Fisker, fagforeningsmann og politiker. Foreldre: Fisker og småbruker Bastian Olaussen (1857–1919) og Anna Bugge (f. 1869). Gift 1921 med Hilda Aminda Moe (f. 22.7.1895), datter av fisker og husmann Martin Moe (f. 1864) og Hansine Gudmundsdatter (1864–1937).

Ingvald Haugen var den ledende skikkelse i Norsk Sjømannsforbund (NSF) gjennom 20 år og hadde en sterk posisjon innen LO og Arbeiderpartiet. Han gjorde sin største innsats under den annen verdenskrig og den mest kontroversielle under den kalde krigen.

Haugen vokste opp i Vesterålen. Etter folkeskolen arbeidet han som fisker frem til han var 20 år. 1914 drog han til sjøs med en malmbåt fra Narvik. Han kom helskinnet fra en torpedering 1917 og arbeidet deretter en tid i kystfart før han 1919 overtok som valgt, lønnet formann i Norsk Matros- og Fyrbøterunions avdeling i Haugesund. 1920–22 var han leder for unionens avdeling i Cardiff, og etter et par år til sjøs igjen var han 1924–26 knyttet til avdelingen i Newcastle.

Med sterke sosiale og sosialistiske ideer gikk Haugen inn i Matros- og Fyrbøterunionen, der han kom som et friskt uvær og skapte liv. Han demonstrerte et betydelig organisasjonstalent, og han førte et språk som alle sjøens folk forstod – også rederne. Som nestformann 1926–36 var han 1933 med på sammenslutningen med Norsk Stuert- og Kok-Forbund til Norsk Sjømannsforbund, og 1936 ble han valgt til formann i Sjømannsforbundet, en posisjon han hadde til sin død 1958.

Helt fra tidlig i 1930-årene hadde norske skip og sjøfolk seilt i krigsfarvann i Østen og senere i Europa under den spanske borgerkrig. Sjømannsforbundet hadde ingen tro på at Norges nøytralitet ville bli respektert under en eventuell europeisk storkrig og hadde forberedt evakuering fra hovedkvarteret i Norge. Mars 1940 reiste Ingvald Haugen til Storbritannia og avtalte prosedyre og arbeidsform med NSFs lokalavdelinger og de britiske broderforbund dersom kontakten til Norge skulle bli brutt. Da tyskerne rykket inn i hovedstaden 9. april, kunne Sjømannsforbundets ansatte og ledelse forlate sine lokaler tidlig om ettermiddagen og bringe forbundsarkiver og kartotek i sikkerhet. Forbundets hovedkasserer Thor Sønsteby reiste raskeste vei til Storbritannia. Ingvald Haugen drog nordover for å diskutere sjøfolkenes og handelsflåtens stilling med regjeringen, og derfra videre til Storbritannia.

Ledelsen for Norsk Sjømannsforbund i eksil ble etablert i London allerede tidlig i april, noe som var av uvurderlig betydning for de øvrige sjømannsorganisasjonene, som ikke var like forberedt på krig, og også for norske eksilmyndigheter, som hadde mange store oppgaver å ta fatt på. Fra Storbritannia drog Haugen raskt videre til New York for å ivareta forbundets arbeid og løse en akutt konflikt i havneområdene.

Haugen og Norsk Sjømannsforbund førte det første krigsåret en beinhard kamp mot en kommunistisk ledet sjømannsorganisasjon, Scandinavian Seamens Club of America (SCC), som hadde kontor i 11 amerikanske havnebyer. Denne sjømannsklubben frarådet bl.a. norske sjøfolk å mønstre på skip til Storbritannia og krevde hyrer over tariff. Haugen karakteriserte sjømannsklubben som en “femtekolonne” og påstod at den var finansiert av tyske agenter. Haugen forsvant midt under stridighetene et par dager høsten 1940 og hevdet at han var blitt kidnappet. Historien diskrediterte SSC i offentligheten, og Sjømannsforbundet vant kampen.

Frem til sommeren 1941 var Ingvald Haugen både formann i NSF og mannskapssjef i Nortraship, det statlige rederiet som ble opprettet etter regjeringens rekvirering av handelsflåten i april 1940. Som forbundsleder var han et arbeidsmenneske av de sjeldne, og han satte inn alle krefter i krigsårene. I den norske utefronten ble han en sentral skikkelse, hvis råd og meninger ble lyttet til av statsråder, statsminister, Nortraship og andre, både i norske og allierte miljøer. Han hadde sjarm og sprudlende livsglede, og han utviste både praktisk og strategisk sans i en krigssituasjon og ambisjoner for sjøfolkenes sosiale, kulturelle og økonomiske ve og vel.

Under Haugens ledelse av NSF, særlig under den annen verdenskrig, kom gjennombruddet for en heving av norske sjøfolks økonomiske og sosiale kår. Gjennom krigens hyrerevisjoner oppnådde sjøfolkene økt grunnhyre og ulike spesialtillegg, samtidig som en rekke forhold om bord i skipene ble utbedret: Sjømannen trengte ikke lenger holde seg med eget sengetøy, det kom gardiner på lugaren, maten fikk høyere kvalitet osv. Svært viktige var også de nye velferdstilbud som under og etter krigen vokste frem i havnene over hele den allierte verden: en egen norsk legetjeneste, ferie- og rekreasjonshjem, sjømannshoteller, klubbrom, bibliotektjeneste og andre kulturelle tilbud.

Ingvald Haugen hadde et klart blikk for betydningen av politisk samkjøring med fagbevegelsen. Som stortingsrepresentant fra Oslo 1945–49 fikk han være med på å gjennomføre en rekke sosiale og økonomiske tiltak for sjøfolkene. Men han ble også sterkt kontroversiell. I striden om det såkalte Nortraships hemmelige fond opplevde krigsseilerne at Haugen vendte dem ryggen, sammen med Arbeiderparti-regjeringen og det offisielle Norge. Fra Stortingets talerstol gikk han hardt ut mot krigsseilernes krav om midler fra Nortraship-fondet. Konflikten oppstod i den kalde krigens Norge; sjøfolkenes ledelse ble stemplet som kommunistisk, og deres krav på utbetaling av tilbakeholdte hyrer i krigsårene ble avvist.

Haugens posisjon i parti og fagbevegelse var sterk. Han var medlem av sentralstyret i DNA 1936–57, varamedlem til sekretariatet til LO 1927–31 og 1934–45 og fullt medlem 1945–58. Han oppnådde også betydelig internasjonal anseelse, bl.a. som medlem av sjøfartskomiteen i Det internasjonale arbeidsbyrå fra 1941 og av eksekutivkomiteen i Den internasjonale transportarbeiderføderasjonen (ITF) fra 1950 til han døde av hjertesvikt.

  • Biografi i Arb.Leks., bd. 3, 1933
  • A. Zachariassen: Fra trellekår til frie menn. Norsk Sjømannsforbund gjennom 40 år, 1950
  • HEH 1955
  • nekrolog i Norsk Sjømannsforbunds Medlemsblad, juli 1958
  • G. Hjeltnes: biografi og art. “Norsk Sjømannsforbund” i NKrL, 1995
  • d.s.: Sjømann – lang vakt, bd. 3 i Handelsflåten i krig 1940–1945, 1995
  • Biografisk klipparkiv, NBO