General Herman Zeiner-Gundersen var en av våre betydeligste offiserer i etterkrigstiden. Han nådde den høyeste stilling både innen det norske Forsvaret og i NATO.
Han var født i Helsingfors, hvor faren arbeidet som skipsmegler, men familien flyttet snart tilbake til Norge og bosatte seg i Kristiania. Her vokste Herman opp. Etter å ha avlagt examen artium på Hegdehaugen skole 1933 begynte han på Befalsskolen for Hærens artilleri. Han ble opptatt som elev på Krigsskolen, ble løytnant 1936 og fullførte Den militære høyskole 1938. Han kom deretter tilbake til Befalsskolen for Hærens artilleri som inspeksjonsoffiser og nestkommanderende. Elevenes eksamen startet 9. april 1940, men luftvernsirenenes varsling satte en brå stopp for alle tanker om eksamen. Skolens luftvernlinje ble fordelt til Oslo Luftvern og beskjøt tyske fly, mens offiserene og skolens øvrige elever ble underlagt artilleribataljon Hegstad, hvor Zeiner-Gundersen inngikk i staben.
Bataljonen deltok aktivt i kamphandlingene i Sør-Norge våren 1940. Sammen med flere fra krigsskolekullet drog Zeiner-Gundersen 1941 via Sverige, Sovjetunionen og Kina til Canada. Etter et opphold der kom han til den norske militærmisjonen i New York og april 1942 til Storbritannia, hvor artilleribatteriet i den norske brigaden i Skottland ble hans virkefelt.
Etter krigen var Zeiner-Gundersen først i artilleriet og deretter i Hærens overkommando og allierte staber. Han ble beordret som sjef for Hærstaben 1963 og utnevnt til generalmajor. Senere fulgte oppgaven som distriktskommandosjef i Trøndelag, sjef for Forsvarsstaben og øverstkommanderende i Nord-Norge før han 1972 ble utnevnt til general og beordret som forsvarssjef.
Som forsvarssjef gjorde Zeiner-Gundersen en formidabel innsats og ble høyt verdsatt både av kolleger, politikere og pressen for sitt grundige kjennskap til Forsvaret og for sine klare formuleringer av hva Forsvaret måtte ha av ressurser og oppgaver i Norge. Generalmajor Cato Gravdahl forteller at han som militærattaché i Finland fulgte forsvarssjefen da han besøkte en rekke forsvarsanlegg. Overalt takket generalen for seg med flotte taler. Finnene var imponert over ham, og som den finske verten sa: “Generalen er en stor offiser, men så er han da også født i Finland.”
1977 ble Zeiner-Gundersen valgt til formann for NATOs militærkomité, den høyeste kommando innen alliansen. Dette var en stor ære både for ham og for Norge. Med stor arbeidskraft og en lysende intelligens klarte han å sette seg i respekt og vekke beundring hos både sivile og militære. Hjemme deltok han ivrig i Oslo Militære Samfund, hvor han var formann 1956–62. 1974 ble han æresmedlem, som den første etter kong Haakon og kong Olav.
Zeiner-Gundersen ble hedret med storkors av St. Olavs Orden 1977; han var også innehaver av Forsvarsmedaljen med eikegren, Deltagermedaljen med rosett og en lang rekke utenlandske ordener.
Gjennom hele sitt liv var general Zeiner-Gundersen avholdsmann, men han så stort på det når det gjaldt andre mennesker. Han var asketisk, nøysom og også noe sjenert. Han var glad i å fiske og i å bruke bena. Han fulgte ivrig med i alle militære mesterskap og da alltid ute i terrenget. Hans interesse for ridning fortok seg aldri. Han var formann i Norsk rytterforbund og hadde egen hest i mange år.