“synsk” kvinne. Foreldre: Gårdbruker Ole O. Haugen (1895–1972) og Alette Haugen (1903–86). Gift 18.10.1947 med gårdbruker Ole Andersen Tamnes (13.9.1924–22.6.1980), sønn av gårdbruker Anders Olsen Tamnes (1890–1965) og Petronille Jokumsdatter Tamnes (1895–1952).

I vide kretser var Inga Tamnes kjent som klarsynt. Folk fra fjern og nær ville ha hennes hjelp til å finne bortkomne gjenstander, dokumenter, husdyr og i noen tilfeller mennesker. Selv skydde hun offentlighet og ville helst leve tilbaketrukket på gården ved Aursunden.

Inga Tamnes vokste opp på Haugen ved Aursunden. Som den eldste av 7 søsken måtte hun tidlig delta i gårdsarbeidet. Senere tok hun også på seg tilfeldig arbeid på andre gårder i bygda.

Ifølge barndomsvenner var Inga som unger flest, men utmerket seg når de lekte gjemsel. “Det var umulig å gjemme seg for henne,” er det fortalt. I ungdomsårene begynte hun å finne bortkomne gjenstander. Det foregikk slik at de som kjente til den tapte tingen, måtte gripe om Ingas håndledd og tenke intenst på gjenstanden. Dersom Ingas hånd begynte å skjelve, var det stor sjanse for å finne det de lette etter. En stabbursnøkkel under et islag på en gårdsplass, en ring i en skuff, briller i en kleshaug er eksempler på ting som ble funnet.

Hele hennes utdanning var 7 år ved Brynhildsvoll todelte folkeskole. Inga Tamnes var ikke noe organisasjonsmenneske, hadde knapt et tillitsverv. Hun deltok likevel aktivt i bygdas sosiale liv, var en ettertraktet dansepartner og stilte opp på dugnad for lag og foreninger.

Inga og Ole Tamnes giftet seg og overtok hans hjemgård. Hun var et arbeidsmenneske, ei drivende dyktig, fysisk sterk og pliktoppfyllende bondekone.

Etter hvert kom det på folkemunne at Inga Tamnes var synsk. Antall henvendelser per brev, telefon eller ved besøk økte fra år til år. Mange har fortalt om svar som har imponert. Inga Tamnes forklarte at hun “så”, og beskrev detaljer i naturen eller fra rom hun aldri hadde vært i. Svært nøyaktig kunne hun være: “Ringen ligger i en sammenbrettet duk i nederste kommodeskuff.” “Nøkkelen er i en sprekk i andre takås.” “Du har lagt brillene på gardinbrettet.”

Henvendelser om forsvunne mennesker var en hard påkjenning. Forhåpninger hos pårørende og letemannskaper, tanken på den savnede og ikke minst hennes egne ønsker om å hjelpe la sterkt press på henne. Det kunne være vanskelig å gi presise råd, faren for feiltolkninger var til stede. Disse hendelsene gav også næring til debatt, tvil og tro omkring “den sjette sans”. Inga Tamnes, som minst av alt ville stikke seg frem, tok seg nær av dette. Vondt var det også når hun “så” ulykker idet de hendte, som da hun i samvær med flere andre utbrøt: “Nå skjedde det en ulykke, den angår oss alle”. Det viste seg at Røros-ambulansen hadde kollidert. En ble drept og flere skadet.

Inga Tamnes skydde offentlighet og fremhevet aldri evnene hun hadde eller ble tillagt. Heller ikke Jørgen Bergo, som oppsøkte henne underveis i arbeidet med boken De klarsynte, fikk noe intervju eller bilde. Svaret hun gav, er betegnende: “Jeg vil helst leve som et alminnelig menneske, leve i fred, pusle og rusle og arbeide som folk flest. Jeg vil ikke være gjenstand for noen spesiell oppmerksomhet.”

  • J. Bergo: De klarsynte, 1974