Hennes første språkvitenskapelige arbeid var doktoravhandlingen Ursprung und Verwendung der altnordischen «Expletivpartikel» of, um. Det eldste norrøne språk har en partikkel of, um, som man tidligere hadde ment var et innholdstomt ord som kunne settes inn i vers der det var behov for en trykklett stavelse. I doktoravhandlingen og i en utfyllende artikkel fra samme år viste Ingerid Dal at of, um var en siste rest av de prefikser som er bevart i gotisk og vestgermansk og som vi en gang må ha hatt også i nordisk. De opptrer i eldste tid i de samme stillinger som i gotisk og vestgermansk; først hos noe yngre skalder kan de også opptre i en rent rytmisk funksjon. Ved disse to arbeider kastet Dal lys over et viktig kapitel i de nordiske språks historie og deres utvikling frem mot de prefiksløse språk vi møter i høymiddelalderen.
I et senere arbeid drøfter hun opphavet til det engelske presens partisippet på -ing (riding, walking for eldre -ende). Det avleder hun av et gammelt verbalsubstantiv på -ing, brukt i uttrykk som gammelengelsk he wæs on feohtinge ved siden av he wæs feohtende. Slike uttrykk fortsetter til denne dag i substandard engelsk (he was a-fighting, go a-walking). Da preposisjonen falt bort, fikk formen på -ing samme funksjon som formen på -ende, og kunne fortrenge denne i alle stillinger. Her dreier det seg altså ikke om en lydlig utvikling -ende, -ind(e) > -ing, men om en syntaktisk utvikling, der ett morfem byttes ut med et annet.
Et tredje forskningsområde for Ingerid Dal var gammelsaksisk, som har mange likheter med gammelfrisisk og gammelengelsk. Disse språkene danner en egen gruppe innenfor vestgermansk, kalt ingvæonsk. I flere avhandlinger påviste hun ingvæonske trekk i gammelsaksisk som man før hadde oversett eller feilbedømt, som dativformene thēm, blindum (mot gammelhøyttysk demu, blintumu). I skrift ble de delvis trengt tilbake av sørligere former, men de stedegne dativformene holdt seg i talespråket og bidrog til sammenfallet av dativ og akkusativ i senere nedertysk. Det er et talende uttrykk for Ingerid Dals autoritet innenfor dette forskningsområdet at hun mot slutten av sitt liv fikk det ærefulle oppdrag å skrive kapitlet Altniederdeutsch und seine Vorstufen i den nye Handbuch zur niederdeutschen Sprach- und Literaturwissenschaft.
Et fjerde problemområde for Ingerid Dal var den store forskjellen mellom kasussystemene i moderne vestgermansk. Det gammelgermanske system med fire grammatiske kasus, uttrykt ved endelser, er i moderne tysk i prinsippet bevart, mens det i nedertysk er redusert til et to-kasus-system og i nederlandsk og engelsk er nesten helt nivellert. Dette forklares gjerne med at utviklingen fra syntetisk til analytisk språktype gikk så mye langsommere i høytysk enn i andre vesteuropeiske språk. Ingerid Dal har påvist at det i gammelhøytysk faktisk foregikk en utvikling i syntetisk retning, til sterkere utbygging av de morfologiske uttrykksmidlene for kasus. Dette har hun satt inn i en større sammenheng ved å peke på naboskapet til de syntetiske vestslaviske språkene.
Et arbeid for seg er hennes Kurze deutsche Syntax auf historischer Grundlage, påbegynt av Jacob Sverdrup, men fullført av henne. Det ble opptatt i den fornemme serien Sammlung kurzer Grammatiken germanischer Dialekte, og etablerte seg snart som et standardverk med internasjonal utbredelse.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.