Forfatter. Foreldre: Amtsingeniør, kaptein Michael Sundt Tuchsen Christensen (1827–95) og Frederikke Sophie Elster (1838–1927). Gift 1) 12.7.1893 med Kristine (“Kitty”) Klingenberg Westrem (2.2.1870–17.9.1940), datter av proprietær Lars Westrem (1805–79) og Guri Loftesnes (1833–1915), ekteskapet oppløst 1903; 2) 12.10.1903 med Olga Helberg (26.5.1874–1952), datter av handelsmann Adolf Martin Helberg (1836–1905) og Othilia Elise Hansen (1840–1925), ekteskapet oppløst 1908; 3) 15.8.1912 med Ida Bengta Emilie (“Iben”) Krag f. Nielsen (10.7.1878–22.4.1950), datter av tobakkshandler Assar Bernhard Emil Nielsen og Anna Marie Sophie Erichsen, København. Bror av Ingolf Elster Christensen (1872–1943); søstersønn av Kristian Mandrup Elster (1841–81).

Hjalmar Christensen var en allsidig og svært produktiv forfatter i tiårene rundt 1905. Som forsker, kulturkritiker, journalist og forfatter var han blant de fremste i landet. Skarp form og sterke meninger egget ofte til debatt.

Oppveksten i en embetsfamilie i Førde, med slektninger spredt rundt i Sunnfjord og Sogn, preget i høy grad hans liv og forfatterskap. 1870- og 1880-årenes harde politiske strid satte sine spor. Morgenbladet var så absolutt toneangivende i det harmoniske hjem, men der var også andre impulser. Kristian Elster var hans morbror, og tidlig slukte han verker av Georg Brandes og andre radikale forfattere. Arne Garborg ble viktig, noe som sammen med de sterke røtter i bygde-Norge ble avgjørende for den gjerning han kom til å utføre som formidler av ideer utenfra og som en av tidens fremste i forståelsen og fremstillingen av kulturkampen i Norge.

Etter middelskole i Førde og examen artium i Bergen 1887 drog Hjalmar Christensen til hovedstaden, men beholdt livet ut en nær tilknytning til Førde og slektsgården. Etter en kort tids studier i språk og historie gikk han over til jussen og ble cand.jur. 1892. Da var tanken om en juridisk løpebane alt lagt til side. I gymnastiden hadde han skrevet bokmeldinger i Bergens Tidende, og studenten hadde mange innlegg i hovedstadsavisene og kom bl.a. i polemikk med Bjørnson. 20 år gammel fikk han utgitt romanen En frisindet, og snart fulgte både en novellesamling og et skuespill.

1893 ble et viktig år, med en essaysamling og et nytt skuespill. Christensen var med på å stifte Den norske Forfatterforening og ble samme år knyttet til Christiania Theater som sceneinstruktør; her ble han til 1898. Senere var han en tid konsulent ved Centralteatret, og iscenesatte ellers egne stykker på Nationaltheatret og Den Nationale Scene.

En rik og omfattende forfattergjerning ble allikevel hans hovedvirke. I 1890-årene dominerte studier i norsk og fremmed litteratur, og 1899 var han nær på å bli professor ved universitetet, men Gerhard Gran vant konkurransen etter prøveforelesninger. Selv fikk Christensen stipendium som foreleser ved Bergens Museum 1901–02 og tok 1903 doktorgraden på avhandlingen Gustave Flaubert. Nå utvidet han sitt interesseområde, og i de følgende år forente han historie, politikk og litteratur i en både kulturkritisk og nasjonsbyggende virksomhet, uttrykt gjennom artikler og bøker.

Det nittende aarhundredes kulturkamp i Norge (1905) er blitt stående som ett av hans viktigste verk. En gunstig blanding av forskning og sterkt personlig engasjement gir et spennende bilde av ulike sider ved utviklingen. Her er generelle betraktninger, et lite kapittel “Kulturfiender” og en fyldig fremstilling av “Kulturførere”. Boken gir det gamle embetsmannshøyre en viss oppreisning, men L. Kr. Daa får størst plass ved siden av Vinje, faktisk større enn A. M. Schweigaard.

Aasens og Vinjes innsats fremheves sterkt. Christensen mente Aasen hadde bevist at landsmålet egnet seg som kulturspråk, mens Vinje “hugger latinen op og viser os en ny norsk prosa”, den åpner den nye tid ved at den “bryder traditionerne ogsaa for bymaalet”. Georg Brandes er tildelt en viktig rolle, plassert mellom Ibsen og Garborg, som sidestilles med Bjørnson. Boken inneholder også kritikk; folkets farligste last er “den sekteriske forfølgesesaand”, og “respekten for den private eiendomsret er relativt større end i de fleste kulturlande, mens respekten for den personlige frihed er mindre”. Samlet kan en si at de verdier verket vektlegger og vil fremme, er humanisme, frisinn, toleranse og arbeid.

Med Christensens neste hovedverk, romanen Et liv (1909), kom gjennombruddet som skjønnlitterær forfatter. Boken har et sterkt selvbiografisk preg, det gjelder hovedpersonens oppvekst og likeså forholdet til kvinner, alkohol og hasardspill. Det er som om forfatteren ville følge de “Bohembud” som var publisert i Impressionisten 1889 (året han debuterte), hvorav det første var “Du skal skrive dit eget liv”. Nå, 20 år senere, er der allikevel en avgjørende forskjell: Christensen følger ikke som sitt alter ego det siste budet, “Du skal ta live a dei”.

I årene etter fulgte i tillegg til alt annet flere romaner. De viktigste kom i samlet utgave 1920; “en fortælling om norsk samfundsliv gjennem halvandet hundrede aar”, heter det i forordet, og mest om “embedsmandens og bondens liv i vestlandske bygder”. Den rikeste og mest leste av romanene er Fogedgaarden (1911), som spenner over tiden fra 1839 til midt i 1890-årene. Den beskriver fem fogders virke i bygda (som utvilsomt er Førde), men en bondedatter, budeie på embetsgården, er den som skaper sammenheng og er tegnet med størst sympati.

Verdenskrigen 1914–18 kom i høy grad til å sette sitt preg på Christensens senere forfatterskap, også etter fredsslutningen. Han følte sterkt for både Frankrike og Tyskland, men han ble en av de ikke få intellektuelle i landet som ble holdt for å være “tyskvennlig”. Sammen med broren I. E. Christensen utgav han Fædrelandet i verdenskrigens lys (1916), og reiser i Østerrike-Ungarn, siste gang 1918, dannet sammen med flerårige studier bakgrunnen for det meget omfattende verk Byzanz–Balkan 1923. I årene forut hadde han engasjert seg sterkt i krigsoppgjøret og i tallrike artikler kritisert ulike sider ved Versailles-traktaten. Fra 1921 deltok han i en internasjonal nøytral kommisjon til undersøkelse av årsakene til krig.

Artikkelen Hvorfor jeg er konservativ, som Christensen fikk publisert i Samtiden 1918, viser hans politiske grunnholdning, men særlig partipolitisk aktiv var han ikke. Betegnende er det at han i årevis skrev både i det konservative Morgenbladet og venstreavisen Bergens Tidende. Tilknytningen til Bergen sees også i flere verk, bl.a. Bergen og Norge (1921). Han tok til orde for å opprette et universitet i Bergen, og han hevdet at Norges Handelshøyskole måtte legges til Bergen.

1924, seks år etter forrige roman, kom Klostret på Undrum og året etter Den blinde gud. Særlig den første er et booppgjør: Hovedpersonen er – som forfatteren – 55 år og har mange av hans ideer og karaktertrekk. Han er ikke tilfreds med sin livsførsel. Mangel på måtehold, stort pengeforbruk og arbeidspress hadde gjort Christensens familieforhold vanskelige. To ekteskap hadde endt i skilsmisse, det tredje (med forfatteren Thomas Krags fraskilte kone) ble varig.

Etter 1916 bodde han mye i Førde, og boken Skeid 1821–1921 viser klart hvor meget av hans hjerte som lå der. Men bylivet med venner og kafeer og studier for planlagte nye arbeider, trakk også. Det ble mye pendling mellom Østlandet og Vestlandet. Høsten 1925 skrantet helsen, og på reise vestover ble han dårlig. Med lungebetennelse ble han innlagt på sykehus i Bergen og døde der 29. desember. Uken etter ble han gravlagt på familiegravstedet i Førde.

    Romaner, noveller, dikt

  • En frisindet. Et nutidsbillede, Bergen 1889
  • Mat blod. Noveller, 1891
  • Bastarder. Roman fra det unge Kristiania, 1894
  • Rythmeskvulp (diktparodier, sm.m. Vilhelm D. Dons og Hugo Mowinckel, under pseudonymet Adolescentulus Olsen), 1895 (ny utg. 1982)
  • I unge år. Fortællinger, København/Kristiania 1905
  • Et liv, 1909 (ny utg. med forord av W. Dahl, 1969)
  • Fogedgaarden. Af en bygds historie, 1911 (ny utg. 1933)
  • Brødrene, 1912
  • Den gamle bygd og den nye (bd. 1: Den gamle bygd, 1913, bd. 2: Den nye bygd, 1914)
  • Far og søn, 1915
  • Tuntræet, 1917
  • Dæmring, 1918
  • Samlede romaner, 1–5, 1920
  • Folkeviljen, 1921–22
  • Klostret på Undrum, 1924
  • Den blinde gud, 1925

    Skuespill

  • Loths hustru, 1892
  • En seirherre, 1893
  • Folkets tjener, 1895
  • De to magter, 1898
  • Det retfærdige spil, 1900
  • Din egen herre, 1913
  • Professor Marga, 1920
  • Rebekka (utrykt), 1923

    Essays og annet

  • Unge nordmænd. Et kritisk grundrids, 1893
  • Nordiske kunstnere, 1895
  • Streiftog i 'Oplysningstiden', 1899
  • Af det norske aandslivs historie i det 19de aarhundrede. I. Nicolai Wergeland, Bergen 1899
  • Vort litterære liv, 1902
  • Gustave Flaubert. En studie over fransk romantik og realisme, dr.avh., København 1902
  • Danske digtere i nutiden, København/Kristiania 1904
  • Det nittende aarhundredes kulturkamp i Norge, 1905
  • Bergen og dens mænd. Et bidrag til Bergens indsats i norsk kulturhistorie gjennem halvandethundrede aar, Bergen 1907
  • Før og nu. Studier og stemninger, 1915
  • Fædrelandet i verdenskrigens lys (sm.m. I. E. Christensen), 1916
  • Den hvide races selvmord, 1916
  • Hvorfor jeg er konservativ, i Samtiden 1918
  • Bergen og Norge. Billeder fra det 19. aarhundrede, Bergen 1921
  • Skeid (yttre) 1821–1921. Med træk af gaardens og slegtens historie, Bergen 1922
  • Bysanz–Balkan, 1923
  • “Breve fra Hjalmar Christensen meddelt ved C. J. Hambro”, 1–2, i Edda,1934, s. 105–144 og s. 241–288
  • K. Elster d.y.: Illustrert norsk litteraturhistorie, bd. 2, 1924, s.733–736
  • F. Bull: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • C. J. Hambro: Portræter og profiler, 1937, s. 147–158
  • A. H. Winsnes: omtale i NLH/Bull, bd. 5, 1937, s. 388–394
  • R. Thesen: Diktaren og bygda, bd. 2, 1955, s. 124–127, bd. 3, 1965, s. 16–19 og 174–187
  • T. Hustad: Hjalmar Christensen, utrykt h.oppg. UiO, 1957
  • R. Eide: Hjalmar Christensen. Diktning og kulturkritikk,dr.avh. UiO, 1981
  • R. Eide: “Hjalmar Christensen”, i P2-Akademiet,bd. G, 1997

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (hoftebilde) av Ludvig Karsten, 1915; p.e
  • Maleri (brystbilde) av Severin Segelcke, 1919; H. Aschehoug & Co., Oslo
  • Maleri (brystbilde) av Arne Lofthus, 1923; p.e
  • Tegning (karikatur) av Olaf Gulbransson, u.å.; gjengitt i NLH/Beyer, bd. 4, 1975, s. 69