Danser, koreograf og instruktør. Foreldre: Administrerende direktør Johan Christopher Mürer (1891–1974) og Dagmar Jenny Bie-Peterson (1896–1977). Gift 1945 med squadron leader Douglas Richard Turley-George (10.8.1918–), ekteskapet oppløst.

Henny Mürer var en pioner i norsk scenedans, som utrettelig kjempet for at kunstarten skulle få respekt og utfoldelsesmuligheter. Da hun 1987 ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, skyldtes hennes umiddelbare glede først og fremst at en danser ble funnet verdig en slik heder.

Mürers livsløp kjennetegnes ved at hun stadig var “den første norske”. Mange store roller var hun den første til å gestalte her hjemme. Det forteller at hun levde i en pionertid, men også at hun var kapabel, teknisk og kunstnerisk. Hun var den første danser noensinne som fikk Kritikerprisen, for rollen som Aili i Birgit Cullbergs Månerenen (1962). Hun var også den første norske leder av Operaballetten, som fungerende ballettsjef 1966.

Henny Mürer kom fra et trygt, borgerlig hjem. Hun og tvillingsøsteren Alice ble elever hos Rita Tori da hun åpnet ballettskole i Oslo 1936. Etter examen artium 1943 trosset hun familiens skepsis og begynte på Chat Noir, et av de få stedene en danser kunne få jobb den gang. Ballett var en høyverdig fritidsaktivitet for piker fra dannede hjem, men som yrke hadde dans lav status. Det fordret sterk vilje å satse profesjonelt.

Etter krigen drog Henny Mürer og søsteren Alice til Royal Academy of Dancing i London. Henny ble boende en tid i Storbritannia, mens Alice fikk engasjement i Ballet Russes i Monte Carlo. Høsten 1946 fikk Henny en datter med grosserer Gunerius Pettersen. Først med opprettelsen av Ny Norsk Ballett ble det mulig for henne å etablere seg som profesjonell danser og eneforsørger i hjemlandet. 1948 vendte hun hjem med datteren og fikk innpass i dette nye kompaniet, som skulle bli forløperen for vår nasjonalballett.

Henny Mürer ble i Ny Norsk Ballett i tre år, danset så et år i Norsk Operaselskap og ble deretter engasjert ved Oslo Nye Teater, som trengte dansere til stadig nye musikaler. Da Den Norske Opera så dagens lys 1958, ble Henny Mürer ansatt av operasjef Kirsten Flagstad. De første årene ble vanskelige, fordi ambisjonen om en nasjonalballett umulig kunne oppfylles uten faste lokaler og med bare 10 dansere. Det var først 1961 at de verste startvanskene var overstått. Vendepunktet var en oppsetning som samtidig ble Henny Mürers største kunstneriske triumf – Månerenen, hvor hennes dramatiske talent kom til full rett. Spennvidden i hennes talent illustreres ved at hun tre år senere ble den første norske Giselle, en av de mest krevende roller fra romantikkens ballettrepertoar. Hennes spesielle kvaliteter førte også til at kanadieren Brian McDonald koreograferte Testament 91 for og med henne, et verk som hun også gjestet med ved Operaen i Berlin.

Etter at Henny Mürer sluttet i Operaballetten, konsentrerte hun seg først og fremst om koreografi og regi. To dusin musikaler og operetter, over halvparten av dem i Sverige, fikk hennes signatur. Blant dem kan nevnes norgespremierene på Cabaret, Spillemann på taket og Bør Børson jr. Mellom 1965 og 1979 skapte hun fire fjernsynsballetter, Peter og ulven, På silkesokk, Flammen og Skogens øyne. Viljen til å sette seg inn i et nytt medium var en av drivkreftene. Hun var også den første norske som fikk koreografere en helaftensforestilling for Operaballetten, Pinocchio 1976.

En av Henny Mürers hjertesaker var å bedre utdanningsmulighetene i faget. Som rektor ved Statens Ballettskole i 7 år fra starten 1979 var hennes hovedtanke at studentene skulle gis en grundig skolering i både klassisk ballett og moderne dans i Martha Grahams ånd. I hennes rektorperiode ble staben av lærere utvidet fra to til 40.

Henny Mürer fikk i sitt yrkesliv oppleve alle voksesmertene i norsk dansekunst. Det som utenfra sett kunne virke som stadig fremgang og utvidet handlingsrom for kunstarten, fortonte seg innad i fagmiljøet ofte som beinhard kamp om jobbene. Selv om dansekunsten langsomt, men sikkert ble institusjonalisert, holdt rammevilkårene aldri tritt med tilfanget av kvalifiserte utøvere. Det kunne legge grunnlag for bitterhet, men kunne også – som hos Henny Mürer – utløse kampånd og innsatsvilje.

  • Stud. 1943, 1968
  • V. Hansteen: Om scenedansens utvikling og vilkår i Norge, h.oppg. UiO, 1987
  • d.s.: Historien om norsk ballett, 1989
  • HEH, 1979, 1994
  • samtaler med Henny Mürer 1986–87
  • samtaler med Annette Mürer 2002