Polfarer og offiser. Foreldre: Justisvaktmester Jens Johansen (1838–88) og Maren Pedersdatter (1838–1907). Gift 7.8.1898 med bankfullmektig Hilda Øvrum (3.5.1868–16.12.1956), datter av lærer Peder Rasmussen Øvrum (1826–1906) og Karen Kirstine Lid (1835–1908); ekteskapet oppløst.

Hjalmar Johansen hører til enerne blant norske polfarere. Han var den eneste som deltok på både Fridtjof Nansens og Roald Amundsens ekspedisjoner. Likevel kom han lenge til å stå i skyggen av disse store menn, men i dag vet vi at uten Johansen ville verken Nansen eller Amundsen nådd så langt som de gjorde.

Johansen vokste opp i Skien. Faren var vaktmester, men til tross for enkle kår tok Hjalmar examen artium 1886. Etter forberedende prøver ved universitetet begynte han på jusstudiet. Men farens plutselige død forverret økonomien slik at han måtte avbryte studiene. Han tok en stilling som kontorist ved Bratsberg amtskontor, men tittelen var nok finere enn innholdet, som mest bestod i å sørge for mat til fangene i byens fengsel. 1891 begynte han på Krigsskolen, men nok en gang knep det med pengene, og hans drøm om en karriere som fastlønnet offiser fikk en brå slutt.

Men Johansen utmerket seg på et annet felt. Han var med på å stifte idrettsforeningen Odd, ble landets beste turner og tok mange premier i skibakkene. Det var hans sportslige prestasjoner som 1893 fikk Nansen til å ta ham med på sin ekspedisjon med polarskipet Fram. Så lenge skipet befant seg i åpen sjø, skulle Johansen være fyrbøter, den verste jobben om bord. Da skipet frøs inne, ble han utnevnt til meteorologisk assistent.

Nansens mål var Nordpolen, men driften over Polhavet gikk ikke helt som planlagt. Han besluttet å gjøre et fremstøt med hunder og slede, og da han skulle velge ledsager, falt valget på en opprømt Johansen. Sammen nådde de 7. april 1895 legendariske 86° 14' nord. På hjemveien måtte de uventet overvintre på Franz Josefs land, og ikke minst takket være Johansens mentale styrke klarte de seg godt. I Norge ble begge feiret som nasjonale helter, og Johansen ble beskikket som kaptein ved garnisonen i Tromsø.

Før han reiste nordover, giftet han seg 1898 med Hilda Øvrum, også hun fra skienstraktene. På kort tid fikk de fire barn, men årene i Tromsø ble vonde. Familien levde over evne, Hilda savnet familie og venner, og Johansen begynte å drikke. Hilda flyttet etter hvert hjem til Skien og tok, på sin pietistiske fars oppfordring, motstrebende ut skilsmisse. For å dekke sine utgifter måtte Johansen stadig be Nansen om lån, og 1907 stod det så dårlig til at han ble bedt om å si opp sin stilling i hæren.

Det eneste Johansen hadde lyst til, var å vende tilbake til isen, og samme år fikk han bli med den skotske polarforsker W. C. Bruce på en ekspedisjon til Spitsbergen. Han ble vinteren over sammen med Theodor Lerner, en tysk fantast, som lovte ham halvparten av inntektene fra de bøkene han skulle skrive. Selv om Johansen reddet tyskerens liv, skiltes de som bitre uvenner. Johansen hadde bevist for seg selv at han fortsatt var sterk i isen, og da han hørte at Roald Amundsen forberedte en større ekspedisjon, søkte han om plass.

Nansen håpet en slik ekspedisjon ville bli redningen for hans gamle venn og satte som betingelse for å la Amundsen bruke Fram at Johansen fikk være med. Amundsen, som fryktet konkurransen fra britiske Robert F. Scott, som også ville forsøke å bli førstemann til Sydpolen, ville starte sledeferden sørover i Antarktis to måneder tidligere enn planlagt. Men Johansen advarte ham: Kulden ville bli skjebnesvanger. Han fikk rett. Etter en uke måtte de snu. På hjemveien reiste Amundsen foran de andre. Uten brensel og telt ventet Johansen på Kristian Prestrud, den svakeste i laget, og reddet uten tvil hans liv. Vel tilbake på Framheim kritiserte han ekspedisjonslederen. Amundsen ble rasende og tok Johansen ut av det laget som siden erobret Sydpolen. I stedet fikk han det ydmykende oppdraget å undersøke fjellkjeden King Edward VII Land. Han ble så sendt hjem fra første havn i Australia, anklaget for mytteri.

I isen var Johansen usedvanlig kraftig og utholdende, både fysisk og psykisk. Han satte vennskapet høyt og var en ærekjær natur. Det gjorde ham sårbar i nærkamp med en mann som Roald Amundsen, men også i forhold til Nansen, som etter hjemkomsten fra 86° 14' ikke lenger la så stor vekt på det vennskap som hadde oppstått i isødet. Johansen hadde håpet at deltakelsen i sydpol-ekspedisjonen skulle gi ham oppreisning, ikke minst i forhold til Hilda og barna. I stedet ble han forstøtt av Amundsen, som han hadde ment å hjelpe, og oversett av Nansen, som hastet videre til andre store oppgaver.

Fortvilet over å være sviktet og over egen sviktende evne til å finne seg til rette utenfor ekspedisjonslivet, skjøt Hjalmar Johansen seg i Kristiania 3. januar 1913.

  • Selv-anden på 86° 14', 1898
  • Om isbjørnjakt, artikkel for Northern Newspaper Syndicate,Kendal, England, 1900

    Etterlatte papirer

  • NBO, Håndskriftsamlingen
  • privat brevsamling hos Erling Kagge, Oslo (60 brev)
  • private brev og papirer hos Fredrik Hjalmar Johansen, Sørreisa
  • F. Nansen: Fram over Polhavet,bd. 1 og 2, 1897
  • R. Amundsen: Sydpolen,bd. 1 og 2, 1912
  • F. Nansen: “Mindeord”, i Norsk Geografisk Selskabs Aarbog 1912–13, s. 9–13
  • J. Braastad: biografi i NBL1, bd. 7, 1936
  • B. Henriksen: Polfareren Hjalmar Johansen og Skien. Et minneskrift,Skien 1961
  • E. Østvedt: Hjalmar Johansen. Et liv i dåd som endte i tragedie,Skien 1967
  • R. Hunterford: Scott og Amundsen,1982
  • T. Bomann-Larsen: Roald Amundsen,1995
  • R. Hunterford: Fridtjof Nansen, mennesket bak myten,1996
  • R. Kvam jr.: Den tredje mann. Beretningen om Hjalmar Johansen,1997
  • Hjalmar Johansens dagbøker, NBO
  • Roald Amundsens dagbøker, NBO

    Kunstneriske portretter

  • Monument (bronse) av Wilhelm Rasmussen, 1958; Lundeparken, Skien
  • Maleri av Jon Bøe Paulsen, 1986; p.e
  • Maleri i polardrakt av Severin Heiberg Segelcke; Sportsklubben Odd, Skien
  • Maleri i kapteinsuniform av brødrene Eriksen, 1917; Polarmuseet i Tromsø
  • 6 kullstifttegninger, Isvandringen, trolig av S. H. Segelcke, 1898; Sørreisa, p.e

    Fotografiske portretter

  • Fotografi av H. Johansen som 26-åring, fotograf ukjent, 1893
  • H. Johansen sammen med Hilda Øvrum, forlovelsesbilde, København 1897
  • Samling fotografier, p.e. hos Fredrik Hjalmar Johansen, Sørreisa
  • Fotografier i Erling Kagges samling