Språkforsker. Foreldre: Lektor Adolf Martin Dal (1863–1948; se NBL1, bd. 3) og forfatter Signe Greve (1867–1944). Ugift. Datterdatter av Mathias Sigwardt Greve (1832–1912; se NBL1, bd. 4); søsterdatter av Ulrikke Greve (1868–1951) og Bredo Greve (1871–1931).

Ingerid Dal var den fremste germanisten i Norge på 1900-tallet. I hennes språkhistoriske forskning står de språklige funksjonskategorier og deres utvikling i forgrunnen. Gjennom sine mange dyptpløyende forskningsbidrag til germansk språkhistorie og til nyere synkron språkvitenskap har hun vært med på å forme vårt bilde av de gammelgermanske språkene og deres videreutvikling. Dermed har hun også bidratt til å utvikle den germanske språkvitenskaps metode og dens muligheter til å se og angripe nye problemer.

Ingerid Dal vokste opp i et hjem med vitenskapelige og kunstneriske interesser. Hun tok examen artium 1914, studerte deretter filosofi og filologi ved universitetet i Kristiania og fra 1920 ved universitetene i Heidelberg og Hamburg. I Hamburg tok hun 1925 sin første doktorgrad, på et filosofisk arbeid. 1930 tok hun en ny doktorgrad, denne gang i Oslo og på et språkhistorisk emne. Samme år ble hun stipendiat i germansk språkvitenskap, senere hjelpelærer, og fra 1939 til hun gikk av med pensjon 1965 var hun professor i germansk filologi ved Universitetet i Oslo.

Hennes første språkvitenskapelige arbeid var doktoravhandlingen Ursprung und Verwendung der altnordischen “Expletivpartikel” of, um. Det eldste norrøne språk har en partikkel of, um, som man tidligere hadde ment var et innholdstomt ord som kunne settes inn i vers der det var behov for en trykklett stavelse. I doktoravhandlingen og i en utfyllende artikkel fra samme år viste Ingerid Dal at of, um var en siste rest av de prefikser som er bevart i gotisk og vestgermansk og som vi en gang må ha hatt også i nordisk. De opptrer i eldste tid i de samme stillinger som i gotisk og vestgermansk; først hos noe yngre skalder kan de også opptre i en rent rytmisk funksjon. Ved disse to arbeider har Ingerid Dal kastet lys over et viktig kapitel i de nordiske språks historie og deres utvikling frem mot de prefiksløse språk vi møter i høymiddelalderen.

I et senere arbeid drøfter hun opphavet til det engelske presens partisippet på -ing (riding, walking for eldre -ende). Det avleder hun av et gammelt verbalsubstantiv på -ing, brukt i uttrykk som gammelengelsk he wæs on feohtinge ved siden av he wæs feohtende. Slike uttrykk fortsetter til denne dag i substandard engelsk (he was a-fighting, go a-walking). Da preposisjonen falt bort, fikk formen på -ing samme funksjon som formen på -ende, og kunne fortrenge denne i alle stillinger. Her dreier det seg altså ikke om en lydlig utvikling -ende, -ind(e) > -ing, men om en syntaktisk utvikling, der ett morfem byttes ut med et annet.

Et tredje forskningsområde for Ingerid Dal var gammelsaksisk, som har mange likheter med gammelfrisisk og gammelengelsk. Disse språkene danner en egen gruppe innenfor vestgermansk, kalt ingvæonsk. I flere avhandlinger påviste hun ingvæonske trekk i gammelsaksisk som man før hadde oversett eller feilbedømt, som dativformene thēm, blindum (mot gammelhøyttysk demu, blintumu). I skrift ble de delvis trengt tilbake av sørligere former, men de stedegne dativformene holdt seg i talespråket og bidrog til sammenfallet av dativ og akkusativ i senere nedertysk. Det er et talende uttrykk for Ingerid Dals autoritet innenfor dette forskningsområdet at hun mot slutten av sitt liv fikk det ærefulle oppdrag å skrive kapitlet Altniederdeutsch und seine Vorstufen i den nye Handbuch zur niederdeutschen Sprach- und Literaturwissenschaft.

Et fjerde problemområde for Ingerid Dal var den store forskjellen mellom kasussystemene i moderne vestgermansk. Det gammelgermanske system med fire grammatiske kasus, uttrykt ved endelser, er i moderne tysk i prinsippet bevart, mens det i nedertysk er redusert til et to-kasus-system og i nederlandsk og engelsk er nesten helt nivellert. Dette forklares gjerne med at utviklingen fra syntetisk til analytisk språktype gikk så mye langsommere i høytysk enn i andre vesteuropeiske språk. Ingerid Dal har påvist at det i gammelhøytysk faktisk foregikk en utvikling i syntetisk retning, til sterkere utbygging av de morfologiske uttrykksmidlene for kasus. Dette har hun satt inn i en større sammenheng ved å peke på naboskapet til de syntetiske vestslaviske språkene.

Et arbeid for seg er hennes Kurze deutsche Syntax auf historischer Grundlage, påbegynt av Jacob Sverdrup, men fullført av henne. Det ble opptatt i den fornemme serien Sammlung kurzer Grammatiken germanischer Dialekte, og etablerte seg snart som et standardverk med internasjonal utbredelse.

Som universitetslærer var Ingerid Dal nøktern og klar, fri for all patos. Hun hadde et realistisk syn på hva man kunne kreve av en hovedfagsstudent, og tynget ikke sin undervisning med unødig lærdom. Men i sine hovedfagsseminarer nølte hun ikke med å trekke inn viktige nyvinninger i europeisk forskning.

Ingerid Dal var ikke bare lingvist. Gjennom sine filosofiske studier i Tyskland mottok hun varige impulser fra datidens nykantianske strømninger. I et norsk filosofisk miljø som etter hvert ble sterkt preget av logisk empirisme og analytisk semantikk, var hun en markant representant for den klassiske europeiske rasjonalitetstradisjon, og det kom til uttrykk i flere artikler hun skrev for et norsk publikum.

Som norsk lingvist i en språklig brytningstid fant hun det også naturlig å engasjere seg i den norske språkdebatten. Fra 1958 var hun medlem av Det norske Akademi for Sprog og Litteratur, og la der avgjørende vekt på sammenhengen mellom det tradisjonelle norske kulturspråk og det europeiske kulturfellesskap.

Ingerid Dal mottok flere hedersbevisninger for sin store vitenskapelige innsats. 1940 ble hun valgt inn i Det Norske Videnskaps-Akademi, 1955 fikk hun Nansenfondets pris for fremragende vitenskapelig forskning, 1971 Das große Verdienstkreuz des Verdienstordens der Bundesrepublik Deutschland, og 1976 Goethe-medaljen i gull for fremragende innsats for tysk kultur.

    Et utvalg

  • Bibliografi i Untersuchungen zur germanischen und deutschen Sprachgeschichte, 1971 (se nedenfor), s. 269–270, og (produksjon etter 1969) i O. Grønvik: “Minnetale over professor dr.philos. Ingerid Dal”, 1986 (se nedenfor), s. 201
  • Lasks Kategorienlehre im Verhältnis zu Kants Philosophie, dr.avh., Hamburg 1926
  • Ursprung und Verwendung der altnordischen “Expletivpartikel” of, um, DNVA Avh. II 1929 nr. 5, 1930
  • Die germanischen Pronominalkasus mit n-Formans, DNVA Avh. II 1932 nr. 2, 1932
  • Tysk syntaks i historisk fremstilling (sm.m. J. Sverdrup), 1942
  • J. Sverdrup: Kortfattet tysk språkhistorie. Lyd- og formsystemets utvikling (2. omarb. utg. ved I. Dal), 1943
  • Kurze deutsche Syntax auf historischer Grundlage, Sammlung kurzer Grammatiken germanischer Dialekte B nr. 7, Tübingen 1952/1966
  • Zur Entstehung des englischen Participium Praesentis auf -ing, særtrykk av Norsk tidsskrift for sprogvidenskap 16 (1951), 1952
  • Untersuchungen zur germanischen und deutschen Sprachgeschichte, utg. som festskrift til hennes 75-årsdag (red. av C. H. Borgstrøm, G. H. Heyerdahl og L. Saltveit), 1971
  • Altniederdeutsch und seine Vorstufen, i G. Cordes og D. Möhn (red.): Handbuch zur niederdeutschen Sprach- und Literaturwissenschaft, Berlin 1983

    Etterlatte papirer

  • Manuskript (uten tittel) om den norrøne partikkel -gi/-ki, finnes i UBO
  • Ingerid Dals egne arbeider (se ovenfor)
  • J. O. Askedal: “Ingerid Dal 1895–1985”, i Norsk Lingvistisk Tidsskrift 2, 1985, s. 109–112
  • O. Grønvik: “Minnetale over professor dr.philos. Ingerid Dal”, i DNVA Årbok 1986, s. 195–201
  • J. O. Askedal m.fl. (red.): Gedenkschrift für Ingerid Dal, Tübingen 1988
  • J. O. Askedal og K.-E. Schöndorff (red.): Ingerid Dal in Memoriam, Osloer Beiträge zur Germanistik 12, 1990

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Hertha Spielberg, 1927; UiO
  • Akvarell av H. Spielberg, 1955; Germanistisk institutt, UiO