Danser, pedagog og koreograf. Foreldre: Overingeniør Bernhard Theodor Albert Jacobi (1856–1914) og Ragna Hansen Mjøen (1858–1939). Gift 20.12.1919 med Henrik Grevenor (1896–1937). Søsterdatter av Jon Alfred Hansen Mjøen (1860–1939); kusine til Fridtjof Mjøen (1897–1967).

Inga Jacobi var den viktigste formidler i Norge av fridans, den danseretning som dominerte i Nord- og Mellom-Europa i 1920- og 1930-årene.

Jacobi vokste opp og fikk sin utdannelse i Tyskland. Hun flyttet til Kristiania 1915, og året etter opprettet hun sin egen ballettskole der. 1919 giftet hun seg med kunsthistorikeren Henrik Grevenor.

Den innvirkning på norsk dans og dansemiljø som Inga Jacobi fikk gjennom sitt virke i Norge, er ofte undervurdert. Det var gjennom hennes arbeid at den mellomeuropeiske “Ausdruckstanz”, eller fridans, ble virkelig kjent i Norge. En rekke norske dansere fikk sin utdannelse ved hennes skole, blant andre Signe Hofgaard, Eva Krøvel, Guri Thorsteinsson og ikke minst Gerd Kjølaas, som 1948 grunnla Ny Norsk Ballett, det endelige gjennombrudd for norsk dans og begynnelsen til dagens Nasjonalballett.

Inga Jacobi hadde sin utdannelse fra Jaques-Dalcroze-instituttet i Hellerau utenfor Dresden. Med stor vekt på musikalitet, rytmefølelse og improvisasjon fikk Émile Jaques-Dalcroze stor innvirkning på moderne tysk dans og på dansepionerer som Mary Wigman, Gert Palucca og Yvonne Georgi. Hun mottok også impulser fra Rudolf von Laban og hans elev Kurt Jooss.

Selv om Inga Jacobi var en dyktig danser med egne oppvisninger fra 1922, var det først og fremst som pedagog og koreograf hun fikk avgjørende betydning for utviklingen av moderne norsk scenedans. Eva Krøvel, mangeårig kritiker i Aftenposten og en av hennes tidligere elever, har fortalt at hun var en streng lærer. Men hun var en dyktig pedagog, og gjennom den vekt hun la på improvisasjon både i grupper og enkeltvis ble hun nydannende innen norsk dans. Hun hadde også en sjelden evne til å motivere og begeistre sine elever. Hun avla hyppige besøk i både Tyskland og Frankrike, og hun holdt løpende kontakt med datidens moderne dansemiljø; flere av elevene reiste til Tyskland for å ta sommerkurs med kjente tyske modernister.

Gjennom Jacobis elever fikk også andre steder i Norge kjennskap til moderne danseformer. I Trondheim holdt for eksempel Solveig Dohrn kurs 1928/29, noe som fikk stor betydning for en annen elev, nemlig hennes assistent Gerd Kjølaas, og som i ettertid førte til hennes debut som koreograf og danser.

Inga Jacobi hadde også gode kontakter innen norsk teatermiljø og hun omgikkes mange av tidens iscenesettere som søkte nye veier innen teateret. Dette førte til at flere kjente instruktører benyttet seg av hennes evner, og selv om hennes koreografi spilte en sideordnet rolle, var den ofte av avgjørende betydning for en forestillings suksess. Blant annet hadde hun ansvar for koreografien i oppsetninger av Gounods Faust og Shakespeares Vintereventyr.

Anton Rønneberg, som var teatersjef ved Nationaltheatret sesongen 1933/34, skriver i sin bok Nationaltheatret gjennom femti år om den gamle greske komedien Lysistrata av Aristofanes, som ble iscenesatt av ingen ringere enn Johanne Dybwad: “Inga Jacobis bakkantiske avslutningsdans hvor kvinnene kastet seg i mennenes armer viser at koreografen burde vært tatt mer i bruk.”

Inga Jacobi virket også i utlandet, og i midten av 1930-årene hadde hun ansvaret for koreografien ved oppsetningen av en Peer Gynt-forestilling i Paris. Hennes siste leveår var imidlertid preget av motsetninger mellom ektefellene og depresjoner, og ikke lenge etter Henrik Grevenors død 1937 døde hun selv under et besøk i Tyskland.

  • J. Arbo: biografi i NBL1, bd. 6, 1934
  • A. Rønneberg: Nationaltheatret gjennom femti år, 1949
  • SNL, bd. 8, 1997
  • G. Kjølaas: Dans ropte livet, 1998
  • div. artikler i Tidens Tegn og Dagbl., 1920–40