Herman Harris Aall er en av de eiendommeligste skikkelser i NS-regimets brokete persongalleri. Som juridisk og filosofisk teoretiker med to doktorgrader befant han seg i de mest abstrakte luftlag; i den nazistiske politikk klarte han likevel å stelle til skjebnesvangre situasjoner. I NS var han en Einzelgänger, stadig på kant med Quisling og partiledelsen, men ble like fullt betrodd vervet som leder av den meget viktige Undersøkelseskommisjonen av 1943.
Aall vokste opp i Øst-Finnmark, men kom til Sør-Norge for å få høyere utdannelse. Etter examen artium ved Kristiania katedralskole 1891 kastet han seg – i likhet med den eldre broren Anathon – først over teologien, men gikk over til jus og ble cand.jur. 1900. Han fikk bevilling som overrettssakfører 1902 og drev privat sakførerpraksis i Kristiania frem til 1908. Aall ble dr.philos. ved universitetet i Kristiania 1913 og dr.juris 1921 på ulike deler av sitt flerbindsverk Interessen som normativ idé.
Til tross for at avhandlingen vant anerkjennende omtale og Aall flere ganger ble kalt til å forelese i rettsfilosofi, fikk han aldri noen fast stilling ved universitetet. Hans hustru, som tilhørte en gammel fransk-dansk adelsslekt, bidrog sannsynligvis til hans underhold som frilans forsker og forfatter. I 1910- og 1920-årene publiserte han i tillegg til sine avhandlinger tallrike vitenskapelige artikler, dikt og skuespill, samtidsbetraktninger og kronikker i store mengder. Et av hans hovedsynspunkter gjaldt britisk sjøherredømme og tollpolitikk, som han stadig angrep. Han talte varmt for Tysklands sak under den første verdenskrig, noe som skaffet ham mange tyske kontakter og en æresdoktorgrad i Berlin.
Våren 1939 var Aall invitert til feiringen av Adolf Hitlers 50-årsdag, der han vant utenriksminister Ribbentrops øre og dessuten sluttet forbindelse med tysk utenlandsspionasje, som i den intetanende rettsfilosof fant en nyttig kamuflasje for sin spionsentral i Malmö. Aall, som var NS-medlem siden 1933 og i noen år hadde deltatt i partiets hovedstyre, rekrutterte også Vidkun Quisling til sentralen som filosofisk utreder. Sammen reiste de to til Berlin i desember 1939, der Quisling ble fanget inn av storadmiral Raeder og ledet like til Hitler selv, noe som fikk skjebnetunge følger, idet Hitler nå for alvor vendte sin oppmerksomhet mot nord.
Under den tyske okkupasjonen av Norge 1940–45 spilte Aall rollen som juridisk utreder for både tyske myndigheter og norske NS-instanser, selv om han var imot at partiet grep makten. Overfor Norges Rederforbund argumenterte han iherdig for å hindre at uteflåten seilte for de allierte. Han ble utnevnt til professor av Kirkedepartementet oktober 1940, men foreleste aldri. 1942 mottok han NS-statens store kulturpris.
Aall ble 1943 oppnevnt som leder av den granskningskommisjonen som gjennom rettslige avhør skulle avsløre kongens og regjeringens angivelige dobbeltspill før 9. april, da man mente at nøytraliteten ble brutt gjennom underhåndskontakter med Storbritannia. Også kongehusets arvefølge og dronning Mauds påståtte infertilitet ble undersøkt; dette kan ha vært en medvirkende årsak til at et av kommisjonsmedlemmene ble likvidert på åpen gate i Oslo 1944. Kommisjonens oppdrag ble aldri fullført, for Aall mistet helt tiltroen til NS-styret og sa fra seg partimedlemskapet for godt 1944.
Under oppgjøret etter krigen hadde rettssystemet vansker med å samles om en entydig vurdering av Aall. Politifullmektig Sverre Hartmann, som ledet etterforskingen mot ham, fant at Aall egentlig ikke hadde forbrutt seg mot straffeloven. Aktor la derimot ned påstand om livsvarig fengsel. I retten dissenterte en av domsmennene i et utførlig votum til fordel for mild straff, fordi tiltalte aldri hadde hatt noen myndighet eller tatt noen bestemmelser. Flertallet fant likevel Aalls atferd så grovt forrædersk, ikke minst ved hans hatske utfall mot konge og regjering, at han 1947, 76 år gammel, fikk en dom på 15 års fengsel. Dommen ble ikke fullbyrdet av alders- og helbredshensyn, og Aall søkte senere Stortinget om ettergivelse av det inndrevne erstatningsbeløpet (40 000 kroner); disse pengene ville han bruke til å fullføre enda et filosofisk verk, Fra åndløst stoff til stoffløs ånd. Søknaden ble avslått, og Aalls siste opus kom aldri lenger enn til kladd.