aasens arbeid, også den historiske delen av det, ideologisk fundert og framtidsretta.
Aasen var – og ville vere – nasjonsbyggjar. Alt i Om vort skriftsprog argumenterte han sterkt for ein tett samanheng mellom språk og nasjon. Dette er tidleg i norsk samanheng; det var elles først i 1840-åra at slike nasjonalromantiske straumdrag slo rot i norsk borgar- og embetsstand.
Kommentarar (6)
skreiv Chinh Tran
svarte Kjell-Olav Hovde
skreiv Reidar Astås
svarte Kjell-Olav Hovde
skreiv Svein Askheim
Kommentarar til artikkelen blir synleg for alle. Ikkje skriv inn sensitive opplysningar, for eksempel helseopplysningar. Fagansvarleg eller redaktør svarar når dei kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logga inn for å kommentere.