Trolldomsdømt tiggerske. Foreldre: Ukjente. Gift med Jens Omundsen.

Etter mange rykter og anklager om trolldomsvirksomhet ble Ingeborg Olsdatter dømt som trollkvinne og senere brent på bål.

Ingeborg var født i Bergen, men oppholdt seg i voksen alder i Bømlo-Stord-traktene i Sunnhordland. Hun drog mye omkring i kystbygdene for å tigge til livets opphold. I 1640-årene forsøkte hun og mannen å bosette seg i Austevoll og deretter i Bømlo. Etter langvarige rykter om svartekunster ble Ingeborg arrestert i januar 1650. Noen uker senere kom hun for retten og fikk høre en rekke vitneprov om angivelige trolldomsanslag. Saken gikk over flere tingmøter og tok flere måneder. Nærmere 20 personer, både kvinner og menn, fra tre sogn i Sunnhordland stod frem i underretten og vitnet mot henne.

Lokalbefolkningen mente de så en klar sammenheng mellom Ingeborgs truende skjellsord og de ulykker som fulgte i hennes fotspor. Hun havnet ofte i krangel og uvennskap med personer i nærmiljøet og kastet forbannelse over dem. De farlige ordene ble tatt alvorlig. Når kyr brått stupte på båsen eller mennesker plutselig fikk ondt, knyttet bygdefolket hendelsene til Ingeborgs truende atferd. “Ondt har hun lovet og ondt er etterfulgt,” slik er bygdefolkets anklager oppsummert i rettsprotokollen.

Allmuen ved flere tinglag erklærte at de fryktet hennes ondskap, som hun hadde praktisert “fra hendis Barndom op indtil nu”. Enkelte hovedvitner gav Ingeborg “fullkommen sak”, det vil si at de avla ed på at hun hadde satt sykdom på mennesker og buskap. Særlig alvorlig var flere vitneprov om en mann som på dødsleiet klaget sin død på Ingeborg.

Også Jens Omundsen vitnet mot sin egen hustru. Med magi skulle Ingeborg ha tvunget ham til å gifte seg med henne. Ekteskapet hadde vært opprivende. I retten klaget Jens sin nød og fortalte at kona ikke gav ham mat og at hun ofte skjelte og bannet i hjemmet. Utsagnene fra ektemannen var trolig avgjørende da underretten i Fjon og Våge skipreide 20. april 1650 dømte Ingeborg til døden.

Dødsdommen ble eksekvert på Horneland 21. mai 1650. Bøddelen, som var hentet fra Bergen, pinte Ingeborg tre ganger før hun ble bundet til en stige og veltet inn i det flammende bålet. Hele prosessen mot Ingeborg kostet over 30 riksdaler. Siden det ikke var noe av verdi å hente i boet, skjønner vi at Ingeborg var en fattig kvinne og at trolldomssaken mot henne ble en kostbar affære for myndighetene.

Mange trolldomsprosesser i Norge har fellestrekk med denne. Det dreide seg nokså ofte om fattige kvinner i nabolaget som ble tillagt iboende ondskap på grunn av sin truende fremferd. I saken mot Ingeborg er det ingen spor etter djevelens medvirkning eller fortelling om hemmelige trollkvinnesamlinger; også det er typisk for flertallet av hekseprosessene på Vestlandet.

  • Sunnhordland tingbok nr. 2 (1650–51), i SA, Bergen
  • A. Lohndal: “…it Quindfolch udi Troldoms Kunster forfaren: Om trolldomsprosessar og ein kvinnelagnad i 1600-åra”, i Sunnhordland årbok 1986
  • A. Døssland: Frå 1650 til 1800, bd. 3 i Strilesoga. Nord- og Midhordland gjennom tidene, Bergen 1998