Skuespiller. Foreldre: Landhandler Claus Jørgen Clausen (død 1844) og Henriette Bernhardine Parelius (f. 1821). Gift 26.6.1876 med Emma Kathrine Malvina Olsen (13.12.1853–20.1.1937), datter av blikkenslager Erik Olsen (f. 1819) og Anna Dorthea Winther (f. 1822). Navneendring fra Clausen 1861. Søstersønn av Sofie Parelius (1823–1902).

Henrik Klausen var en meget allsidig skuespiller som dekket det meste av et teaters repertoar. Han spilte i lystspill og farser, operetter og klassikere, og var dessuten den første skuespiller som opptrådte i rollen som Peer Gynt.

I ung alder bestemte Klausen seg for å bli skuespiller. Hans besteforeldre på morssiden, som han bodde hos fra treårsalderen, var imidlertid av en ganske annen oppfatning. De lot ham prøve en rekke praktiske yrker, men han slo seg ikke til ro i noen av dem. Inspirasjon til en skuespillerkarriere fikk han i rikelig monn fra sine to tanter Sofie Parelius og Olufine Sullestad, senere fru Krohn, som begge var ansatt på Det norske Theater i Bergen. I forbindelse med en veldedighetsforestilling som Klausen medvirket i der da han var 14 år, høstet han positiv respons fra publikum, begge tantene og ikke minst fra Bjørnstjerne Bjørnson, teaterets mektige leder og instruktør. Dette reduserte ikke guttens trang til å spille teater.

Klausens skuespillerkarriere startet med den ettårige teaterskolen som var i virksomhet i Trondheim 1860–61. Deretter fulgte to sesonger på Throndhjems Theater. Våren 1863 ble han ansatt på Kristiania norske Theater, som ble ledet av morens svoger, Georg Krohn. Etter at dette teateret var slått sammen med Christiania Theater samme år, debuterte Klausen der i Eugène Scribes Zoë eller Den lånte elsker. Da antallet skuespillere skulle reduseres høsten 1864, ble Klausen ikke reengasjert. Han drog til Paris, der han studerte teater i tre måneder. Da han kom tilbake til Christiania 1864, fikk han engasjement på Peter Lorentz Rasmussens nyopprettede Folketheatret. Teateret drog på en turné som endte på Dramatiska Teatern i Stockholm. Klausen ble igjen i Sverige for å bli svensk skuespiller. 1867 vendte han tilbake til Norge og fortsatt turnévirksomhet i Thomas Cortes' teaterselskap frem til 1870.

Da en rekke skuespillere brøt med Christiania Theater 1870 og dannet Det norske Theater (også kjent som Møllergadens Theater) under Bjørnsons ledelse, fikk også Klausen engasjement der. Bjørnsons instruksjon fikk en meget positiv innflytelse på Klausens utvikling. Høsten 1872 vendte utbryterne tilbake til Christiania Theater, og Klausen fulgte med. Han ble ved Christiania Theater til dette ble nedlagt sommeren 1899. Samme høst ble han engasjert ved Nationaltheatret, og her fortsatte han resten av sin karriere. Klausen gjestespilte i Stockholm 1875, 1900 og 1903, og dessuten som Peer Gynt på Dagmartheatret i København 1886.

Som skuespiller utviste Henrik Klausen en frodig fantasi. Han kombinerte vittige innfall med skarp iakttakelsesevne og hadde blikk for karakteristiske detaljer. I de store karakterrollene fikk han frem det særegne i rollene. Av de mange rollefigurer han kreerte, er han mest kjent som den første Peer Gynt. Urfremførelsen foregikk på Christiania Theater 24. februar 1876. Så grunnleggende var denne rollen at om han ikke hadde fremført noen annen rolle, ville hans opptreden som den første Peer Gynt vært tilstrekkelig til å skaffe ham en plass i norsk teaterhistorie. Han satte sceniske spor etter seg både som den utlengtende og fantasifylte bondegutten Peer og som den blaserte verdensmannen.

Klausen skapte tradisjon også i andre Ibsen-roller. Blant disse hørte en tørr og bekymret Styver i Kjærlighedens Komedie, Lundestad i De unges forbund, en infam Morten Kiil i En folkefiende og en maktsyk biskop Nikolas i Kongsemnerne. I Shakespeares Kjøpmannen i Venedig gjorde han sterkt inntrykk som en grisk Shylock. Klausen var så forankret i 1800-tallets spillestil og scenetradisjon at han hadde vansker med å finne seg helt til rette i Nationaltheatrets mer moderne repertoar.

Ved siden av skuespillervirksomheten opptrådte Klausen med liv og humør som oppleser, særlig som tolker av norske folkeeventyr. Hans reiser Norge rundt gjorde ham kjent over hele landet. Opplesninger og sceniske prestasjoner gjorde at han oppnådde en sjelden popularitet i sin samtid. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1897.

  • K. A. Winterhjelm: Af Kristiania teaterliv i den seneste tid, 1875
  • A. Fahlstrøm: biografi i NBL1, bd. 7, 1936
  • d.s.: 17 portrettmedaljonger fra det gamle Christiania Theater, 1944
  • diverse avisartikler