På scenen forener Indra Lorentzen teknisk virtousitet og en usedvanlig evne til å formidle levende menneskelige følelser. Da hun var solist i Nasjonalballetten, var hun i seg selv en av de viktigste grunnene til å oppsøke forestillingene der. Retningen hennes kunstneriske virke har tatt siden, tydeliggjør det unike ved henne: Hun forfølger sine ideer utenfor allfarvei, for å finne det som er betydningsfullt – og hellig.
Med sin bakgrunn som halvt indonesisk, halvt norsk står hun i kontakt med en annerledes kultur for menneskelig samkvem også gjennom kroppens gester. På scenen virker hun eksotisk: glitrende og dypt alvorlig. Like viktig er det at Indra Lorentzen, gjennom de kryssende kulturer som lever i henne, har utviklet en undrende åpenhet som f.eks. gjør henne til en velkommen medspiller i grønlendernes kulturliv.
Indra Lorentzen begynte å danse allerede som fireåring i Stockholm. Da familien flyttet til Oslo, fikk hun innpass på den tradisjonsrike skolen til Rita Tori. Herfra bar det 1965 videre til Den Norske Operas Ballettskole, og allerede som 16-åring ble hun ansatt i ensemblet. Fire år senere hadde hun avansert til solist. En slik lynkarriere skyldes ikke bare tidlig og god trening, men også et åpenbart talent.
Listen over Indra Lorentzens største roller i Operaballetten er som en liste over høydepunkter i nyere norsk scenedans. Hun fikk Kritikerprisen for tittelrollen i Månerenen av Birgit Cullberg 1981 – en uhyre krevende rolle med heftige sprang, i villskap og smerte. I Kjersti Alvebergs Volven (1989), skapt over norrøne skapelsesmyter, var hun opphøyd og sterk, tidvis nesten ubevegelig, men likevel det navet som forestillingen dreide om. Begrepet danseteater fikk ny mening i bl.a. hennes fremstilling av moren i familiedramaet Tango (1987). Hun kunne synliggjøre abstrakte klanger som Miranda i Stormen (1980). Dessuten tilførte hun klassiske roller det danseriske overskudd som skal til for at også slike verker skal kjennes nærværende. Hennes avskjedsforestilling i Operaballetten 1997 var også Tango; det var nok i slik karaktertegning av intense menneskelige følelser at hun som danser fant seg aller best til rette.
Nysgjerrighet og ønske om å fornye seg gjorde at hun på tross av sin solide posisjon i kompaniet, tidlig søkte over i en frilans-tilværelse. I sesongen 1982/83 danset hun med Cullberg-balletten. 1985 var hun en av initiativtakerne til Tigerstadens Danseteater, og fire år senere satte hun i gang Kulturstafett mot rasisme.
Indra Lorentzen drog også til sin bestefars hjemland Indonesia og studerte klassisk dans på Java. Det er et langt sprang fra den gamle, aristokratiske og tvers igjennom musikalske kulturen der til Fellesferiens Danseteater med utendørs premiere i fjæresteinene på Senja, hvor hun var blant initiativtakerne – eller til oppdraget med å koreografere forestillingen som åpnet Grønlands Kulturhus i Nuuk, Asarnerit (1997). Hun har som koreograf, instruktør og manusforfatter laget en rekke forestillinger basert på inuitisk og samisk mytologi og historie, som har vært vist i flere land. Hun har med samme selvfølgelighet tatt fatt i ålandsk folkekultur – og holdt dansekurs i Bangladesh. Siden 1994 har hun vært knyttet til Vestanå Teater som koreograf. Fellesnevner for prosjektene er et helhetsuttrykk av dans, musikk og teater som nærmer seg folkekunstens magi og rituelle kraft.
Indra Lorentzen er et levende eksempel på visdommen i et indonesisk utsagn: En dårlig danser viser frem seg selv – de beste viser frem dansen. I det ligger også den oppfatning at musikken, som livets mysterium, finnes rundt oss til enhver tid; det er ikke vi som skaper den, men vi kan låne den fra en universell kilde og gjøre den synlig.