Faktaboks

Herman Krag
Herman Anton John Kaare Krag
Født
30. oktober 1920, Kristiania
Død
21. april 1982, Trondheim, Sør-Trøndelag
Virke
Arkitekt
Familie
Foreldre: Overrettssakfører Herman Anton John Krag (1871–1931) og Kirsten Aslaug Johansen (1888–1958). Gift 1946 med Brit Stokstad (12.8.1924–), datter av cand.pharm. Per Colbjørnsen Stokstad (1889–1945) og Elna Christine Thoresen (f. 1890). Sønnesønn av Ole Krag (1837–1916); brorsønn av Lul Krag (1878–1956).

Arkitekt Herman Krag markerte seg arkitektstudenter ved Norges tekniske høgskole (NTH) i 1950-, 1960- og 1970-årene.

“Det er nå dere skal begynne å lære om arkitektur,” var Krags introduksjon til studentene som hadde fulgt arkitekt Arne Korsmos toårige grunnundervisning og som nå var kommet til utdanningens boligfag. I motsetning til Korsmos abstrakte formstudier i utdanningen av arkitekter dreide Krags faglige interesser og pedagogiske prinsipper seg om arkitekturens fysiske konkretisering. “Å lære om arkitektur” betydde – foruten konstruktiv og materialmessig kunnskapservervelse – forståelse for omsettingen av strek til bygning og trening i å løse konkrete arkitektoniske problemer ned til minste detalj. Og det var nettopp i den direkte diskusjonen om hvert enkelt studentprosjekt på tegnesalen Krags pedagogiske evner kom til sin fulle rett. En endring av arkitektutdanningen slik den kom til uttrykk ved flere europeiske læresteder mot slutten av 1960-årene, og som innebar et utvidet rollesyn, nye teoretiske overbygninger og studenters krav til å bestemme over egen utdanning, stemte ikke med professor Krags sterke synspunkter og tette tilknytning til arkitekturens praksis.

Krag hadde sin utdannelse fra den tekniske høyskolen i Stuttgart og fra NTH, hvor han ble uteksaminert 1944. Deretter arbeidet han en kort tid i Samferdselsdepartementet og i to år som assistent ved arkitektkontorene til Knut Knutsen, Jens Selmer og Preben Krag.

1949–52 var Krag vitenskapelig assistent for professor Odd Brochmann, Arne Korsmos diametrale motsetning og forgjenger ved Arkitektavdelingen ved NTH. 1952 opprettet Krag eget arkitektkontor i byen, og etter en tid som stipendiat fikk han 1958 det nyopprettede professoratet i Byggekunst III – boligbygging, som han innehadde frem til sin død 1982.

Krags arkitektkontor fikk 1952–82 reist et betydelig antall prosjekter i og omkring Trondheim: eneboliger, rekkehus, større boligområder, forretningsbygg, kulturbygg og institusjoner. Allsidigheten illustrerer arkitektonisk nysgjerrighet, mangfold og spennvidde. Et av kontorets første byggeoppdrag gjaldt tilbygg til en av Trondheims eldste institusjoner, St. Jørgens hus fra 1716. Bygningen viser til den voksende interessen for den tradisjonelle arkitekturen i den nære etterkrigstiden og kan tolkes som et motargument til parallelle tendenser i samtidens arkitekturdebatt, hvor videreføringen av modernismen var idealet. I senere arbeider kunne Krag la seg inspirere av moderne dansk arkitektur, som i villaen for skipsreder Bachke (1959). Teglmaterialets egenskaper og en gjennomarbeidet detaljering ble videreført bl.a. i Moholt studentby (1965) og i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum (1968).

Arkitektonisk stod Krag de nordiske arkitektene Alvar Aalto, Gunnar Asplund og Sigurd Lewerentz nærmere enn den norske Knut Knutsen og Knutsen-tradisjonen i norsk arkitekturutvikling. Samtidig står Krags Nordengården (1953) og Siemensanlegget (1962) som klare speilbilder på den internasjonale systemarkitekturen. Forbildene til administrasjonsblokken i Siemensanlegget var trolig hentet fra Mies van der Rohes geometrisk avklarede volumer i parkmessige omgivelser og Arne Jacobsens SAS-hotell i København.

Krag hadde nok en uvilje mot å slutte seg til noen ideologi eller binde seg til noen av sidene i samtidens arkitekturdebatt. Hans bakgrunn i funksjonalismen og sans for det håndverksmessige gjorde at han søkte arkitektoniske kvaliteter uten å la seg styre av en overordnet ideologi. Han var likevel ikke fraværende i fagdebatten. Gjennom sine verv, bl.a. som formann i Trondhjems Arkitektforening, som juryleder i en rekke arkitektkonkurranser, som leder i professorutvalget ved Arkitektavdelingen og som formann i Fortidsminneforeningen i Trøndelag gav han klart uttrykk for sine standpunkter. Han kunne nok til tider nærmest virke monomant opptatt av noe som interesserte ham, mens hans vide interesser og ustyrlige nysgjerrighet ledet ham til mange ulike inspirasjonskilder.

Samtidig var erfaringen fra tiden som nyutdannet arkitekt etter den annen verdenskrig viktig for Krags videre praksis. Han hadde raskt fått erfare de konkrete problemstillingene og de begrensede rammebetingelser norske arkitekter stod overfor i gjenreisingsarbeidet. Oppgaven var å oppfylle konkrete, situasjonsbestemte behov, og det gjaldt å oppnå best mulig resultat med tilgjengelige ressurser. Det ble lagt vekt på den individuelle bruker og brukerens særegne behov i hver enkelt byggesak. Hensynet til stedet og terrenget var av stor betydning, videre den detaljerte gjennomtegning og utrettelig søken etter gode håndverksmessige løsninger. Slik sett representerte Krag den tradisjonelle arkitektrollen med ansvar for hele byggeprosessen; han skulle samordne de tekniske, funksjonelle, økonomiske og kunstneriske hensyn.

Verker

  • St. Jørgens stiftelse i Trondheim, i Byggekunst 1956, s. 105–109
  • Arkitektens rolle, i Arkitektnytt 1964, s. 144

    Bygninger (et utvalg)

  • Tilbygg til St. Jørgens hus, St. Jørgensveita 2, Trondheim, 1952–55 og 1960–72
  • Siemensanlegget, kontor- og industribygg for Siemens Norge A/S, Bratsbergvegen 5, Trondheim, 1955–81
  • villa for skipsreder Halvard Bachke, Persaunevegen 2, Trondheim, 1959
  • Nordengården, Dronningens gate 7, Trondheim, 1957–60
  • Moholt studentby, Bregnevegen/Herman Krags veg/Moholt allé/Prestekragevegen, Trondheim, 1963–66 og 1970–72
  • Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Munkegata 5, Trondheim, 1968

Kilder og litteratur

  • Stud. 1940, 1965
  • HEH 1979
  • E. Seip: biografi i NKL, bd. 2, 1983
  • N. Berre og D. Nilsen: “Det selvfølgelige. Herman Krag (1920–1982)”, i Arkitektur i Norge. Årbok 1995, s. 102–117
  • H. Solberg (red.): Arkitektur i 1000 år. Arkitekturguide for Trondheim, Trondheim 2000
  • N. Berre: Fysiske idealer i norsk arkitektutdanning 1945–1970, dr.avh. NTNU, Trondheim 2002