Forfatter. Foreldre: Gårdbruker Nils Laurits Hansen Portaasen (1857–1940) og Hanna Kristiane Thoresdatter (1848–1935). Gift 4.2.1912 med forfatter Jonette Pauline (“Gisken”) Kramer-Andreassen (1892–1985; se Gisken Wildenvey). Navneendring ved erklæring 1929.

Herman Wildenvey innførte sin egen rytme og en ny muntlighet i den norske diktekunsten og oppnådde enestående popularitet allerede fra debuten 1907. Hans diktsamlinger ble solgt i høye opplag, og publikum fra alle lag av folket strømmet til når han holdt sine opplesninger. Også kritikerne lot seg i all hovedsak begeistre av hans elegante versekunst. I moden alder ble han respektfullt omtalt som Mester Herman, gjerne supplert med faste epiteter som “Sommerens sanger” og “Gledens dikter”. Ikke desto mindre følte han seg misforstått og underkjent. Tross en solid konstitusjon tilbrakte han store deler av livet på sykehus og rekreasjon som følge av en uvøren livsstil, hardt åndsarbeid og atypisk reaksjon på alkohol.

Herman Portaas ble født utenfor ekteskap. Moren forble ugift, mens faren giftet seg med hennes yngre søster. Herman bodde hos moren til treårsalderen, da han ble tatt inn i familien på småbruket Portåsen hos faren, farmoren, tanten og etter hvert flere halvsøsken. De uvanlige familieforholdene førte til at hans fødselsår ble oppgitt til å være 1886, noe han forholdt seg til ved feiring av alle jubileer senere i livet.

I flere selvbiografiske verk har Wildenvey skildret oppveksten i det strengt pietistiske hjemmet, der han tidlig viste tegn til begavelse og interesse for verdslig lærdom. Hans første dikteriske forsøk ble møtt med uforstand og streng tukt. Ofte forsømte han sine plikter og streifet om i skogen og langs bekken Veia, som skal ha gitt ham ideen til dikternavnet: Ville-Veia, bokstavert på arkaisk vis som Wildenveya.

Takket være gode hjelpere fikk han noe skolegang etter konfirmasjonen, bl.a. ettårig amtsskolekurs og middelskoleeksamen. 17 år gammel fikk han utgitt sin første diktsamling, Campanula, i Drammen under sitt borgerlige navn, Herman Portaas. Samlingen vitner om et potensielt talent som skulle vise seg å være betydelig. I løpet av det ene året han hadde avsatt til å lese til examen artium, ble han stadig avbrutt av episoder som i ettertid ble omskapt til sorgmuntre anekdoter. Før han fikk tatt eksamen, benyttet han en tilsendt billett fra en onkel i Minnesota og ble blant de få som overlevde dampskipet Norges forlis ved Rockall 1904. I USA begynte han på teologisk seminar i St. Paul, men avbrøt studiene og fikk arbeid som lærer for norsk innvandrerungdom. Han gjorde også andre blandede erfaringer i yrkeslivet før han vervet seg i marinen, der han etter kort tid ble dimittert av helsemessige grunner. Deretter fikk han hyre på en båt som gikk i trampfart langs vestkysten av USA og Sør-Amerika.

Etter alt å dømme var han tilbake i Norge sommeren 1906. Trolig hadde han som mål å få utgitt sine dikt, noe som imidlertid ikke lyktes før året etter. I mellomtiden må han ha slått seg igjennom med tilfeldige småjobber.

Hans første diktsamling under Wildenvey-navnet, Nyinger, kom ut sent på høsten 1907. Hjulpet frem av begeistrede anmeldelser og moderne markedsføring ble førsteopplaget utsolgt på kort tid. Diktene ble oppfattet som ungdommelige og friske; de var skjemtefulle og mildt rebelske mot borgerlige dyder og verdier. I datidens Norge var de dermed også egnet til å vekke sterk moralsk forargelse. Fra da av kunne Wildenvey leve av sin penn – det vil si av boksalg, opplesninger, stipend og milde gaver. Inntektene kunne tidvis være betydelige, men i sin uregelmessighet alltid utilstrekkelige i forhold til livsstilen.

Forfatterskapet strekker seg over et halvt århundre og omfatter et meget stort antall leservennlige, velformede dikt foruten enkelte noveller, skuespill og selvbiografiske romaner. Hans første Dikt i utvalg ble utgitt allerede 1917; siden kom hans Samlede dikt i stadig nye utgaver, gjerne også i nye versjoner. Motivkretsen er vid – det handler ikke bare om kjærligheten og sommerens forgjengelighet, selv om hans brede publikum oppfattet det slik. Wildenvey var en grubler, opptatt av erkjennelsesteori, gudstro, evigheten og de ensomme ting. Men også hans metafysiske tankedikt er ofte poengterte og ispedd et vidd som kan avlede leserens fordypelse. At han levde et liv som tilsynelatende ubekymret aristokratisk bohem, kan ha bidradd til oppfatningen av en underholdende, men overfladisk dikter. Tross all virak, ros og heder ble han aldri fornøyd med sitt offentlige omdømme.

Etter debuten hadde han i mange år ikke fast bopel, men bodde på hotell eller pensjonat og reiste mye utenlands. 1912 giftet han seg med den 19 år gamle Gisken Kramer-Andreassen, som ble hans ledsagerske gjennom et stormfylt liv. Fra 1913 til 1922 hadde ekteparet adresse København, men Wildenvey oppholdt seg store deler av tiden i Kristiania, der han bl.a. opptrådte som konferansier på revyteater. Fra 1923 var Stavern deres hjemsted, der de fikk oppført eneboligen Hergisheim, delvis finansiert av dikterens mange opplesningsturneer.

Som oppleser var han ikke virtuos, men desto mer sjarmerende i foredraget, med dyp, sløret røst og en egenartet, messende prosodi. Fra tidlig i 1920-årene opptrådte han årvisst i Universitetets aula for et bredt sammensatt publikum, ofte med kong Haakon i spissen. Her, og i ulike forsamlingshus over hele landet, fremførte han år om annet nye dikt kombinert med et kjent repertoar som etter hvert ble folkeeie. Selv om diktene vakte begeistring, hadde han hele sitt liv ambisjoner om å skape et større verk. Han arbeidet mye med skuespill – også de på rim – og utgav noveller og selvbiografiske tekster, men lyktes aldri helt i noen annen sjanger enn den som ble hans egen: det wildenveyske dikt.

Wildenveys diktning har bare i liten grad vært underlagt akademisk analyse. Han hadde sin storhetstid i mellomkrigstiden, med svakt dalende popularitetskurve etter den annen verdenskrig, der han bl.a. måtte konkurrere om oppmerksomheten med nye medier og nye kulturuttrykk. Lyrikken har neppe tidligere og aldri siden stått så sterkt i kulturbildet som på Wildenveys tid.

Wildenvey ble tildelt kommandørkorset av St. Olavs Orden 1955. Han døde 1959 og ble gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

  • Nyinger, dikt, 1907
  • Ildorkesteret, dikt, 1923
  • Fiken av tistler, dikt, 1925
  • Et Herrens år, roman, 1928
  • Stjernenes speil, dikt, 1935
  • Vingehesten og verden, erindringer, 1937
  • Den nye rytmen, erindringer, 1938
  • En lykkelig tid, erindringer, 1940
  • Filomele, dikt, 1946
  • Soluret, dikt, 1956

    Ikke-publisert materiale

  • Brev og manuskripter i Håndskriftsamlingen, NBO og i “Sørensen-samlingen”, Nedre Eiker folkebibliotek
  • H. Wildenveys egne erindringsbøker (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • K. Haave: Herman Wildenvey, 1952
  • G. Wildenvey (red.): Efterklang, 1969
  • d.s.: Kjærlighet varer lengst, 1975
  • Ph. Houm: biografi i NBL1, bd. 19, 1983
  • L. R. Langslet (red.): En sti fra Portaas til Parnassos, 1987
  • L. W. Sonning: Herman Wildenvey, min far og venn, 1990
  • T. Lotherington: Wildenvey – et dikterliv, 1993

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Maleri (hoftebilde) av Kristian Haug, 1909; gjengitt i Norske portretter. Forfattere, 1956, s. 230
  • Maleri (skulderbilde) av Ludvig Karsten; p.e.; gjengitt sst., s. 230
  • Maleri (halvfigur) av Ørnulf Salicath, 1941
  • Byste (bronse og terrakotta) av Ørnulf Bast; bl.a. i Stavern, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, og Den norske Forfatterforening, Oslo
  • Skulptur (bronse, helfigur) av d.s.; i Mjøndalen, Nedre Eiker

    Fotografiske portretter

  • Portrett av ukjent fotograf, u.å.; Gyldendal Norsk Forlag, Oslo; gjengitt i T. Lotherington: Wildenvey – et dikterliv, 1993