Skipsingeniør og industrileder. Foreldre: Verftseier Martin Lauritz Petter Ulstein (1893–1948) og Inga Karoline Knivsflaa (1897–1978). Gift 25.10.1964 med Marit Mogstad (7.4.1940–), datter av agent Harald Mogstad (1903–71) og Gunvor Krohn (1908–83).

Idar Ulstein spilte en viktig rolle i det norske skipsbyggings- og industrimiljøet. Han hadde mange sentrale verv og var en person det ble lyttet til både lokalt og nasjonalt.

Som den yngste av verftseier Martin Ulsteins seks barn vokste Idar Ulstein praktisk talt opp på verftsområdet i Ulsteinvik. Det var aldri tvil om at skipsbygging skulle bli levebrødet. Etter examen artium på reallinjen på Volda Landsgymnas 1954 og Flyvåpenets tekniske skole på Kjevik året etter ble han 1962 uteksaminert som sivilingeniør fra skipslinjen ved Norges tekniske høgskole i Trondheim og begynte som leder for det nyetablerte tegnekontoret ved Ulstein mek. Verksted.

Han avanserte raskt til teknisk sjef med ansvar for produksjonen ved verftet, og han var også aktiv i salgsarbeidet. Da Ulstein mek. Verksted kjøpte Molde Verft 1964, ble Idar Ulstein disponent for de nye selskapene som kom med, og 1974, etter at Ulstein mek. Verksted hadde fusjonert med Hatlø Verksted, ble han administrerende direktør for det felles selskapet Ulstein Hatlø. Denne posisjonen hadde han til 1985, da eierselskapet Ulstein Holding ble stiftet og han ble konsernsjef der.

Da Ulstein begynte i bedriften 1962, hadde den 80 ansatte. Da han gikk fra borde som konsernsjef 1995, hadde bedriften over 3000 ansatte og var den største bedriften med hovedkontor i Møre og Romsdal.

Selv om Ulstein mek. Verksted allerede i 1950-årene hadde begynt å bygge skip fra grunnen av, var det likevel i 1960-årene at den store ekspansjonen begynte, og i den spilte Idar Ulstein en helt sentral rolle. Mye av veksten skjedde ved oppkjøp. Ulstein Hatlø kjøpte opp en lang rekke verft og skipsutstyrsbedrifter i sitt nærområde. Det største oppkjøpet var nok likevel Bergens mekaniske Verksteder, som ble overtatt 1985. Felles for de fleste oppkjøpene var at de kompletterte Ulstein Hatløs evne til å levere både skip og komplette utstyrspakker til skip. Oljeutvinningen i Nordsjøen, som skjøt fart i 1970-årene, gjorde at også Ulstein-konsernet satset på bygging av spesialskip til bruk i oljevirksomheten. 1975 hadde tegneavdelingen i Ulsteinvik klart det første spesialutviklede forsyningsfartøyet, UT 704. Denne skipsdesignen og utstyrspakkene fra Ulstein-konsernet ble meget populære over hele verden.

Idar Ulstein så nok tidlig at hvis en med basis i et høykostland skulle være konkurransedyktig i et tøft internasjonalt marked, måtte en tilby avanserte helhetsløsninger til rederiene, ikke bare skrog, men også alt utstyret til skipet. To tredeler av årsverkene i konsernet kom etter hvert fra utstyrsproduksjonen. Han var også opptatt av å opprettholde konkurransekraften gjennom stadig effektivisering, rasjonalisering og bruk av ny teknologi.

Generasjonsskifter i slike familieselskaper er ikke enkelt. Eierfamilien hadde vokst, og tilknytningen til bedriften var blitt svakere. Noen ønsket å ta ut sin eierandel i penger for å satse i andre bransjer. Løsningen ble å gjøre aksjene omsettelige ved å børsnotere konsernet. Det skjedde 1997, og 1999 godtok et flertall av eierne et tilbud fra det britiske storkonsernet Vickers om å kjøpe Ulsteingruppen for nær fire milliarder kroner. Da var selve verftet trukket fra. Det var utstyrsproduksjonen Vickers var interessert i, og verftet ble skilt ut og kjøpt av Idar Ulstein og hans familie. De etablerte familieselskapet Ulsmo AS, som ble eier av både Ulstein Verft AS, Ulstein Elektro AS, virksomheter i Slovakia og Brasil samt flere forretningseiendommer, samlet under betegnelsen The Ulstein Group; Idar Ulstein ble styreleder i det nye selskapet. 2002 ble Vickers oppkjøpt av det enda større britiske konsernet Rolls-Royce, og i dag blir skipsutstyrsdivisjonen i Rolls-Royce drevet fra Ulsteinvik.

Idar Ulstein personlig var imot salget til det britiske konsernet. Han ønsket å holde verft og utstyrsproduksjon samlet, men han var minoritetsaksjonær og ble nedstemt. Lojalt satte han seg likevel til forhandlingsbordet for å skaffe en best mulig avtale med det britiske selskapet, og når Vickers ikke var interessert i å drive verftet videre, satset han som 65-åring sammen med barna på å berge verftet og bygge opp en levedyktig bedrift på nytt.

Idar Ulstein satt bl.a. i styret for Skipsbyggernes Landsforening og Norges Industriforbund. Han satt også i Rådet i Det norske Veritas siden 1984, 1998–2001 som formann. Han ble medlem av Norges Tekniske Vitenskapsakademi 1992 og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1994.

  • H. Grytten: Maskiners arbeid og henders verk. Ulstein 1917–1992, Ulsteinvik 1992
  • HEH 1994
  • H. Kjølås: 100 år 100 navn. Personer som har preget hundreåret på Nordvestlandet, Ålesund 2000