Skuespiller og instruktør. Foreldre: Teknisk direktør, dr. Mathias Øvrom Sem (1891–1971) og Solveig Camilla Svensson (1897–1978). Gift 1952 med skuespiller Tor Stokke (23.8.1928–13.6.2003), sønn av ingeniør Nils Straatveit (1902–99) og Hildur Stokke (1896–1971).

Ingebjørg Sem hadde en mangfoldig karriere, både som skuespiller og som instruktør. Hun arbeidet ved mange norske scener, men hovedinnsatsen kom hun til å gjøre på Det Norske Teatret.

Sem ble født i USA, men da hun var 10 måneder gammel, flyttet familien til Oslo, der faren ble teknisk direktør i Elkem. Det vakre hjemmet på Smestad var preget av kultur. Det ble arrangert musikkaftener og opplesninger og holdt foredrag med livlige diskusjoner. Interessen for musikk og litteratur ble tidlig vekket hos Ingebjørg, og hun visste hva hun ville bli. I ungdomsårene leste hun med Gerda Ring, og 1950 kom hun inn på The Guildhall School of Music and Drama i London, der hun fikk opplæring i teater og sang. Hun tok også et regikurs på skolen. 1951 begynte hun på Trøndelag Teaters elevskole, og hun hadde fast engasjement ved teateret 1952–55. I elevåret 1951 debuterte hun overbevisende som Isabella i Dans under stjernene av Jean Anouilh. Året etter fremstilte hun den unge Rosa i Den tatoverte rosen av Tennessee Williams både følsomt og temperamentsfullt, og hun brukte det sterke temperamentet for fullt i sang og spill som sigøynersken Mascha i Tolstojs Det levende lik. På Sommerteatret i Frognerparken 1955 spilte hun Katharina i Troll kan temmes “så full av italiensk temperamentsfyrverkeri og koglende kvinnelighet som en Sophia Loren”, skrev Leif Borthen i VG.

1955–57 var Sem ansatt på Den Nationale Scene, der hennes evne til å forsvare kvinner med frodig karakter kom overbevisende til uttrykk som den unge Betty i Elsk meg av Herbrand Lavik (1956) og gatepiken i den amerikanske musikalen Wonderful Town (1957). Kontrasten var stor til hennes betagende fremstilling av Sonja i Reisen til julestjernen. Etter to sesonger i Bergen slo revytalentet til for fullt på Edderkoppen 1958–59 i et spennende samarbeid med Leif Juster, bl.a. i Jorden rundt på en–to–tre (1958). Så fulgte to år på Nationaltheatret, der hun startet som Donna Elvira i Don Juan av Molière og avsluttet som den opprørske negerkvinnen i Svart mandag av Reginald Rose.

Fra 1962 ble Det Norske Teatret en hovedbase for Ingebjørg Sem, både som skuespiller og instruktør. Her skapte hun fantasifulle tolkninger av Den grønnkledde, Anitra og Ingrid i Tormod Skagestads legendariske Peer Gynt-oppsetning 1962. Hun behersket gresk tragedie, realistisk samtidsdramatikk og norske folkekomedier. Musikaliteten og dansekunnskapene brukte hun som Lady Thiang i The King and I (1966) og ikke minst som Aldonza i Mannen frå La Mancha (1970), der Arne Hestenes mente hun skapte “en blendende rå, djevelsk vulgær og angrende øm hore”.

Men fra 1969 konsentrerte Sem seg først og fremst om regioppgaver på nynorskscenen. Den første oppsetningen var Aberfan av Einar Økland på biscenen Bikuben (1969), og hun samarbeidet med en rekke norske forfattere: Glasberget av Tor Åge Bringsværd (1975), Kurdar-spel av Pål Sundvor (1978), og Reisa tilbake av Bjørn Gunnar Olsen (1983). I denne sammenhengen kom Sems dramaturgiske kunnskaper til nytte. Hun satte også i scene klassikerne: En folkefiende (1973), Den fjerde nattevakt (1975), og Macbeth (1977). Og hun laget en bearbeidet versjon av Peer Gynt som skoleforestilling på turné (1971). Hun engasjerte seg sterkt i sosiale hverdagsproblemer i flere samtidsdramaer: Stoffmisbruk hos ungdom i Om sju jenter av Erik Torsteinsson (1972), mistilpasset ungdom i Yvonne Keuls Mot raudt lys (1979), som hun fikk Kritikerprisen for 1980, og jødenes problem i Prosessen motGud av Elie Wiesel (1981). Hun skapte frodige oppsetninger av Theodorakis-kabareten Snart gryr ein morgon (1982) og musikalversjonen av Trost i taklampa (1984). Og hun laget barneprogrammer for fjernsyn og var instruktør i Radioteatret.

I 1960-årene medvirket Sem i flere oppsetninger i Fjernsynsteatret. 1967 gjorde hun og ektemannen Tor Stokke en overbevisende innsats som ekteparet i Søndag ettermiddag av Bjørg Vik – en oppsetning som ble prisbelønnet på fjernsynsfestivalen i Praha samme år. Hun hadde også en rekke oppgaver i Radioteatret og som oppleser. På film hadde hun sporadiske biroller: Millionær for en aften (1960), Hennes meget kongelige høyhet (1968), Anton (1973).

Sem underviste ved Statens Teaterskole 1970–74 og ledet elevskolen ved Det Norske Teatret 1974–80. 1977/78 startet hun og ektemannen Norsk Teaterforlag, og 1985 satte de i gang Seniorteatret, et idealistisk foretakende der hovedintensjonen var å spille teater for pensjonister på dagtid.

Ingebjørg Sem ble tildelt Statens stipend for skuespillere 1967, Statens stipend for instruktører 1975 og Oslo bys kulturstipend 1988.

  • Striskjorte og rampelys, 1998
  • B. Bassøe (red.): Ingeniørmatrikkelen, 1961
  • O. Øisang: Trøndelag Teater gjennom 25 år, 1962
  • HEH 1979
  • A. Rønneberg: Nationaltheatret 1949–1974, 1974
  • K. Nygaard og E. Eide: Den Nationale Scene 1931–76, 1977
  • H. Berthelsen (red.): Hvem er hvem i norsk kulturliv, 1987
  • L. Mæhle (red.): Det Norske Teatret 75 år 1963–1988, 1988
  • TFL, 1991
  • J. Ørjasæter: Fjernsynsteatret til glede og forargelse, 1994
  • I. Sem: Striskjorte og rampelys, 1998
  • SNL, bd. 13, 1998
  • Det Norske Teatrets arkiv