Trolldomsdømt fiskerkone. Foreldre: Ukjente. Gift med fisker Oluf Mogensen.

Ingeborg Jørgensdatter er en typisk representant for de mange norske kystkvinnene som ble henrettet under den store hekseforfølgelsen i Finnmark på 1600-tallet.

Etter å ha arbeidet som tjenestejente i Ofoten, flyttet Ingeborg til Finnmark tidlig på 1600-tallet. Hun og mannen bosatte seg i fiskeværet Hamningberg, ytterst mot havet på Varangerhalvøya. Ekteparet levde av fiske, holdt noen husdyr og drev småviltjakt. I 1620-årene begynte det å gå rykter over hele Øst-Finnmark om at Ingeborg var en sentral trollkvinne i nærkontakt med Satan. 1625 fikk hennes mann bot for å ha drevet med helbredende magi. Ifølge beskyldninger som ble fremsatt under tingmøter i Vardø, Kiberg og Vadsø, skulle Ingeborg ha hatt en ledende rolle under heksesammenkomster på fjelltopper både ved Vardø og Bergen. Her var hun observert som et “uskikkelig menneske”, altså delvis omskapt til et dyrelignende vesen. Det ble sagt at Ingeborg under heksesabbaten opptrådte sammen med en ukjent, høy mann. Andre trollkvinner hevdet at Ingeborg brukte sin trolldomskraft til å lage uvær for å senke fiskebåter og større handelsfartøy.

Under flere forhør i 1620- og 1630-årene nektet Ingeborg bestemt for alle anklagene. Det var heller ingen av lokalbefolkningen som beskyldte henne for noen konkret skade. Mistanken mot henne var utelukkende basert på utsagn fra allerede dømte, torturerte og brente trollfolk. Under en tingsamling i Vardø i april 1634 fikk fogden rettens medhold til å bruke vannprøven. Ingeborg ble kastet på sjøen, og ifølge rettspapirene “fløt hun som en stokk”. Til tross for det sjokkartede møtet med ishavet ville hun fortsatt ikke si noe. Imidlertid krevde fogden dødsdom på bakgrunn av de mange utleggelsene og utgangen på vannprøven. 12. april 1634 fant retten henne skyldig i trolldomskunst og vedtok at hun skulle straffes på sitt liv til ild og bål. Like etter dødsdommen ble Ingeborg “pinlig forhørt”, det vil si torturert av bøddelen.

Etter torturen kom tilståelsen. En samekvinne fra Ingeborgs hjembygd Balsnes i Ofoten hadde lært Ingeborg å gjøre ondt. Ingeborg forsøkte kunsten på ei ku som “strax brast sønder”. Til hjelp hadde Ingeborg en djevelsk apostel som kom til henne i skikkelsen av en ånd. Fra apostelen, omtalt som Gammel Erik, fikk Ingeborg diabolsk assistanse. På egen hånd eller sammen med andre trollkvinner hadde hun vært med på å forgjøre seilskuter og folk over store deler av de kystnære farvannene utenfor Finnmark. Hun berettet om havari ved Kiberg, Hamningberg, Makkaur, Kjelvik og på Altafjorden. Hennes medsammensvorne fløt på sjøen som svaner og var ofte samlet til heksesabbat for å pønske ut djevelskap. Fra Ingeborg fikk øvrigheten en konkret forklaring på en rekke ulykker som de siste årene hadde rammet kjente jektskippere i Nord-Norge.

Fiskerkonen fra Hamningberg ble brent på bål i Vardø, sannsynligvis noen få uker etter dommen i april 1634. Hennes navn dukker opp igjen i heksesaker 1638 og 1663, noe som tyder på at prosessen mot henne satte dype spor i minnet til kystbefolkningen. Tilnavnet “Bruse” gir inntrykk av en fremtredende og standhaftig kvinne med sterk personlighet.

Ingeborg var blant de 92 personene vi med sikkerhet vet fikk dødsdom for trolldom i Finnmark i løpet av 1600-tallet. Sammenlignet med regionens lave folketall er omfanget av trolldomsprosesser usedvanlig høyt. Dertil kommer at hekseforfølgelsen i Finnmark kjennetegnes av en uhyggelig brutalitet som savner sidestykke blant tilsvarende saker i Norge. Hekseprosessene i denne nordligste utkanten av Europa kan i form og innhold sammenlignes med de verste prosessene i Tyskland og Skottland.

  • Fylkesmannen i Finnmark, arkivstykke 2543, i SA, Tromsø
  • Sorenskriveren i Finnmark, arkivstykke 6, 7 og 10, sst.
  • H. Sandvik og H. Winge (red.): Tingbok for Finnmark, 1987
  • L. H. Willumsen: Trollkvinne i Nord, Tromsø 1994
  • R. Hagen: “Prosessen mot trollkvinnen Ingeborg”, i Håløygminne nr. 1/1996
  • H. H. Lilienskiold: Trolldom og ugudelighet i 1600-tallets Finnmark, red. og bearbeidet av R. Hagen og P. E. Sparboe, Tromsø 1998