Prest. Foreldre: Kjøpmann Jens Henrik Carlsen (1849–1908) og Berthe Slettemoen (1858–1935). Gift 28.7.1912 med Borghild Gleditsch (25.1.1890–1982), datter av hvalfangstbestyrer Karl Einar Gleditsch (1863–1913) og Maren Olea Kverne (1863–1933).

Ingvald B. Carlsen var leder for omstreifermisjonens arbeid i mellomkrigstiden. Han var også kirkelig konsulent i NRK og en sentral skikkelse i kirkens motstand under den annen verdenskrig.

Ingvald B. Carlsen ble cand.theol. 1912 etter å ha vært meget aktiv i Norske studenters kristelige forbund i studietiden. Straks etter eksamen ble han tilsatt som styrer ved Svanviken arbeidskoloni, som ble drevet av Norsk Omstreifermisjon (senere Norsk misjon blant hjemløse). Der ble han 1916 reisesekretær og 1918 generalsekretær, en stilling han hadde til 1936.

Arbeidet blant omstreiferne hadde sin bakgrunn i Eilert Sundts beskrivelse av “taterne” som reiste over hele landet, men som oftest ble fordrevet fra sted til sted og også var foreslått utvist. Sundt oppfordret til offentlig omsorg for denne folkegruppen, og utfordringen ble tatt opp av sogneprest Jakob Walnum, som 1896 fikk Stortingets godkjennelse til en plan for opprettelse av barnehjem og arbeidskolonier for omstreiferne. “Foreningen til motarbeidelse av omstreifervesenet” ble stiftet 1897, og snart ble de første barnehjem opprettet. 1908 kom også den første arbeidskoloni for voksne.

Dette arbeidet ble ført videre og utvidet under Ingvald B. Carlsens ledelse. Målsetningen var først og fremst å sikre at barna fikk en god kristen oppdragelse. Dette mente man var umulig uten at barna ble skilt fra foreldrene og plassert i barnehjem eller fosterhjem. Det kunne skje frivillig, men ofte med tvang etter hjemmel i den gamle vergerådsloven. Fra 1914 fikk misjonen, mot at staten dekket utgiftene, overlatt ansvaret for de omstreiferbarn som barnevernet tok hånd om. Langt over tusen barn fikk i årenes løp sin oppvekst i misjonens barnehjem, og mange familier fikk plass på arbeidskoloniene.

Ingvald B. Carlsen, som hadde store administrative og organisatoriske evner, var i mellomkrigstiden hovedarkitekten bak dette arbeidet, og samtiden hyllet ham som barnas store venn. Omstreifermisjonen ble betraktet som et “sterkt kristent svar på de hjemløses problemer”, og Carlsen var den meget populære formann i Norges Barnevernråd fra 1923 til sin død.

I 1990-årene kom imidlertid hele dette arbeidet i søkelyset og ble sterkt kritisert, ikke minst fra “de reisendes” egne rekker. De berettet om overgrep og om det umenneskelige i at man tok barna fra foreldrene og brøt båndene til deres kultur og levesett. Også kirken tok selvkritikk, og Kirkemøtet 1998 bad om tilgivelse for at kirken, direkte og indirekte, hadde vært et redskap for å ødelegge de reisendes språk, kulturelle identitet og næringsveier, “selv om intensjonene hos enkelte har vært en annen”.

Ingvald B. Carlsen ble 1936 res. kap. i Gamle Aker menighet. Han var meget avholdt både som predikant og som skribent, og i flere år var han fast bidragsyter til Alle Kvinners Blad. Hans sterke stilling i kirken ble illustrert ved at han fra 1937 var kirkelig konsulent i Norsk Rikskringkasting. Han hadde dermed ansvar for å peke ut predikanter og andaktsholdere i radioen. Dermed kom også Carlsen fort i vanskeligheter etter den tyske okkupasjon, særlig etter at de kommissariske statsråder var utnevnt i september 1940 og NRK fikk ny ledelse. Det ble stadig forsøkt å få “lojale” prester inn som predikanter, men Carlsen protesterte og fikk stort sett gjennomslag, inntil det i februar 1941 ble bestemt at de religiøse sendinger skulle overføres til Kirke- og Undervisningsdepartementet, og at det skulle innføres forhåndssensur. Da trakk Carlsen seg fra sin oppgave i NRK. Han var allerede da en ledende skikkelse innenfor den kirkelige motstand og var høsten 1940 blitt med i Kristent Samråd, som bl.a. utformet bekjennelsesskriftet Kirkens Grunn, som ble basis for prestenes embetsnedleggelse påsken 1942. Carlsen ble avsatt og forvist fra Oslo, først til Vestfold og så sammen med mange andre prester til Lillehammer og senere til Helgøya ved Hamar. Under forvisningen skrev Carlsen en beretning om kirkens kamp som ble utgitt i bokform sommeren 1945.

1949 ble Carlsen utnevnt til sokneprest i Asker. Også der ble han en meget avholdt prest og hadde bl.a. nær kontakt med kronprinsfamilien på Skaugum. Men vinteren 1953 ble han syk og døde 25. februar. Ved begravelsen i Asker kirke ble han minnet i varme ord av bl.a. sosialministeren, programsjefen i NRK og en representant for “de reisende”. Året etter ble et minnesmerke over ham reist på Asker kirkegård.

  • Et hjemløst folk, 1922
  • Brødrene Hersleb og Jakob Walnum, 1925
  • Kirkefronten i Norge, 1945
  • Ingvald B. Carlsens egne skrifter (se ovenfor)
  • E. Aarvik: “De hjemløse” i Kristenlivet i Norge, 1962, s. 280–84
  • Kirkemøtet 1998, sak 12/98