Faktaboks

Henry Diesen
Henry Edward Diesen
Født
3. april 1882, Trondheim
Død
7. januar 1953, Borre, Vestfold
Virke
Sjøoffiser
Familie
Foreldre: Telegrafbestyrer Edward Diesen (1852–1909) og Johanne Christophine Stenersen (1855–1936). Gift 7.11.1907 med Caroline Elisabeth Fretheim (1.6.1886–2.8.1968), datter av distriktslege Haakon Philip Fretheim (1853–1924) og Wilhelmine Constance Christensen (1857–1930).

Henry Diesen var kommanderende admiral for den norske marinen 1938–41.

Diesen ble offiser 1903, tok eksamen ved Sjøkrigsskolens øverste avdeling 1905 og ble premierløytnant 1906. Forsvaret gjennomlevde en økonomisk vanskelig periode i årene etter 1905, og Diesen måtte derfor – i likhet med mange av sine jevnaldrende kolleger – ta tjeneste i handelsflåten 1906–08 og 1909–11.

1912–13 hadde han stipend for å studere elektroteknikk og forbrenningsmaskiner ved den tekniske høyskolen i Charlottenburg i Berlin. Det var et ledd i forberedelsene til tjeneste på den nye klassen av tyskkonstruerte undervannsbåter (A2–A4) som var under bygging. Båtene heiste kommando våren 1914. Fra da av hadde Diesen en omfattende og variert sjøtjeneste. Under den første verdenskrig tjenestegjorde han på kanonbåt, torpedojager og undervannsbåt, og ble kaptein 1917.

I mellomkrigstiden fortsatte han som fartøysjef og avsluttet sin sjøtjeneste 1929 som nestkommanderende på panserskipet Tordenskjold. 1930–36 var han nestkommanderende ved Marinens mineskole. 1937 ble han utnevnt til sjef for det nyopprettede 3. Sjøforsvarsdistrikt i Nord-Norge.

Diesen var også politisk aktiv. Han var medlem av Borre formannskap 1920–23 og han var redaktør i Hortens Avis 1919–20. Hans liberale politiske orientering og samarbeidsvilje var trolig årsaken til at Nygaardsvold-regjeringen utnevnte ham til kommanderende admiral 1938. Utnevnelsen var omstridt i offiserskorpset, fordi mange på denne tiden ønsket en mer pågående sjef. Dessuten var det påfallende at regjeringen valgte en som var blitt utnevnt til kommandørkaptein så sent som 1936 og som ikke hadde admiralstabserfaring til en slik stilling.

I ettertid kan det hevdes at ingen norsk marineoffiser etter 1814 har blitt pålagt en vanskeligere oppgave enn admiral Diesen. Den sikkerhetspolitiske situasjonen var drastisk forverret, samtidig som marinen på alle områder hadde forfalt til et nivå hvor den ikke lenger hadde nevneverdig kampverdi. Dessuten hadde Diesens forgjenger i stillingen, admiral Edgar Otto, kort før han gikk av utarbeidet et skarpt formulert doktrinedokument og en ambisiøs flåteplan som hadde bred tilslutning i offiserskorpset og blant aktivister utenfor marinen. Felles for disse dokumentene var at de identifiserte Tyskland som den destabiliserende faktor som norske sjøstridskrefter måtte dimensjoneres etter. Ottos testament viste seg imidlertid politisk urealistisk, selv om hans anbefalinger faglig sett var velbegrunnede. Henry Diesen var – i likhet med den øvrige forsvarsledelse – tvunget til å foreta sine prioriteringer med basis i politiske og økonomiske realiteter.

Diesens hovedoppgave som marinesjef var å sørge for en hurtigst mulig styrking av den sjømilitære beredskap. Admiral Ottos plan forutsatte på sin side mange års planmessig utbygging. Dernest måtte Diesen overbevise sine politisk overordnede om betydningen av å styrke Norges maritime kontroll- og maktmidler slik den sikkerhetspolitiske situasjonen utviklet seg. Diesens hovedarena var bestemt av hans embete, og han hadde liten anledning til å delta i den intense offentlige debatten om forsvarsspørsmål i slutten av 1930-årene. Men i sin stilling kjempet han energisk for sjøforsvarets sak før 1940.

Når det gjaldt synet på Norges sjøstrategiske stilling og sjøforsvarets oppgaver, var Diesen i hovedsak på linje med sine kolleger. Han var også på linje med den politiske ledelse i synet på at nøytralitetspolitikken ikke under noen omstendigheter måtte bringe Norge i konflikt med Storbritannia. Det var de politiske og økonomiske omstendighetene som tvang ham til å foreta prioriteringer som avvek fra mange kollegers mer ideelle ønsker. Imidlertid hadde Diesen en tendens til å nedtone den tyske trussel mot Norge og overvurdere britenes marinedominans i europeiske farvann.

Regjeringen bestemte mot slutten av felttoget i 1940 at marinen skulle beordres utenlands; flystyrkene kunne reise på frivillig basis, mens hæren skulle bli igjen i Norge. Admiral Diesen fulgte derfor med kongen og regjeringen da de reiste i eksil til Storbritannia. Den norske marinen under Diesens fortsatte ledelse ble satt i alliert tjeneste allerede i slutten av juni 1940. Han fortsatte i stillingen frem til august 1941, da gikk han av som følge av uoverensstemmelser med regjeringen. Etter det var han norsk krigskommissær og vervingssjef i USA til 1944.

Diesen ble utnevnt til sjef for Marinekommando Vestlandet etter krigen og satt i stillingen til han gikk av med pensjon 1947. 1939 var han blitt utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden, og han hadde flere utenlandske ordener. Han døde 1953.

Diesens datter Unni Diesen Fallström (1908–77) var sekretær for utenriksminister Halvdan Koht i 1940, og utgav 1965 erindringsboken Kvinne i krig. Hennes etterlatte papirer (med bl.a. korrespondanse omkring kritikken mot Koht) finnes i Riksarkivet i Oslo.

Kilder og litteratur

  • B. Keyser Barth: Norges militære embedsmenn 1929, 1930
  • HEH 1950
  • R. Jensen (red.): Sjømilitære Samfunds Kalender 1814–1964, Horten 1965
  • O. Riste: Londonregjeringa, bd. 1, 1973
  • O.-B. Fure: Mellomkrigstid 1920–1940, bd. 3 i Norsk utenrikspolitikks historie, 1996
  • J. Sverdrup: Inn i storpolitikken 1940–1949, bd. 4 i Norsk utenrikspolitikks historie, 1996