Den frodige skuespilleren Ingolf Rogde personifiserte Riksteatret i flere årtier, men var i sin karriere aktiv ved de fleste større norske scener, samt i radio og fjernsyn.
Rogde sa selv at han var født på en liten knatt i havet. I løpet av oppveksten forflyttet han seg via Laksevåg til Sunnmøre. Han tok handelsskoleeksamen 1928 og var i 8 år ansatt ved Bjølvefossen smelteverk i Ålvik i Hardanger, der han hevdet å ha startet som frimerkeslikker. Samtidig leste han dramatikk og innøvde roller under veiledning av Hans Stormoen. Som halvstudert skuespiller debuterte han 1937 i Trøndelag Teaters første forestilling, Kvinnene på Niskavuori, i regi av Henry Gleditsch.
Rogde ble i Trondheim til 1943 og var der igjen 1945–46. Senere var han både ved Det Nye Teater (1943–45), Det Norske Teatret (1946–50, 1957–60 og fra 1972), Rogaland Teater (1951–52) og Folketeatret (1952–53) ved siden av gjestespill på Den Nationale Scene, men likte seg særlig godt på Riksteatret (1950–51, 1953–57 og 1960–72), der han var lengst og hadde mange av sine beste roller. Han påstod seg ha nomadeblod i årene, og Riksteatret gav ham muligheten til å være konstant på reisefot. Særlig glad var han når turneene ble foretatt med Hurtigruten og bød på sjø og hav i tillegg.
Ingolf Rogde var en allsidig skuespiller, like trygg i det moderne repertoaret og i lystspill og komedie som i klassisk drama. Han viste ofte poetisk innlevelse i det rørende og det gripende, men mestret også det groteske og bevisst karikerte. Den med årene stadig mer frodige skikkelsen kom ham til hjelp, og hans aller største triumf var Holbergs Jeppe, som han, i forskjellige oppsetninger på flere teatre, spilte over 700 ganger!
Til hans øvrige Holberg-roller hørte Per Degn i Erasmus Montanus og Vielgeschrey i Den Stundesløse. Andre kraftfulle tolkninger gjorde han av Didrik i Duuns Medmenneske, kapteinen i Strindbergs Dødsdansen, Tygesen i Bjørnsons Geografi og kjærlighet, Celius i Kjærs Det lykkelige valg, Willy Loman i Millers En handelsreisendes død, og hos Shakespeare var han er særlig effektiv Falstaff. Hans mange Ibsen-skikkelser omfattet konsul Bernick, redaktør Kroll, Dovregubben og John Gabriel Borkman. Han spilte Hjalmar Ekdal i Vildanden mot sin kone, Siri Rom, som datteren Hedvig. Dr. Stockmann i En folkefiende ble en av hans største triumfer, og han spilte den så mange ganger at han høsten 1952 med triumf kunne overta uten forvarsel for én forestilling på Nationaltheatret, som reserve for August Oddvar.
Rogde opptrådte bare i noen mindre filmroller, men han var aktiv i Radioteatret og var en populær oppleser i radioen, særlig av Sivle og Kinck. I fjernsynet leverte han flere minneverdige skikkelser, som gamle Ekdal i Vildanden (1970), Mack i serien etter Hamsuns Benoni og Rosa (1975) og den drosjekjørende hobbydetektiven i kriminalserien Nitimemordet (1975).
Siri Rom hadde nesten hele sin karriere på Det Norske Teatret, men bare unntaksvis spilte de i samme forestilling. De skilte lag i en tiårsperiode, men etter at Rom hadde avsluttet et annet ekteskap, flyttet de sammen igjen. Hjemmet var naturlig nok preget av teater, og datteren Brita Rom Rogde var aktiv som skuespiller i en tid, og dattersønnen Mads Henrik Rogde er musikkteaterutdannet og debuterte 1998 i Spelemann på taket på Den Nationale Scene.
Ingolf Rogde mottok Statens Kunstnerstipend 1960 og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1969.