Sanger, tekstforfatter, instruktør og teaterleder. Foreldre: Revyforfatter Arne Svendsen (1884–1958) og Cecilie Fischer (1886–1957; hun senere gift med kjøpmann Abel Lazar Bernstein, 1885–1942). Gift 1) 1923 med Emma Wilhelmine Larsen (24.2.1904–11.9.1967), datter av skomaker August Larsen og hustru Helene, ekteskapet oppløst 1929; 2) ca. 1931 med skuespiller, sanger og danser Solveig Ballarini (22.11.1910–3.7.1988), datter av dirigent Ernesto Ballarini (f. 1879).

Herbert var en sentral revyskikkelse i Norge i 1920- og 1930-årene, og han skrev kjente sangtekster som Blåklokker og Sol ute, sol inne. I etterkrigstiden var han særlig kjent for sine mange teltturneer med Cirkus Herberth Revyen. Hans bruk av ulike kunstnernavn – bare Herbert, H. Herberth og H. B. Herberth – kan virke forvirrende.

Han var et resultat av et ungdomssvermeri mellom den kommende revyforfatteren Arne Svendsen og den unge jødiske flyktningen Cecilie Bernstein fra Hviterussland. Selv om foreldrene aldri ble gift, hadde Herbert hele livet et nært samarbeid med faren, med halvbroren, komponisten Kolbjørn Svendsen (1903–67), og med onkelen, skuespiller og instruktør Osvald Svendsen (1892–1963).

Etter realskolen debuterte Herbert 1919 i farens folkekomedie Ulabrand i Arbeiderforeningens teater i Fredrikstad. Allerede 1924 var han aktiv som forfatter og utøver på Theatre Moderne i Kristiania. 1925–29 var han sjef på varietéscenen Hjorten i Trondheim, der han viste seg som en fremragende leder, som samlet stoff over hele Norden og bar det meste av ansvaret på egne skuldre i revyene Byens øyne og Full fart fremover.

1928 debuterte han på Chat Noir i Finn Bøs og Arne Svendsens høstrevy Pus, ta'n! med sin egen “Sol ute, sol inne”, til melodi av den svenske komponisten Jules Sylvain. Året etter skrev han sin andre eviggrønne slager, “Blåklokker”, til en melodi av Kristian Hauger. 1929–42 var Herbert en sentral skuespiller, forfatter og instruktør på Chat Noir, Søilen, Carl Johan Teatret (hvor han 1940–42 var teatersjef sammen med Ellen Isefiær) og i sommerrevyene på Bygdøy. Han var en Ernst Rolf-påvirket flottenfeier med en elegant fremføring, til tross for en ganske ordinær sangstemme.

1931–39 gjorde Herbert drøyt 80 plateinnspillinger, både av egne og andre revyforfatteres viser. Visene hans, ofte til musikk av Kristian Hauger og Kolbjørn Svendsen, har karakteristiske titler som Synd at jeg ble vakker istedenfor rik, Å hvor det krabber og det kryper og Stubberud og Stubberud og jeg.

Som flyktning i Sverige 1942–45 opptrådte Herbert flittig for norske flyktninger og styrker, og etter frigjøringen var han igjen på Chat Noir sommeren 1945. I etterkrigsårene var han hovedsaklig aktiv på forfattersiden i oslorevyene, men opptrådte også selv, ofte sammen med sin andre kone, Solveig Ballarini. Til de mest kjente visene i perioden hører La vær (en parodi på den franske storslageren La Mer, 1950) og Lille Josef, som var så uskyldig, om tre Josefer – Bibelens, Goebbels og Stalin (1952).

Fra 1949 og frem til midten av 1950-årene turnerte Herbert landet rundt med Cirkus Herberth Revyen, et omreisende revy- og sirkuskompani i telt med 1800 sitteplasser. Her opptrådte også unge talenter som Gerd (Røstad) og Otto Nielsen og Alf Prøysen. På Herberts 50-årsdag 1954 gav Chat Noir en festforestilling, men årets revy, Robinson Crazy, var en fiasko, og teateret gikk konkurs.

De siste årene av sitt liv var Herbert stadig plaget av sykdom, og han var lite aktiv. Han beskrives som en sjeldent gavmild mann, som i det stille særlig gjorde en stor innsats for Anonyme Alkoholikere. Han medvirket i én norsk film, Tancred Ibsens Op med hodet (1934), gjorde alle sine musikkopptak i førkrigstiden og døde før landet fikk fjernsyn, og han er derfor ikke så lett å bli kjent med for senere generasjoner.

    Trykt materiale

  • Herberths viser 1928, Trondheim 1927
  • Herberths viser – 1930, 1930
  • Herberths viser, 1948

    Viser (et utvalg)

  • Sol ute, sol inne (melodi: Jules Sylvain), 1928
  • Blåklokker (melodi: K. Hauger), 1929
  • Jeg blir så glad når solen skinner (melodi: K. Normann Andersen), 1939
  • O. Bang-Hansen: Chat Noir og norsk revy, 1963
  • V. Vanberg: Norsk grammofonplatehistorie, 9 bd., 1983–90
  • T. Valle og H. Bratteland: Norske diskografier, 14 bd., 1988–95
  • samtaler med Herberts sønn Per Øistein Herbert-Herding og halvbror Oscar Bernstein (2001)