Faktaboks

Henrik Angell
Henrik August Angell
Født
22. august 1861, Luster, Sogn og Fjordane
Død
26. januar 1922, Kristiania
Virke
Offiser
Familie
Foreldre: Kaptein Johan Mølmann Anderson Lysholm Angell (1820–88) og Marie With Bonnevie (1830–1904). Gift 1.11.1890 med Gerhardine (“Gerda”) Henriette de Sérène d'Acqueria (2.4.1857–9.5.1934), datter av birkedommer, dansk kammerjunker Louis Victor de Sérène d'Acqueria (1807–86) og Thora Fortunata Benzon (1821–1909).

Henrik Angell var en engasjert forkjemper for nasjonale og militaristiske idealer, og utgav flere bøker om militærhistoriske emner. Han arbeidet også aktivt for utbredelse av idrett, særlig skiløping.

Han ble født i Luster der faren var offiser og gårdbruker. Selv om familien flyttet til Bergen allerede 1870, kom kontakten med bygdefolk og nærheten til naturen i Luster til å få stor betydning for ham. Angell fulgte i sin fars fotspor og valgte en militær utdannelse; han ble premierløytnant 1884 og tok generalstabseksamen 1898. 1890 giftet han seg med danske Gerda de Sérène d'Acqueria og bosatte seg på Bygdøy ved Kristiania. De fikk to barn.

Selv om Angell allerede 1911 ble oberst og regimentsjef i infanteriet, var hans virketrang for voldsom til å gjøre en militær karriere. Hans innsats for forsvaret lå først og fremst på det ideologiske plan. Angell mente et sterkt forsvar måtte bygge på en sterk folkelig oppslutning. Denne hadde gått tapt gjennom unionen med Sverige, og kunne bare gjenskapes gjennom fedrelandskjærlighet og fysisk fostring. Den første måtte vekkes til live gjennom kjennskap til historien, den andre gjennom en organisert idrettsbevegelse. På begge fronter utviste Angell stort engasjement. I bøker, artikler og foredrag trakk han frem begivenheter fra norsk krigshistorie som Skottetoget 1612 og sjuårskrigen 1807–14. Han skrev også om andre nasjoners kamp for selvstendighet. Særlig ble Montenegro og Serbia trukket frem som forbilder. En skitur gjennom Montenegro 1893 resulterte i flere bøker om montenegrinernes kamp mot tyrkisk okkupasjon.

Stor innsats gjorde han også som sekretær i Kristiania krets av Norges Forsvarsforening i arbeidet med å få Stortinget til å gå inn for en omfattende opprustning fra begynnelsen av 1890-årene.

Men Angell begrenset seg ikke til å understreke nødvendigheten av et sterkt forsvar. For ham var forsvaret selve nasjonens ryggrad. Krig var enhver nasjons nødvendige lutring, og offervilje en nasjonal dyd. Hans forherligelse av krig og ønske om at militære idealer skulle prege det sivile samfunnet, gjorde ham til en av de fremste eksponentene for militarisme i Norge.

For Angell var idretten verken tidsfordriv eller underholdning. Den skulle skape bedre soldater. Særlig var det viktig å stimulere ungdom til å gå på ski. Som foredragsholder for Centralforeningen for Udbredelse av Idræt gjorde Angell en stor innsats med å organisere lokale skiforeninger rundt i landet.

Også utenfor Norges grenser spredte han skisportens budskap. Under skituren i Montenegro 1893 opprettet han dette landets første skiskole, og blir ennå regnet som grunnleggeren av skisporten der. Ti år senere ble han invitert til Alpene for å lære franske soldater å gå på ski. Som følge av sin innsats for skiidretten ble han 1905 utpekt som første norske medlem av den internasjonale olympiske komité (IOC).

På nyåret 1918, i en alder av 57 år, sa Angell opp stillingen i forsvaret og reiste til Frankrike, der han vervet seg som soldat i den franske Fremmedlegionen. Han var med under sluttkampene på Vestfronten før han vinteren 1919 fulgte med den allierte krigsstyrken til Murmansk for å slåss på de hvites side i den russiske borgerkrigen. Under tjenesten fikk Angell kraftige forfrysninger og ble sendt til et lasarett i Paris der han måtte amputere deler av foten og hånden. Sterkt svekket av skadene kom han 1920 hjem til Kristiania der han døde to år etter.

Angell etterlot seg en rik litterær produksjon. Foruten reiseskildringer og bøker om Serbia og Montenegro skrev han en rekke militærhistoriske bøker. Mest kjent er praktverket Syv-aars-krigen for 17. mai 1807–1814, som kom ut i forbindelse med hundreårsjubileet for 1814. Flere av bøkene hans er oversatt til fransk og serbisk. De fleste av bøkene er skrevet på riksmål, men noen er også skrevet på nynorsk, som Angell gikk over til for å støtte målsaken.

Den historiske interessen, beundringen for fjellfolk og skisport, går igjen i Angells forfatterskap og knytter ham an til romantikken. Både som forfatter og skipioner var han med på å gi nordmenn bevissthet om sin fortid og egenart og bidrog dermed til utviklingen av en norsk nasjonal identitet i slutten av forrige århundre. Politisk stod han på Venstres program i unionsstriden, og var en sterk tilhenger av den radikale fløyen i partiet anført av Georg Stang og Johan Castberg. Men det var sider ved hans nasjonalisme som på flere områder skilte seg fra den rådende. Det kom til uttrykk i hans revansjistiske krav om å ta tilbake tidligere norske områder som Grønland, Færøyene og Båhuslen. Og ikke minst i hans militaristiske svermeri som også førte til hans skjebnesvangre valg om selv å søke til valplassen som leiesoldat.

Verker

Publiserte verker

  • Tegnebog for folkeskolen og nybegyndere. Med forklarende tekst og nationale forbilleder, 1893, 2. utg. 1910 (nynorsk utg. Teiknebok for folkeskulen og for næmingar, 1910–14)
  • Gjennem Montenegro paa Ski, 1895
  • De sorte fjeldes sønner, 1896 (nyn. utg. Svartfjell-sønerne, 1898)
  • Kaptein Jürgensen og Leirdølerne hans, 1901
  • Et stærkt folk. Montenegrinske fortællinger, 1902
  • Kjække gutter og jenter. Fortællinger for ungdommen, 1905
  • Vor sidste Krig 1807–1814 (med ill. av A. Bloch), 1905 (ny utg. Syv-aars-krigen for 17. mai 1807–1814, 1914, faksimileutg. 1995)
  • Fortællinger fra grænsevagten 1905, 1906
  • Norges Krigshistorie. Landkrigene, 1906
  • Norsk skilauparsoga. Øystredølarne, 1908
  • Skottetoget. Et 300 aars minde 1612–1912, 1912 (nynorsk utg. Skotteferdi, 1912)
  • Eit lite folk i strid for livet. Soldatarsogar fraa Serbia, 1914
  • For Frankrigs ret og ære, 1918 (nynorsk utg. Frankrikes søner i vaapen og strid, 1918)

Ikke-publisert materiale

  • Dagbøker, 1886
  • Brevsamling

Kilder og litteratur

  • C. O. Munthe: biografi i NBL1, bd. 1, 1923

Portretter m.m.

Kunstneriske portretter

  • Statue (bronse, helfigur) av Gustav Lærum, 1923; Holmenkollen, Oslo