Faktaboks

Herlaug Huvudfat

Herlog Hudfat

I eldre tekster også skrevet Herluf Hyttefad

Levetid - kommentar
Nøyaktig fødselsår og fødested er ikke kjent; Død 1508 i Hedmark
Virke
Opprørsleder
Familie
Foreldre: Ukjente.

Herlaug Huvudfat var en av lederne for en bondeoppstand i Hedmark 1507/08. Om Herlaug selv vet vi ikke noe sikkert ut over dette. Han er kjent bare fra én samtidig kilde, et brev fra sogneprest Arvid Siggesson i Mora, hvor han er den eneste som omtales med navn blant de beste av en flokk bønder.

I brevet fortelles det at hertug Christian (senere kong Christian 2) hadde dratt inn på Hedemarken for å undertvinge seg de opprørske bøndene, men at disse bygde bråter for å hindre veien for ham. Christians følge kom imidlertid på dem fra uventet hold og drepte en del av dem og tok andre til fange. Blant de drepte var Herlaug Huvudfat. Fangene skal senere ha blitt henrettet etter å ha angitt biskop Karl Jensson av Hamar som oppstandens bakmann. Kilden til disse opplysningene er imidlertid Christian selv, og historikeren Lars Hamre mener dette kan ha vært et ledd i hans prosess for å renvaske seg overfor kirken. Christian lot nemlig biskopen fengsle umiddelbart etter oppstanden, noe som vakte betydelig oppsikt i samtiden. I en tysk krønike fra 1532 heter det at Herlaug Huvudfats hode stod på stake ved Akershus med en jernkrone, til skrekk og advarsel.

Oslo-biskopen Jens Nilssøn stedfestet for øvrig i 1590-årene oppstanden til Gran på Hadeland. Oppstanden på Hedmark tolkes gjerne i forbindelse med andre samtidige oppstander på Østlandet, og er en del av et generelt bilde av uro, oppstander og opprør i forholdet mellom allmue og øvrighet i Norge fra slutten av 1400-tallet frem mot reformasjonen. Mye av denne uroen ble utløst av nye og strenge skattekrav, og uvøren og ulovlig fremferd fra fogdenes side. Spesielt konfliktfylte var periodene 1497–1508 og 1518–21.

Herlaug Huvudfats temmelig fremtredende rolle i norsk historiografi skyldes først og fremst Arild Huitfeldts Danmarks Riges Krønike fra 1596. Her har “Herloff Hyddefad” en viktig rolle i skildringen av Christians tid som regent i Norge. Herlaug Huvudfat skal ha blitt tilskyndet til opprør av den svenske riksforstander Sten Sture. Christian skal ifølge Huitfeldt ha fanget Herlaug og ført ham til Båhus. Her ble han torturert, og han angav flere medskyldige i opprøret. Ved denne anledningen skulle også noen av hamarbiskopen Karls sveiner ha angitt biskopen som hovedmannen bak oppstanden og dermed gitt Christian grunnlag for å arrestere ham. En større utrenskning blant den norske adelen skulle ha skjedd samtidig. Grunnen til dette var at de skulle være ledet til forræderi av svenskene. Ifølge Huitfeldt skulle alt dette ha skjedd 1502.

Huitfeldts krønike er en upålitelig kilde, basert på en fremstilling nedskrevet et par generasjoner etter hendelsene. Den er preget av en rekke påviselige feil og overdrivelser, og den målbærer ikke minst et negativt syn på Christian 2. Ifølge Ludvig Daae må avsnittene om biskop Karls fengsling være modellert over klassiske forbilder og ha lite med realitetene å gjøre. Likevel ble krønikens skildring basis for en rekke fremstillinger av norsk historie på 1700- og 1800-tallet, først og fremst hos Ludvig Holberg og Henrik Wergeland. Allmenn utbredelse fikk bildet av Herlaug Huvudfat som en tidlig nasjonal opprører også gjennom P. A. Munchs lærebok Norges, Sveriges og Danmarks Historie til Skolebrug fra 1838. Ernst Sars tok et oppgjør med denne vurderingen og bildet av en større nasjonal reising mot kong Hans. I Udsigt over den norske Historie konkluderte han etter en gjennomgang av kildene med at det ikke var belegg for et nasjonalt adelsopprør, og at man ikke visste noe om hvem Herlaug var. Senere har Halvdan Koht og Hamre i stor grad gitt samme vurdering.

Det har imidlertid vært argumentert for at Herlaug Huvudfat kan ha tilhørt en en slekt på gården Ringnes i Stange. Denne slekten har man villet knytte til en tenkt Hudfat-slekt som kan ha hatt tilhold i Gudbrandsdalen på 1300- og 1400-tallet. Sammenhengene her er imidlertid ikke beviselige, og må betraktes som en hypotese.

Kilder og litteratur

  • DN, bd. 7 nr. 531, bd. 17 nr. 804, bd. 22 nr. 69
  • A. Huitfeldt: Danmarks Riges Krønike, København 1594–1604 (faksimileutg. 1976–78)
  • Biskop Jens Nilssøns visitatsbøger og reiseoptegnelser 1574–1597, 1885 (faksimileutg. 1981)
  • E. Sars: Udsigt over den norske Historie, bd. 3, 1887
  • L. Daae: “Biskop Karl II af Hamar”, i HT, bd. 18, 1905, s. 327–351
  • H. Koht: Norsk bondereising, 1926
  • d.s.: biografi i NBL, bd. 6, 1934
  • C. Spangen: “Slekten Hudfat”, i NST, bd. 13, 1951, s. 18–38
  • L. Hamre: Norsk historie frå midten av 1400-åra til 1513, 1971
  • S.-E. Ødegaard: “Herlog Hudfat”, i NST, bd. 28, 1982, s. 237–290