Gjennom flere tiår var Henrik Lund en sentral skikkelse og en inspirerende kraft i norsk kunstnerliv. Han tilhørte en gruppe unge malere som på begynnelsen av 1900-tallet ble omtalt som ny-impresjonistene. Både som maler og som grafiker er han først og fremst kjent for sine portretter. I tillegg gjorde han seg bemerket som en aktiv kunstpolitiker og administrator.
Lund ble som ganske ung sendt til sjøs og var trolig tiltenkt en militær løpebane som sin far. 18 år gammel mønstret han av for å ta et forberedelsesår til Sjøkrigsskolen i Horten. Da han ikke ble opptatt på skolen, gikk han et år på gymnas i Kristiania.
I Horten skal Lund ha truffet den jevngamle Per Deberitz, som da var elev hos Hans Gude. Denne kontakten kan ha påvirket Lund til å velge en kunstnerisk karriere. 1899 gikk han på Harriet Backers malerskole i Kristiania, og 1903 var han en kort tid elev av Johan Nordhagen i radérklassen ved Den kgl. Tegneskole. Hans begrensede formelle skolering ser ut til å ha blitt kompensert av en utpreget evne til å lære og til å oppta nye ideer og inntrykk.
1899 debuterte Lund på “De unges utstilling”. Han deltok for første gang på Høstutstillingen 1901, der han senere ble en fast gjest. I Kristiania kom han med i en livlig og utadvendt krets av unge kunstnere, med bl.a. malerne Ludvig Karsten, Søren Onsager, Bernhard Folkestad, Arne Kavli, Theodor Laureng og Anders Svarstad. De opponerte mot fargefattig stilkunst og nyromantikk og arbeidet i et fritt, koloristisk sterkt formspråk, med Edvard Munch og Christian Krohg som de store forbildene. I Lunds tidlige malerier ser vi hvordan han viderefører portrettradisjonen fra disse to kunstnerne. Han er også tydelig influert av vennen Karsten.
Etter noen økonomisk magre år i Kristiania flyttet Lund 1904 til København, der han var bosatt frem til 1909. Av de mange personligheter han der møtte, kom særlig maleren og kunsthistorikeren Karl Madsen til å bety mye for ham. Det var trolig Madsens fortjeneste at Lund allerede 1906 ble innkjøpt av det danske Kunstmuseet. Kunstnerisk betydde tiden i København et gjennombrudd, og Lund vant stor anerkjennelse blant yngre danske kunstnere.
Et studieopphold i Paris 1905 fikk stor betydning for Lunds utvikling som kunstner. Først og fremst ble møtet med Manets kunst en viktig inspirasjonskilde. Innflytelsen fra Manet synes lett i Lunds tidlige bilder, som preges av en lys, vel avstemt bruk av farger, bred, dekorativ penselføring og dristig bruk av palettkniv.
Et yndet tema hos Lund i tiden i København er skildringer av familie og venner, ofte malt i friluft. Frokost i hagen fra 1906 med hustruen Gunbjør og sønnen Per er et av de mange bilder fra hagen i Nørre Allé, der familien bodde. Samme år malte han portrettet av Hans Jæger ved hagegrinden, et høydepunkt i hans tidlige produksjon. I innendørsportrettene er ofte elementer fra friluftsbildene med, som blomster og sollys i bildet av Kunstnerens mor.
Flere kunsthistorikere har påpekt det omslaget i Lunds uttrykksform som skjedde omkring 1907–08, da han gikk fra et strengt og forenklet, ofte geometrisk formspråk over i retning av en impresjonistisk oppløsning av bildeflaten. Denne utviklingen, på tvers av tidens moteriktige tendens, har i ettertid ført til at Lunds kunst mange ganger er blitt feiltolket som overfladisk og uten dybde. Fargen var det vesentligste for Lund, formen underordnet, noe Krohg innså allerede 1911, da han etter utstillingen “De seks” i Berlin skrev: “Han maler med vilje ikke den enkelte form altfor tydelig, for ikke at svække den koloristiske musik.”
I årene før den første verdenskrig begynte Lund å interessere seg for rene landskapsbilder, åpne og luftige naturimpresjoner. Motivene fant han i Oslofjorden, på Holmsbu og i Nordland, men først og fremst på sitt eget sommersted på Skåtøy utenfor Kragerø. Det store hagebildet Sommer fra 1924 er typisk for hans modne stil. Her er mennesker og natur blitt et rytmisk og malerisk hele, der lys, farge og atmosfære er gjengitt med kjappe, flyktige strøk.
Størst berømmelse vant likevel Lund som portrettmaler. Han malte en rekke av tidens ledende kvinner og menn innen næringsliv, kultur og politikk. Men helst malte han sine mange venner i kunstnermiljøene, som Hans Jæger, Olaf Bull, Gunnar Heiberg og Helge Krog. Knut Hamsun malte han mange ganger, senest 1934. I portrettene er all oppmerksomhet samlet i modellenes ansiktsuttrykk, mens bakgrunnen ofte er oppløst i lette, skiftende penselsstrøk, som i portrettet av Birgit Heiberg fra 1914.
Lunds suksess som portrettmaler bunnet i første rekke i hans skarpe iakttakelsesevne. Med sin elskverdige omgjengelighet og interesse for mennesker kom han raskt i kontakt med sine modeller og oppfattet intuitivt det som var typisk for dem. Den samme karakteriseringsevne finner vi igjen i hans mange grafiske portretter av samtidens kjente menn og kvinner, der han forener sin maleriske stil med en tegners treffsikre presisjon. De fleste av hans grafiske portretter ble utgitt som serier eller mapper.
Med sitt praktiske grep på oppgavene ble Lund tidlig en dyktig administrator og en iherdig talsmann for sine kunstnerkollegaer. Gjennom årene hadde han en rekke administrative oppgaver både hjemme og i utlandet. 1911 fikk han i stand en bemerkelsesverdig utstilling av ung norsk kunst (“De seks”) hos Cassirer i Berlin og København, og 1912 tok han initiativet til en stor skandinavisk vandreutstilling i USA, der han selv fulgte med som PR-mann og koordinator. Han satt i kunstjuryen for jubileumsutstillingen på Frogner 1914, og han var formann i Foreningen Norske Grafikere 1919–25. En av hans siste oppgaver var som jurymedlem ved den store utstillingen i Pittsburgh i USA 1935.
Henrik Lunds betydning for norsk kunst lå ikke minst på det sosiale plan. Hans gode humør, omgjengelighet og generøsitet gjorde ham til et midtpunkt i datidens kunstnermiljø. Festivitasen som fulgte Lund, har blitt legendarisk, det samme har hans valgspråk: “Ingen komplet dag uten en hyggelig aften.”