Trelasthandler. Foreldre: Faren var kjøpmann Laurits Christofferssøn; morens navn er ukjent. Gift med Dorthe Ingvordsdatter (død 1686; hun gift 2) 1673 med Iver Nielssøn Hirschholm, 1635–93; se NBL1, bd. 6 (Iver Hirtzholm)), datter av trelasthandler Ingvord Halvorssøn og Bodil Jensdatter.

Som norsk trelasthandler klarte Isak Falck å skaffe seg en sikker posisjon i denne næringen, selv om han ikke slik som mange danske lensherretjenere kunne trekke fordel av embetsposisjon og samrøre med kronens finanser. Han kan betraktes som “Risørs far”.

Tønsberg-borgerne hadde fra gammelt av drevet handel på Agder. Isak Falck bosatte seg i Risør i 1620-årene og drev trelasthandel der i kompaniskap med sin eldre bror, Tønsberg-borgeren Anbjørn Lauritssøn. Isak var i den første tiden Anbjørns fullmektig, men han sørget for å øke handelsvirksomheten og ble etter hvert sin egen herre. Det var han som tok i bruk Falck som slektsnavn; broren Anbjørn førte aldri dette navnet. Falck bygde sitt hus på Skjæret, som var forbundet med fastlandet med en bro (stedet ble gjort landfast 1861).

Falck drev trelasthandelen med opplagstomter inne i havnebukta. Eiendomsprisene var lave i et distrikt der det var få velstående folk som etterspurte eiendom, og Falck skaffet seg flere gårder med betydelige skoger, som sikret ham billig tømmer til bjelker og til sagtømmer til de sagene han anla. Han startet et skipsverft på Badskjærholmen, og der ble det bygd skip på opp til 80 lester. Handelen og den økonomiske aktiviteten i Risør økte så sterkt at stedet var et anerkjent ladested, som 1630 ble lagt under Skiens jurisdiksjon, slik at Falcks handelsborgerskap ble knyttet til denne byen. Eksporten var størst til Nederlandene, og den livlige skipstrafikken førte til at det kjente sjømerket “Risør-flekken” ble kalket inn i fjellsiden over havneområdet. Ladestedet utviklet seg til en liten by, med kjøpmenn, håndverkere og arbeidsfolk. Stedet fikk egen kirke (som anneks til Gjerstad) 1647, og 1659 ble det bygd en ny tollbod.

I en årrekke bygslet Falck havnen med Skjæret og Badskjærholmen, og 1651–53 kjøpte han Randvik gård, som omfattet hele Risør havn med tilliggende grunner. Det attraktive ved bygrunnen i Risør i tillegg til den næringsvirksomhet Falck selv drev, var utleieinntektene av tomtene som ble stykket ut og leid til folk som bodde der. Han måtte føre prosess i en årrekke etterpå for å forsvare sin eiendom, bl.a. mot krav fra Karen Lange, enken etter den danske lensherren Christoffer Gøye; etter hennes død 1657 overtok niesen Ide Lange fordringen. Saken verserte for ulike rettsinstanser i flere omganger frem til herredagen 1664, der den synes å ha blitt avklart på en måte som langt på vei gav Falck medhold. For øvrig førte han en rekke prosesser om eiendommer; av og til vant han, av og til tapte han.

Det ser ut til at Falck måtte klare seg selv, uten å ha noen protektor i det høyere embetsverket, som var nokså fremmed for det norske kjøpmannsmiljø som han sognet til. Da broren Anbjørn døde 1657, flyttet Falck til Tønsberg og bestyrte og avviklet det rike boet etter ham; han reaktiverte da sitt borgerskap i Tønsberg. Senere var han i noen år bosatt i Brevik, før han flyttet tilbake til Risør og bodde sine siste år der. 1667 skjenket han kirken en vakker altertavle og prekestol, som sammen med hans og hans kones marmorgravstein ble et varig minne om Risørs grunnlegger. Ved skiftet etter hans død 1669 var boet rikt, men ikke av de rikeste blant tidens kjøpmannsbo i Norge – 18 153 riksdaler i aktiva og 1765 riksdaler i passiva; det avspeilte en nøktern forretningsdrift, der det ikke var tatt store sjanser.

Falcks enke giftet seg 1673 med kongelig historiograf og overhoffrettsassessor Iver Hirschholm, og hun døde i Risør 1686. Hirschholm satte over styr det meste av formuen etter Falck, men dennes sønn, Gjert Isaksen Falck, klarte å redde mye av den faste eiendommen. Havnen og de fleste grunnene i Risør fulgte Falcks etterslekt til 1797.

  • S. H. Finne-Grønn: biografi i NBL1, bd. 4, 1928
  • O. A. Johnsen: Tønsbergs historie, bd. 2, 1934
  • Norske Herredags-Dombøger, rk. 4, bd. 1–2, 1941–45
  • Overhoffrettsdomar, bd. 1, 1981
  • F.-E. Eliassen: Norsk småbyføydalisme?, 1999, s. 90–96