Skipsreder og donator. Foreldre: Maskinsjef Erik H. Reksten (1873–1963) og Helene M. Søndervåg (1869–1903). Gift 1) 1925 med Bjørg Johannesen (21.4.1903–23.8.1939), datter av skolebestyrer Anton Johannesen (1873–1958) og Caroline Sjøberg (1877–1918); 2) 1952 med Caroline Elisabeth (“Carol”) Mowinckel f. Montgomery (17.7.1917–24.2.1990), datter av Frederick D. M. Montgomery (1864–1942) og Grace Hammond Rardon (f. 1881) og enke etter Jens Gran Mowinckel (1918–50).

Fra beskjedne kår arbeidet Hilmar Reksten seg etter den annen verdenskrig frem til å bli en av verdens største tankskipsredere, med ambisjoner om å bli verdens største reder. Livsverket sank i grus etter oljekrisen i 1970-årene. Et kraftig fall i fraktratene, kombinert med dristig befraktningsstrategi, store kontraheringsforpliktelser og tvilsomme forretningsmetoder, felte ham. Reksten satte med sin raushet mange og varige spor, men i kjølvannet fulgte intriger og konflikter.

Reksten vokste opp på Nordnes, et bergensk boligstrøk for sjøfolk. Foreldrene kom fra Sunnfjord. Faren var fyrbøter og ble senere maskinsjef i sønnens rederi. Moren døde tidlig og etterlot seg tre barn i alderen tre til seks år, med Hilmar som eldst. Etter handelsgymnas ble Reksten 1920 vernepliktig løytnant i marinen. Med stipend fra skipsreder H. Westfal-Larsen tok han 1924 diplomeksamen ved Handelshochschule, universitetet i Köln. Etter praksis hos skipsreder Thoralf Holta på Borgestad ved Skien vendte han 1929 tilbake til Bergen. Han kjøpte en gammel damper, som fikk navnet Trajan etter Trajanstrasse i Köln, der Reksten hadde bodd. De fleste Reksten-skipene fikk navn etter romerske keisere. Reksten satset på trampfart, men 1938 kontraherte han et tankskip i Sverige.

Etter 9. april 1940 forlot enkemannen Hilmar Reksten fem mindreårige barn og flyktet til London, der han ble knyttet til statsrederiet Nortraship med skipsfartsdirektør Øivind Lorentzen som sjef. Sommeren 1940 var han med på oppbyggingen av Nortraships hovedkontor i New York og ble sjef for befraktningsavdelingen. Ifølge formannen i Norsk Sjømannsforbund, Ingvald Haugen, var Rekstens innflytelse så sterk at “når han fløytet danset hele Nortraship”. Hans maktposisjon skyldtes tilliten han nøt hos forsyningsminister, senere skipsfartsminister Arne Sunde. Høsten 1940 ble Reksten forflyttet etter å ha befraktet et av sine skip til sitt nyopprettede panamaselskap. Skipsfartsdirektørens sønn, Per A. Lorentzen, ble ny avdelingssjef.

Reksten kom i opposisjon til både skipsfartsdirektøren og sjefen for London-kontoret, Ingolf Hysing Olsen. Han hevdet at far og sønn Lorentzen hadde beriket seg på Nortraships bekostning ved disponeringen av den Lorentzen-eide Nopal-linjen, og at Nortraship-ledelsen generelt beskyttet de prestisjetunge linjerederiene. Konflikten truet med å lamme Nortraship og ble så alvorlig at Reksten våren 1943 måtte forlate Nortraship.

1939 var Reksten som storaksjonær blitt innvalgt i styret for Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S. 1941 oppnevnte regjeringen et London-styre for selskapet med Reksten som formann. Kulldriften opphørte 1941 da britene, etter Tysklands angrep på Sovjetunionen, ødela anleggene. Reksten kjempet for norske interesser på Svalbard. Våren 1942 ble det etablert en norsk garnison, som holdt stand krigen ut. Sommeren 1943 var Reksten på Svalbard for å undersøke mulighetene for å gjenoppta gruvedriften, men planene ble oppgitt etter at Barentsburg og Longyearbyen ble bombet. I samarbeid med norske og britiske myndigheter planla han 1944 gjenoppbyggingen. Mye takket være Reksten kom virksomheten i gang allerede 1946–47. Hilmar Reksten er den eneste som har fått en vei i Longyearbyen oppkalt etter seg. 1945 ble han styreformann i Store Norske, men kom i konflikt med Kjøde-gruppen som stod for kulltransporten fra Svalbard. Kjøde startet oppkjøp av aksjer i selskapet, og 1962 ble Reksten kastet som styreformann.

Bare ett av Rekstens skip kom gjennom krigen. Sommeren 1945 fikk han levert førkrigskontrakten, M/T Julian, fra Sverige. Ved gjenoppbyggingen satset Reksten på tankskip. I midten av 1950-årene fikk han betalingsproblemer, men ble reddet av en kraftig fraktoppgang som følge av Suez-konflikten 1956. 1959 fikk han levert Europas største tankskip, turbintankeren Hadrian (48 035 dvt). Reksten hadde tro på turbindrevne skip. Maskineriet var rimeligere enn dieselmotoren både i anskaffelse og vedlikehold, men bunkersforbruket var høyt.

1965–67 overtok Reksten 7 store turbintankere. Markedet var dårlig og økonomisk krise truet. Men Reksten drog nytte av kraftig fraktoppgang da Suez-kanalen ble stengt 1967. Han ble styrket i troen på spotmarkedet fremfor langtidsslutninger. Økt transportdistanse for olje og usikker gjenåpning av kanalen overbeviste ham dessuten om at fremtiden tilhørte supertankere – Very Large Crude Carriers (VLCC) – på over 200 000 dvt. 1967 kontraherte han fem 220 000-tonnere ved Aker Stord. To av kontraktene ble senere konvertert til 285 000-tonnere, samtidig som han kontraherte ytterligere tre skip av samme størrelse.

I desember 1969 eksploderte rederiets VLCC Kong Haakon VII. Vanskene med å finne reparasjonsverksted gjorde at Reksten planla et storverft på Hanøytangen utenfor Bergen. Fred. Olsen og Aker så med bekymring på prosjektet, som ble planlagt for skip opp til 800 000 dvt. Reksten var storaksjonær i Akers datterselskap Bergens Mekaniske Verksteder, og man fryktet en sammenslåing til skade for Aker Stord.

Sentralt i verftsplanene stod entreprenørselskapet Høyer-Ellefsen, som Reksten hadde sikret seg kontroll over 1962. Rolf Reksten, som var inngiftet i Høyer-familien, røk uklar med faren, og 1966 anla han sak med krav om sin del av morsarven, også kalt fellesformuen. Den Harvard-utdannede økonomen, som hadde vært i firmaet siden 1956, vant saken, men ble utstøtt av familien og firmaet.

1970, etter at Syria sprengte den transarabiske oljeledningen til Libanon og Libyas oljeeksport ble redusert, kom den sterkeste fraktøkning siden Suez-krisen 1956. Oljeselskapet BP leide 12 av Rekstens tankere. Nettogevinsten var på over 500 millioner kroner. Rekstens tro på supertankere og egen storhet forsterket seg. 1973 bestilte han fire 420 000-tonnere – Ultra Large Crude Carriers (ULCC) – ved Aker Stord for levering 1977/78. Akers engasjement skyldtes bl.a. ønsket om å fjerne grunnlaget for Rekstens verftsplaner.

1973 kontrollerte Reksten Norges største tankskipsflåte, men drømmen var å bli “verdens største skipsreder”. I samarbeid med Arne Næss, og med adoptivsønnen Johan Mowinckel Reksten som operatør, skulle drømmen realiseres ved oppkjøp av bl.a. Anglo Nordic-flåten – bygd opp av Erling Dekke Næss. Transaksjonen ble gjennomført ved hjelp av utenlandske stråselskaper i samarbeid med Hambros Bank og det britiske storrederiet Peninsular & Orient Line – P & O. Reksten var blant Hambros største kunder, og banken var den norske stats finansielle rådgiver. Det fremgikk ikke noe sted at Reksten stod bak oppkjøpet.

Reksten var besatt av trusselen fra Det fjerne østens sterkt ekspanderende shippingindustri. Som motvekt ville han skape et gigantisk North Sea Shipping Company. Det britiske meglerfirmaet Clarksons – verdens største – der Reksten var hovedaksjonær, skulle være instrumentelt i arbeidet. 1973 syntes Hilmar Reksten i ferd med å nå sine mål. Han hadde 9 supertankere og kontrakter på 8 VLCC'ere og ULCC'ere og én gasstanker. I tillegg hadde han langtidsbefraktet fire supertankere og hadde opsjoner på flere tankskipskontrakter. Bare Sig. Bergesen d.y. kunne måle seg med ham, men Bergesen var mindre risikoeksponert gjennom satsing på langtidscertepartier og en mer fleksibel markedsstrategi. Reksten var prisgitt spotmarkedet med bunkersslukende turbintankere, som betjente en begrenset og konjunkturømfintlig del av oljetransportmarkedet.

Med Yom Kippur-krigen i oktober 1973 forventet Reksten en ny boom. Han syntes å få rett. Kong Haakon VII tjente på bare én reise netto 42 millioner kroner, eller 40 % av byggeprisen. Kort etter tok den arabiskdominerte Organization of Petroleum Exporting Countries – OPEC – i bruk oljen som politisk våpen. Produksjonen ble redusert, prisen økt og leveransene til bl.a. USA stanset. Tonnasjeetterspørselen sank. Skipsfarten ble rammet hardt og Reksten ekstra hardt da bunkersprisene steg voldsomt. Samtidig ble ryktene om en hemmelig utenlandsformue styrket av en ny strid innen Reksten-familien.

Mot slutten av 1960-årene hadde Astrid Reksten Høyer gjort krav på sin del av morsarven. Reksten nektet, datteren anla sak, og faren inngikk forlik sommeren 1973. Våren 1974 fikk myndighetene tilgang til sakens dokumenter. Rederens disposisjoner og interesser i en del utenlandske selskaper ble gransket, særlig i P & O. Men i november 1974 frifant handelsminister Einar Magnussen Reksten for å ha “vært innblandet i aksjetransaksjoner med det britiske rederiet Peninsular & Oriental slik det har vært fremstilt i britisk presse”.

1974/75 gikk Reksten-flåten i opplag. Alle utbetalinger ble stoppet og kontraktene med Aker kansellert. Verftet krevde erstatning, mens Reksten forlangte forskuddsterminene tilbakebetalt. Tvisten gikk til voldgift, og i mai 1975 ble Reksten dømt til å betale Aker 234 millioner kroner. Reksten kunne ikke betale. For å sikre Aker-konsernets 11 400 arbeidsplasser vedtok Stortinget i hemmelig møte 31. mai 1975 å styrke Rekstens likviditet ved å kjøpe hans industri- og shippingaksjer for 186 millioner kroner.

Kreditorene tvang Reksten til å akseptere en gransking av eventuelle midler ute. En foreløpig rapport av 30. juli viste betydelige forskjeller mellom Rekstens inntekter fra bortleie av skip til Panama-selskapet Intercontinental og inntektene selskapet hadde på de samme skipene. Granskingen ble stanset på et tidlig stadium.

Reksten ble truet med konkurs om ikke et krav på 61 millioner dollar ble innfridd. Myndighetene ønsket ikke konkurs av hensyn til arbeidsplassene, mens Hambros Bank fryktet store tap. August 1975 meldte banken at panamanske Iceland Shipping Corporation ville kjøpe kravet for 20 millioner dollar. Myndighetene og kreditorene mistenkte Reksten og Hambros for å stå bak Iceland, men godtok forsikringer om at så ikke var tilfellet. Tilbudet ble akseptert. Mistanken viste seg senere å være begrunnet – Reksten-midler ble brukt til å kjøpe opp fordringen.

September 1975 fikk Reksten en kreditoravtale som la forholdene til rette for fortsatt drift om nødvendige garantier ble gitt. 5. desember ble det statlige Norsk garantiinstitutt for skip og borefartøyer A/S – GI – stiftet, med høyesterettsadvokat Haakon Nygaard som forretningsfører. Formålet var å hindre billigsalg av norske tankskip til utlandet og sikre arbeidsplassene ved Aker.

Høsten 1975 ble myndighetene kjent med den avbrutte kreditorgranskingen. Etter bokettersyn våren 1976 ble Reksten siktet for skatte- og valutasvindel og kontorene ransaket. 10. juni utvidet likevel Stortinget statens garantiansvar fra 2 til 4 milliarder kroner. Samtidig gav GI Reksten-gruppen en garanti på 741 millioner kroner. Men Reksten måtte overlate ledelsen til adoptivsønnen Johan Reksten, som var blitt partner 1974 og ble antatt å ikke være involvert i mulige ulovligheter. Garantiordningen omfattet 22 store tankskip, hvorav 12 eid av Reksten.

Februar 1979 ble Reksten tiltalt for skatte- og valutaovertredelser. Under rettssaken var stemningen i Bergen opphetet og pro-Reksten. Skipsrederen ble 17. desember domfelt på ett av 8 tiltalepunkter. I Bergen ble dommen feiret som full frifinnelse. Halvåret senere døde Hilmar Reksten av kreft, men Reksten-saken levde videre. Rekstens særeiedødsbo ble erklært insolvent og tatt under offentlig skiftebehandling. Aker og staten gikk sammen om å søke etter skjulte Reksten-midler. November 1980 begjærte staten boet konkurs. Dette gav innsyn og gjorde de to hovedkreditorenes jakt på en hemmelig Reksten-formue mer effektiv. Den hemmelige formuen ble senere beregnet til minst en halv milliard.

Strategien til bobestyrerne, høyesterettsadvokatene Jens Kristian Thune og Kristian Roll, var utformet av Fred. Olsen og Aker, som lenge hadde drevet jakt på skjulte Reksten-midler i utlandet. Gjennom påstand om kreditorsvik og rettslig forfølgelse av alle som kunne tenkes å kjenne til en hemmelig Reksten-formue, skulle uro skapes og informasjon tvinges frem.

3. desember 1980 slo bobestyrerne til samtidig i London og New York. Hambros Bank, Rekstens amerikanske advokat, deler av Reksten-familien og en rekke utenlandske selskaper ble stevnet for retten og avkrevd informasjon om Rekstens eierforhold. Uroen vokste i Hambros Bank. I mars 1981 kom gjennombruddet. Banken tilbød 270 millioner kroner mot at bostyret på nærmere angitte vilkår ikke reiste sak. Tilbudet ble oppfattet som innrømmelse av delaktighet og ønske om å kjøpe seg ro. Audun Reksten bekreftet i Dagsrevyen 24. mars farens lovbrudd og Johan Rekstens medvirkning. Etter å ha klarert saken med regjeringen, undertegnet bobestyrerne avtalen med Hambros Bank.

Gjennom nye søksmål avdekket bobestyrerne gradvis oppbyggingen og organiseringen av utenlandsformuen kontrollert av Reksten gjennom truster eller anstalter. De to viktigste var Anstalt Jason og Lascaux, begge i Liechtenstein. Førstnevnte, etablert 1960, ble avviklet etter rettssaken med datteren Astrid og verdiene overført til Lascaux. Formuen skulle primært være en reserve for rederivirksomheten i Norge og sekundært et “nødfond” til støtte for medlemmer av Reksten-familien “i kreativt arbeide og aktiviteter”. Etter Rekstens død ble formuen flyttet til Cayman Islands, men senere spredt på nye skjulesteder. Rekstens enke Carol og datter Grace var de sentrale aktørene.

Verdiene ble bygd opp og skjult gjennom et stort antall stråselskaper etablert i ulike skatteparadiser med bistand fra London-bankene Hambros og Guinness Mahon. Sentralt stod investeringsselskapene Arran og Calpurnia, som fikk overført penger fra befrakterselskapene Intercontinental og Cornwall. Under fiktive avtaler befraktet de to selskapene Reksten-skip til under markedsraten. Skipene ble så leid ut til markedsrate. Differansen ble ikke ført hjem, men med bistand fra Hambros overført til investeringsselskapene, som satte pengene i aksjer og andre verdier, alt eid og kontrollert av Reksten.

Bobestyrerne fikk hånd om Rekstens kunstsamling, som 1972 var overført til Hilmar Rekstens Almennyttige Fond. 1988 underkjente Høyesterett overføringen og tilkjente boet malerier, tepper og sølvgjenstander taksert til 140 millioner kroner. Mesteparten ble auksjonert bort, også verdens største private sølvsamling. Staten kjøpte den store Astrup-samlingen for 25 millioner og overførte den til Jølster i Sogn. Bare teppesamlingen forble i museet som Reksten 1978 hadde latt oppføre på Fjøsanger. Deler av kunsten var eid av Bjørg, Audun og Grace Reksten. 1984 hadde de fraskrevet seg eiendomsretten mot at kunsten ble holdt samlet. Da vilkåret ble brutt, krevde de den tilbake. Etter en langvarig prosess tilkjente Høyesterett dem i april 1999 kunst til rundt 60 millioner kroner.

1987/88 ble det klart at Hambros Bank hadde spilt en langt mer aktiv rolle enn den hevdet. Våren 1990 ble banken stevnet for retten for kreditorsvik. Bostyret krevde inntil 850 millioner kroner og GI et milliardbeløp i erstatning. Sakene endte med forlik. Reksten-boet fikk tilført 80 millioner kroner fra banken. Dette kom i tillegg til de nærmere 80 millioner kroner forliket med bl.a. Carol Rekstens dødsbo og Grace Reksten innbrakte. GIs forlik med Hambros 1995 gav 300 millioner kroner og markerte slutten på jakten etter skjulte Reksten-midler.

Jakten hadde kostet. Justert for renter var det 1993 gått med nærmere 300 millioner kroner til hundrevis av revisorer og advokater. Enkelte hevdet at boet hadde tjent på å innstille jakten etter 1981 – utgiftene var langt større enn det man hadde fått inn. Utlodningene startet 1992 og fortsatte 1994 og 1998. Anmeldte krav var på nærmere fire milliarder kroner. Bobestyrerne hadde sommeren 2003 ennå ikke avgitt endelige innberetning til skifteretten. Fortsatt er det rettssaker i kjølvannet av Reksten-saken. Februar 2003 tapte boet en sak mot GI med krav om tilbakebetaling av 126 millioner kroner. Vinner boet frem med anken, vil 88 % gå til Kjell Inge Røkke og Aker RGI.

Hambros tilbud og Dagsrevy-innslaget våren 1981 skapte røre i det politiske Norge og i GI. Hvorfor var ikke den hemmelige formuen avslørt tidligere, og hvem hadde ansvaret for at staten hadde garantert på feilaktige premisser? Det endte med at regjeringen Harlem Brundtland oppnevnte en granskingskommisjon som skulle gå gjennom Reksten-saken.

Da det 1981 ble klart at Reksten-selskapene ikke kunne tilbakebetale gjelden på 1,5 milliarder kroner, ble fokus rettet mot avvikling av GI og å begrense statens tap beregnet til 834 millioner kroner. Ved avtale av 5. februar 1982 tilførte Hambros Bank Aker og GI verdier for 100 millioner kroner hver. Staten måtte erklære at man frafalt fremtidige krav og søksmål mot banken. Søksmål kunne reises dersom det kom nye opplysninger om straffbare forhold.

Bobestyrerne, pressen og opposisjonen var kritiske til handelsminister Arne Skauges håndtering av saken. I Stortinget var det i april så vidt båten bar for regjeringen Willoch. Forslaget om å avvise avtalen falt med 78 mot 77 stemmer. Mistillitsforslaget mot handelsministeren fikk SVs fire stemmer.

GI satte søkelyset på Johan Reksten og Haakon Nygaard. 9. april 1981 ble Nygaard, som hadde lett i fem år uten å finne skjulte midler i utlandet, med øyeblikkelig virkning suspendert fra stillingen. Da bobestyrernes midlertidige innberetning av 10. juni 1981 viste at Nygaard var kjent med at Reksten hadde eiendommer i utlandet, ble han sagt opp.

Etter Audun Rekstens uttalelser i Dagsrevyen fant styret i GI at Johan Reksten 1978 urettmessig hadde mottatt garantier for 865 millioner kroner. Sommeren 1981 ble han varetektsfengslet siktet for bedrageri og falsk forklaring, men satt fri dagen etter. Etter å ha versert i rettsapparatet i rundt fire år ble saken henlagt. November 1982 ble Johan Reksten slått personlig konkurs, og bobestyrerne fikk nye dokumenter til belysning av Reksten-saken, men jakten på en hemmelig Johan Reksten-formue mislyktes.

Våren 1985 kom stortingsmeldingen om regjeringskommisjonens granskingsrapport om Reksten-saken. Stortinget slo fast at kommisjonen ikke hadde besvart “sentrale spørsmål”. For første gang siden 1920 oppnevnte Stortinget en granskingskommisjon. Under ledelse av høyesterettsjustitiarius Rolv Ryssdal skulle den få frem “faktiske opplysninger om norske myndigheters opptreden i forbindelse med Hilmar Rekstens utenlandske forretningsvirksomhet” og om regjeringen hadde oppfylt sin opplysningsplikt overfor Stortinget.

På grunnlag av Ryssdal-kommisjonens rapport behandlet Stortinget Reksten-saken april–mai 1990. SVs krav om at de ansvarlige statsrådene måtte stilles for riksrett fikk bare partiets egne stemmer. Arbeiderpartiet konsentrerte seg om å forsvare sine to tidligere handelsministere og gikk sammen med de øvrige opposisjonspartiene i kritikken av Arne Skauges håndtering 1982.

1995 drøftet Stortinget spørsmålet om en ny granskingskommisjon i Reksten-saken. Bakgrunnen var opplysninger om at myndighetene visste om Rekstens utenlandsformue allerede 1974–75, men at Stortinget ikke ble informert. SV og FrP ivret for en granskingskommisjon, mens Arbeiderpartiet, som hadde det politiske ansvaret i perioden, stilte seg avvisende sammen med Høyre. Stortinget var lei hele Reksten-saken, og forslaget falt med 95 mot 31 stemmer.

Hilmar Reksten ble ikke akseptert av Bergens øvrige redere. For dem var han en oppkomling og urokråke. Bergens Rederiforening, der de etablerte dominerte, nektet ham tillitsverv han selv mente seg berettiget til. 1957 varslet han utmelding av foreningen, men medlemskap i Norges Rederforbund forutsatte medlemskap i en kretsforening. Reksten ville opprette en kretsforening for Fana, men Rederforbundet stanset planene. Han oppgav også å overføre flåten til Haugesund.

Rekstens privatliv var preget av konflikter og tragedier. Han kom på kant med nesten alle sine barn, bare Bjørg og Grace Reksten ble godtatt. Eldstesønnen Tore var funksjonshemmet. Med midler fra fellesformuen ble det 1951 kjøpt en gård til ham, men 1957 omkom han i en traktorulykke.

Bergen har likevel mye å takke Hilmar Reksten for. 1952–56 var han blant grunnleggerne av Festspillene i Bergen. Som Festspillenes første styreformann gjorde han en stor innsats og var også en viktig økonomisk medspiller. For sitt arbeid ble han 1956 utnevnt til ridder av St. Olavs Orden.

1967 kjøpte Reksten skoleskipet Statsraad Lehmkuhl for å hindre salg ut av landet. Reksten brukte seilskipet i opplæringsøyemed, men 1973 gikk det i opplag. 1978 ble Statsraaden skjenket til stiftelsen som nå eier og driver skipet.

Reksten var en stor bidragsyter til kulturelle og sosiale formål. Grieghallen og Stenersens Samling nøt godt av hans gavmildhet. I Florø fikk han bygd Flora Alderssenter. Han opprettet Hilmar Rekstens Almennyttige Fond med en grunnkapital på 80 millioner kroner, men store deler av kapitalen var Reksten-aksjer, som ble verdiløse.

Hilmar Reksten var avholdt av sine sjøfolk. I begravelsen i Storetveit kirke ble hans kiste båret av seks av rederiets kapteiner i full uniform. I parken omkranset av privatboligen, rederikontorene og museumsbygget er hans urne murt inn i en vegg.

  • Noen ideer om konkurransevilje og risikomomentet under strukturendringene i norsk tankskipsfart, Kristofer Lehmkuhl forelesning 1971, Bergen 1971
  • Opplevelser (sm.m. P. Vassbotn), 1979
  • Dagbok 1940–1945 (sm.m. E. F. Schei), 1980
  • Hilmar Rekstens forretningsarkiv i (2003) bostyrets besittelse, Oslo
  • HEH 1979
  • E. Borgen: Hilmar Rekstens eventyr, 1981
  • M. Stensrud: Reksten-saken. Rapport til Den norske regjering, NOU 1983:13
  • Midlertidig innberetning II til Bergen Skifterett i konkursbo nr. 34/80 Særeiedødsboet etter Hilmar A. Reksten fra bobestyrerne h.r.adv. Kristian Roll og h.r.adv. Jens Kristian Thune, 30. juni 1983
  • T. Hjellum: Reksten-saka. Ei historie om folkevalgt avmakt og borgarleg herredømme, Bergen 1983
  • A. Reksten: Slik var det (sm.m. E. Borgen), 1983
  • A. Thowsen: Vekst og strukturendringer i krisetider 1914–1939, bd. 4 i Bergen og sjøfarten, Bergen 1983
  • Rapport til Stortinget fra den granskingskommisjon i Reksten-saken som ble oppnevnt ved Stortingets vedtak 20. juni 1985. Avgitt 9. februar 1988, dokument nr. 7, 1987/1988
  • Innstilling fra finanskomiteen om rapporten til Stortinget fra den granskningskommisjon i Reksten-saken som ble oppnevnt ved Stortingets vedtak av 20. juni 1985, Innst. S. nr. 178, 1989–90
  • J. K. Thune: Jakten. På sporet av Hilmar Reksten, 1991
  • A. Thowsen: Nortraship. Profitt og patriotisme, bd. 1 i Handelsflåten i krig, 1992
  • B. Basberg: Nortraship. Alliert og konkurrent, bd. 2 i Handelsflåten i krig, 1993
  • A. Haaland: Reksten-eventyret. En økonomisk tragikomedie i syv akter og en epilog, Bergen 1996
  • A. S. Svendsen (red.): Hilmar Reksten. Stridbar, raus, elsket, Bergen 1999
  • T. L. Nilsen: Mot nye utfordringer 1939–1973, bd. 5 i Bergen og sjøfarten, Bergen 2001
  • S. Tenold: “The Harder They Come. Hilmar Reksten from Boom to Bankruptcy”, i The Northern Mariner/Le marin du nord, XI, No. 3, St. John's, NF, 2001
  • Byste (bronse) av Hugo Wathne, 1999; Fjøsangersamlingene, Bergen