Sivilingeniør og turbinkonstruktør. Foreldre: Overrettssakfører Ludvig Knagenhjelm Christie (1853–1931) og Karen Sørentine Normann (1863–1936). Gift 1) 1929 med Randi Heiberg Fabritius (1.6.1897–13.5.1939), datter av overlærer Hans Fredrik Fabritius (1859–1924) og Ingrid Engel Fredrikke Heiberg (1866–1927); 2) 1952 med Borghild Husby (f. 13.9.1903).

Henrik Christie var den ledende vannturbinkonstruktør i Norge fra 1920- til 1950-årene.

Christie tok examen artium i Bodø 1913 og begynte året etter på maskinlinjen ved NTH. Han viste store matematiske evner og spesialiserte seg i faget vannkraftmaskiner. Emnet for hans selvstendige eksamensarbeid 1918 var en teoretisk studie av væskebevegelser i peltonturbiner. Det ble stående som et forbilde for maskiningeniører i tiår fremover med hensyn til nyskaping og vitenskapelig metode. Etter eksamen var Christie ansatt som vitenskapelig assistent i faget vannkraftmaskiner og pumper ved NTH 1919–24.

Turbiner fikk utbredelse i norsk industri fra 1870-årene, og særlig i tresliperiene. Myrens Verksted og Kværner Brug dominerte det norske markedet. De leverte turbiner med en virkningsgrad mellom 70 og 80 prosent. Etter 1900 forlangte elektristetsutbyggerne turbiner med en virkningsgrad på minimum 90 prosent. I årene mellom 1900 og første verdenskrig ble det bygd en rekke store kraftverk i Norge. Flere av disse kunne skilte med verdens største turbiner da de kom i drift. De ble levert av tyske og sveitsiske verksteder. De norske produsentene ble liggende etter sine utenlandske konkurrenter med hensyn til teknologi i denne perioden.

Professor Gudmund Sundby og hans elever spilte en sentral rolle i opphentingen av det utenlandske forspranget. Sundby var professor i vannkraftmaskiner ved NTH fra 1912 og arbeidet utrettelig for byggingen av Vannkraftlaboratoriet, som kunne tas i bruk 1918. Økt bruk av matematisk teori og modellforsøk var nødvendig for å kunne konkurrere med de tyske og sveitsiske verkstedene.

Christie deltok i testforsøkene ved Vannkraftlaboratoriet for turbinene til Mørkfoss-Solbergfoss-anlegget i årene 1920–24. Kværner og Myren lå nå godt an totalt sett i forhold til sine utenlandske konkurrenter, men kunne ikke garantere høyere virkningsgrad enn 84 prosent. Modellprøvene gav meget gode resultater, og målingene for det ferdige anlegg viste en virkningsgrad på 94,4 prosent. I løpet av den første verdenskrig og 1920-årene innhentet de norske turbinbyggerne det teknologiske forsprang de europeiske konkurrentene hadde hatt, men lavkonjunkturen som satte inn høsten 1920, bremset den videre kraftutbyggingen, og etterspørselen etter turbiner ble kraftig redusert.

Henrik Christie ble ansatt i turbinavdelingen ved Kværner Brug 1924, og var konstruksjonssjef og (fra 1953) overingeniør i bedriften til han gikk av med pensjon 1963. Han spilte en sentral rolle i bedriftens utvikling av francisturbiner for store fallhøyder (over 200 meter). Han gjennomførte inngående studier av strømningsforholdene i turbinhjulet og bidrog også med ny kunnskap av betydning for utviklingen av francisturbinens generelle teori. Med utgangspunkt i teoriene ble det konstruert store francisturbiner for langt høyere fall enn tidligere. Dette ble gjort uten særlig støtte i forsøk. Det var i stor grad Christies fortjeneste at Kværner Brug maktet å holde tritt med den teknologiske utviklingen internasjonalt.

Christie viste stor dristighet og sikker intuisjon som konstruktør. Blant ingeniørkolleger i og utenfor bedriften nøt han stor tillit. Den store kraftutbyggingen etter krigen og frem til 1960-årene var en gullalder for Christie og ingeniørene av hans generasjon.

1954 fikk Henrik Christie Den norske Ingeniørforenings hederspris for fremragende innsats ved utviklingen av høytrykks francisturbiner, og 1964 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

  • Stud. 1913, 1938
  • HEH 1964
  • A. Kjølle (red.): Overingeniør Henrik Christie 1893–1968. 100 års markering 1893–1993, Trondheim 1993