Bankleder. Foreldre: Lektor Rolf Pedersen (1907–79) og sekretær Anna Margaretha (“Grethe”) Melhuus (1910–79). Gift 1) med ekspedisjonssjef Christopher (“Chris”) Fougner Prebensen (22.5.1937–), sønn av ambassadør Per Preben Prebensen (1896–1961) og Ragnhild Fougner (1904–), ekteskapet oppløst 1985; 2) 1985 med direktør Ole Pedersen (17.7.1937–), sønn av restauratør Georg Knud Pedersen (1897–1975) og skredder Inger Pedersen (1906–92).

Inger Elisabeth Prebensen har som toppsjef i bl.a. Garantiinstituttet og Postsparebanken vært Norges mest profilerte kvinnelige næringslivsleder. Fra 1996 har hun hatt toppstillinger i Det internasjonale valutafondet (IMF).

Inger Prebensen tok examen artium på Nordstrand høyere skole i Oslo 1963 og sekretærlinjen året etter. Etter en kort periode som sekretær i Folke-Realbanken var hun sekretær i EFTA og Intergovernmental Commission for European Migration i Genève 1965–67. Hun kom tilbake til Norge 1967, begynte på jusen og arbeidet samtidig som hallodame i NRK Fjernsynet og som flyvertinne i SAS om sommeren.

Som nyutdannet jurist flyttet Inger Prebensen til London som diplomatfrue. Hun var ansatt i Williams and Glyn's Bank, Ltd. i London 1974–75. Så fulgte 7 år i Norsk Garantiinstitutt for Skip og Borefortøyer A/S, først som assisterende direktør og fra 1981 som administrerende direktør.

Det har på ingen måter vært stille rundt Inger Prebensen. “Norges dyreste kvinne” ble hun kalt etter at det statlige engasjementet i rederikrisen kom opp i 1,7 milliarder kroner – noe urettferdig i betraktning av at det ikke var hennes idé å opprette det statlige sikkerhetsnettet. Hun er trolig også den eneste som noen gang har fått en unnskyldning over hele forsiden i VG etter at avisen hadde vært for nærgående om hennes privatliv i en reportasje. Senere ble hun også den første kvinne som ledet en bedrift notert på Oslo Børs (Kjøbmandsbanken).

Inger Prebensen er en av de få norske toppledere som har vært villig både til å gå ned i lønn og til å kjempe offentlig for en lønn hun oppfattet som rettferdig! Da hun 1983 tiltrådte som administrerende direktør i Studentsamskipnaden i Oslo, gikk hun frivillig ned i lønn som et bidrag til å få bedriftens økonomi på rett kjøl. Det virket derfor paradoksalt at det ble hun som måtte ta støyten, da staten skulle markedstilpasse lederlønningene. Da hun 1988 ble håndplukket fra Kjøbmandsbanken – hvor hun hadde vært adm. direktør fra 1986 – for å lede den statlige Norges Postsparebank, stod hun på sitt og krevd minimum en halv million i året for å ta den viktige toppstillingen. Hun vant frem, men ikke uten at det skapte bølger i den politiske ledelsen.

Årene i Postsparebanken var omskiftelige. Det startet med lønnskrangelen. Deretter pekte pilene oppover. Mens de andre bankene hadde store problemer, vokste Postsparebanken. Og 1992 var både Inger Prebensen og Postsparebanken på topp i en meningsmåling om nordmenns tillitt. Likevel endte karrieren i Postsparebanken med en hard tautrekking da staten ville slå sammen Postgiro og Postsparebanken. Inger Prebensen sa klart ifra da staten ville tømme Postsparebankens fond, og klarte å stanse det. Det var imidlertid motstanderne som fikk siste stikk, da toppsjefstillingen for den nye Postbanken gikk til Olav Fjell. Inger Prebensen ble viseadministrerende direktør.

Samtidig med dette tilbakeskrittet i karrieren ble hennes familie rammet av økonomisk motgang da ektemannen Ole Pedersen gikk personlig konkurs etter fallitt i Bjørnebo Rederi. Tilbakeskrittet ble imidlertid snart vendt til ny utfordring og fra januar 1996 har Inger Prebensen innehatt flere administrative toppstillinger i Det internasjonale valutafondet (IMF) i Washington, D.C.

Inger Prebensen har vært styreformann i Det Norske Pengelotteri, styremedlem i Horten Verft A/S, varamedlem til styret i Postverket, medlem av bostyret Johan Rekstens konkursbo og medlem av Banklovkommisjonen.

  • HEH 1994