Trolldomsdømt omstreifer. Foreldre: Ukjente.

Ingebrikt Størkersson var blant de siste som fikk dødsdom i forbindelse med hekseprosessene i Norge på 1500- og 1600-tallet. Som mann tilhørte han mindretallet av trolldomsdømte i Norge.

De opplysninger vi har om Ingebrikt stammer fra et rettsmøte på Leikanger i Rovde 2. april 1680. Ingebrikt stod anklaget for trolldom og skulle på rettsmøtet svare på en rekke alvorlige beskyldninger. Under avhøret kom det frem at han var født på Raudeberg i Ytre Nordfjord. Som relativt ung drog han til Sunnmøre, hvor han i 60 år livnærte seg som omstreifer og tigger i områdene rundt Vanylven og Syvde. En periode bodde han på Rovdestranda og senere på Sandsøya.

Tilnavnet “Tater-Ingebrikt” bar han fordi han hadde holdt sammen med et taterfølge som drog omkring i bygdene. Ifølge tilståelsen, slik den er gjengitt i Sunnmøre tingbok, fikk han opplæring i trolldomskunst mens han vanket blant taterne. Trolldomslæren brukte han til å kaste forbannelse over folk og husdyr slik at de ble syke og døde. Under rettsprosessen i april 1680 vitnet en rekke bygdefolk om hvordan nære slektninger og dyr var blitt rammet av trolldomsvirksomheten.

Som fattig omstreifer var Ingebrikt Størkersson blitt en belastning for lokalbefolkningen. Ville de ikke gi ham det han bad om, kom skjellsordene. Han brukte kjeft og forbannelse som ble tatt ille opp. Vi har altså å gjøre med en gammel mann som gjennom et langt liv hadde opparbeidet seg et dårlig rykte på grunn av sin provoserende fremferd. De farlige ordene satte dype spor i minnet til folk. Når plutselig og uforklarlig sykdom og død rammet, gav hendelsene næring til rykteflommen om trolldomsevnene til Ingebrikt. Det gikk bokstavelig talt troll i ord.

Til Herøy-presten Hans Andersson Hellekande fortalte Ingebrikt at han praktiserte trolldom i Satans tjeneste. I retten vitnet presten om den djevelpakt Ingebrikt hadde inngått med “den Skidne Mand”. Blant annet skjenket Satan en tjenende demon med navn Tollak til Ingebrikt. Denne medhjelperen utførte skadelig trolldom på ordre fra ham. Dessuten kom det frem at Ingebrikt ved høytider som jul, påske og pinse deltok på heksesabbat på Dovrefjell. Her hadde han en fremtredende rolle, da han fungerte som djevelens trommeslager med to kalverumper som trommestikker.

Av rettsreferatet går det frem at tiltalte selv bekreftet og fortalte mer utførlig om sin omgang med Satan. For lokalmyndighetene var tilståelsen om diabolisme (djevelpakt) særlig alvorlig og sterkt medvirkende til at den gamle mannen ble dømt til ild og bål. I påvente av at en høyere rettsinstans skulle ta stilling til dødsdommen, satt Ingebrikt 21 uker i forvaring. Trolig var det lagmannen i Bergen, Hans Hansen Lilienskiold, som godkjente dødsdommen. Ingebrikt ble brent høsten 1680. Sannsynligvis stod heksebålet på Rovdeskjeret.

Kallenavnet “Lefsebjørn” fikk Ingebrikt visstnok fordi han var så glad i de lefsene konene i nabolaget kastet til ham mens han satt i forvaring. Historien tyder på at han kanskje ikke var så forhatt blant bygdefolket som sorenskriverens rettsreferat gir inntrykk av.

Prosessen mot Ingebrikt Størkersson inngikk i en bølge av trolldomssaker på Sunnmøre i perioden 1679–82. De sosiale spenningene i lokalsamfunnene kan ha blitt forsterket av økonomiske nedgangstider på Nordvestlandet og blant annet gitt seg utslag i denne sene fasen av norske hekseprosesser.

Selv om kvinner utgjorde det store flertallet av ofrene i både europeiske og norske trolldomsprosesser, viser saken mot Ingebrikt Størkersson at også menn risikerte å havne på bålet som følge av trolldomsmistanke. I Norge er det registrert nokså nøyaktig 300 dødsdommer i slike saker, og om lag 50 av dem gjelder menn.

  • Sunnmøre tingbok nr. 9 (1680), fol.25a–34a, i SA, Trondheim
  • H. M. Fiskaa: Bygdebok for Vanylven, bd. 2, 1965
  • B. Rabben: Herøyboka. Bygdesoga, bd.1, Førde 1972
  • H. E. Næss: Trolldomsprosessene i Norge på 1500–1600-tallet, 1982
  • A. Døssland: Med lengt mot havet 1671–1835, bd. 1 i Fylkeshistorie for Møre og Romsdal, 1990