Brukseier og industrimann. Foreldre: Gårdbruker Peder Holmsen Jølsen (1791–1874) og Elen Marie Holmsdatter Egeberg (1800–78). Gift 24.11.1859 med Pauline (“Lina”) Lovise Holmsen (9.5.1836–19.1.1903), datter av proprietær Holm Holmsen (1805–74) og Theodore Dorthea Schjørn (1806–52). Far til Ragnhild Jølsen (1875–1908); filleonkel (fars fetter) til Gunnar Holmsen (1880–1976; se NBL1, bd. 6); farfars fetter til Andreas Holmsen (1906–89).

Holm Jølsen var en driftig og idérik industrigründer, som blant annet drev fyrstikkfabrikk og en av landets første cellulosefabrikker. Men mangel på driftskapital, dårlige kommunikasjoner til og fra Enebakk og gjentatte branner førte ham til slutt ut i økonomisk ruin.

Jølsen tilhørte en gren av den kjente Holmsen-slekten fra Enebakk. Navnet Jølsen kom inn i slekten via kvinneledd; gården Jølsen i Fet var barndomshjemmet til Holm Jølsens farmor. 1841 overtok hans far storgården Ekeberg i Enebakk, som hadde vært i slekten fra 1634, og familien flyttet dit. 1859 tok Holm Jølsen over gården etter faren.

Jølsen så det som sin store oppgave å skape en industrivirksomhet ut fra de ressurser som gården og skogen kunne gi. 1860 bygde han et anlegg for destillasjon av lysolje ved elvekanten nær husene på gården. Råstoffet kom fra skogene omkring, der stubber ble brutt opp og tjæreovner bygd ved bekker med fossefall. Ved destillasjonsanlegget ble tjæren videreforedlet og deretter fylt på flasker og solgt til bruk i lamper som skulle erstatte tyristikker og talglys. Denne virksomheten ble snart utkonkurrert av parafin fra Amerika.

Men Jølsen gav ikke opp. 1866 opprettet han sin første fyrstikkfabrikk, H. Jølsens Tændstikfabrik, på neset under fossen i Børterelva. Fire år etter ble fabrikken ødelagt av brann. 1874 dannet han et interessentskap og fikk bygd en større fabrikk, men den ble lagt i aske allerede 1875. For tredje gang fikk han reist en ny fabrikk, større enn de tidligere; i slutten av 1870-årene var den landets største fyrstikkfabrikk med 301 ansatte, derav 100 kvinner og 137 gutter og jenter under 15 år. Dessuten satt det koner og barn og limte esker til fyrstikkene i rundt femti hjem i bygda. Bedriften hadde egen skole med opptil 90 elever. Jølsen opprettet den første sykekassen i landet for sine arbeidere, og fabrikken hadde egen bedriftslege. Mange av arbeiderne bodde i hus og plasser på Rakkestad, en gård som Jølsen hadde kjøpt på den andre siden av Børterelva. Andre fikk plass i den store arbeiderboligen nede ved bruket, som med 32 store rom huset 31 familier.

Holm Jølsens fyrstikker var anerkjente, og storparten fant avsetning på verdensmarkedet. Fabrikken kunne skilte med utmerkelser og medaljer fra verdensutstillingene i Wien 1873, Philadelphia 1876 og Paris 1878, foruten en del norske utmerkelser. Et par av etikettene gjengav medaljene og dessuten en bjørn – til minne om Jølsens morfar, bjørneskytteren Holm Hansen på Ekeberg. Selv var Jølsen en dyktig skytter, og han vant kongepokalen ved skytterstevnet på Lindøya ved Christiania 1864.

Økonomisk gav virksomheten skiftende resultater. Skogene hadde for lite osp, og virke måtte kjøpes fra Finland. Hestetransporten fra Christiania var kostbar og lite effektiv. Traseen for en sidelinje fra jernbanen sørover fra byen var stukket ut, men mer ble ikke gjort. Brannene tærte sterkt på kapitalen, og nedgangstiden i 1880-årene forverret alt. 1886 ble det stopp. Maskinene ble flyttet til Bryn, og mange arbeidere fulgte etter. Også arbeiderboligen ble flyttet dit.

Men Jølsen var ikke slått ut. 1887 anla han Enebak Cellulosefabrik ved plassen Bekkensten lenger oppe ved Børterelva. Den var blant de første som tok i bruk en kjemisk metode for å lage råstoff til papir av trevirke her i landet, i stedet for å male i stykker tømmeret med slipesteiner drevet av vasshjul. Det innvarslet en ny fase i norsk trefordling og papirproduksjon. Fabrikken trengte store mengder tømmer, og på få år var skogen til Ekeberg og de nærmeste gårdene uthugd. 1893 ble fabrikken totalskadet i en stor brann, som ble slutten for industrivirksomheten i Ekebergdalen. Da Jølsen tok over Ekeberg 1859, var det allerede teglverk, mølle og sag på gården. Ny sag ble bygd, og den var det eneste som stod igjen av de store anleggene etter brannen 1893.

Jølsen kom aldri ordentlig på fote igjen økonomisk etter brannen. Han måtte selge Ekeberg, og noen år senere døde hans kone. Selv flyttet han med sine to yngste døtre inn på Solbakken, den tidligere ingeniørboligen, og der døde han 1906.

Tross den ulykkelige utgangen var Holm Jølsens ettermæle godt. Han skaffet arbeid til mange. Om han var en myndig herre, hadde han omsorg for sine folk. Datteren Ragnhild Jølsen skrev om bruket: “Velsignelse var det, og forsyn var det, arbeide gav det, og brød til sultne. Og i denne hensikt var bruket anlagt…”

  • G. Jølsen: Slekten Holmsen, 300-årsjubileum 1634–1934, 1934 (fotografisk opptrykk 1972)
  • P. R. Sollied: biografi i NBL1, bd. 7, 1936
  • B. Kirkeby: Enebakk bygdebok, bd. 2, 1984, s. 320–326